71 research outputs found
The valuable, but increasingly rare green areas : case area Rikåsen
No full textI denne oppgaven ble et sammenhengende skogsområde på om lag 200 daa, på Rikåsen i Oppegård kommune kartlagt. Det ble fokusert på naturtyper og arter, men også bruk i form av rekreasjon og friluftsliv. Skogsområdet ligger i et tettbebygd strøk, med nærhet til skole og barnehager, og regnes for å være et svært populært tur- og friluftsområde og en viktig lunge for mange dyr og planter. I dag er området truet av den pågående fortettingen langs de kollektive knutepunktene nær Oslo. Området ble først regulert til boligutbygging i 1989, og det er nå planlagt en ny boligregulering med en enda høyere utnyttelse av området. Oppgavens hovedformål er å undersøke hvilke verdier som vil gå tapt dersom man stadig fjerner slike grøntområder som skogsområdet på Rikåsen.
For å best kunne svare på dette ble områdets arter og naturtyper kartlagt, gjennom type- og beskrivelsessystemet Natur i Norge (NiN). Et system som deler naturen inn i typer basert på hva som påvirker naturen og hvordan artene fordeler seg langs de lokale miljøvariablene. Videre for å kartlegge og systematisere bruken av skogsområdet ble det dannet en såkalt grønn plakat. I grønnplakaten ble områder med verdi for rekreasjon, friluftsliv, lek og idrett kartlagt. Nærheten skogsområdet hadde til skole og barnehager, samt innbyggere av Rikåsen ble også kartlagt.
I skogsområdet ble det funnet totalt syv forskjellige naturtyper fordelt på 18 områder. Dette er naturtyper som alle påvirker naturen forskjellig ved at de har ulik økologisk karakteristikk gjennom en variasjon av arter, tresjikts- dekning og dominans, jord, berggrunn, og fuktighet. Videre viste flere områder tydelig tegn til både lek, friluftsliv, mosjonering, rasting, sport- og idrettsaktiviteter. Det ble registrert seks utsiktpunkter og seks områder med blant annet trehytter, gapahuker og bålplasser. Stier som førte deg gjennom hele skogsområdet ble også registrert, disse hadde tydelige tegn til kontinuerlig bruk. Totalt ble det videre registrert at om lag hele 4275 innbyggere har skogen innenfor en gåavstand på maks 500 meter.
Det kom tydelig fram at flere naturgoder vil forsvinne dersom området på Rikåsen bygges ut, og innbyggerne på Rikåsen må reise langt for å yte tilsvarende friluftsliv andre steder. Generelt i forhold til natur som i liten grad er påvirket av mennesker, regnes området for å være et modernisert økosystem som opplever stor slitasje. Men likevel et område som innehar variasjon og mangfold, og som produserer en rekke økosystemtjenester som stadig blir sjeldnere med den økende fortettingen i Norge. Bygges skogen ut, mister man en av stadig færre grønne lunger, flere arter og naturtyper kan risikere å bli truet og befolkningens fysiske og psykiske helse kan reduseres.In this master thesis a coherent forest area of about 200 daa., at Rikåsen in Oppegård municipality were mapped. The focus was on nature types, species, and different forms of use in terms of recreation and outdoor life. The forest area is located in a densely populated area, close to both school and kindergartens, and is considered to be a very popular hiking and outdoor area, and also an important lung for many animals and plants. Today the area is under threat because of the ongoing densification along the railway stations near the capital Oslo. The area was first regulated for housing development in 1989, and it is now planned a new regulation for housing with an even higher utilization of the area. The main purpose of the assignment is to investigate which values will be lost if green areas like the forest at Rikåsen, keeps on getting removed from cities and towns.M-P
Egnethet for Calamagrostis x acutiflora ‘Karl Foerster’ og Filipendula ulmaria for bruk i regnbed i nordiske klimaer
No full textGlobal warming and climate change are giving the Nordic countries drier summers with heavier rains over shorter time periods. This has consequences for urban areas that are vulnerable for flooding. Raingardens are a part of many cities’ stormwater management strategies to prevent flooding. A raingarden is a sunken area covered in vegetation that will delay, infiltrate and clean stormwater run-off from nearby areas. Vegetation is an essential part of a well-functioning raingarden as it uses water, helps with infiltration and prevents clogging as well as it contributes to biodiversity and can be aesthetically pleasing for people. There has been little research on to what species are best suited for use in raingardens in Nordic climates, and where in the raingarden they should be placed. Raingardens typically have three zones of different moisture levels: bottom, slope and margins. Plants suitable for use in raingardens should tolerate both periods of drought and flooding, and in Nordic climates also low winter temperatures and salt from the de-icing of the roads.
This thesis examines the suitability of two species, one native and one cultivar, Filipendula ulmaria and Calamagrostis x acutiflora ‘Karl Foerster’. For each species 420 plants were separated into four watertreatments consisting of ‘drought’ (3 days flooding , 11 days no water), ‘flooding’ (3 days of flooding, 4 days of no water), ‘cycles’ (1 day of flooding, 6 days of no water) and ‘control’ (watering normally twice a week) that lasted for 8 weeks under an open greenhouse in Norway. All plants survived the treatments and results show that both species are suitable candidates for raingardens in Nordic climates, though C. x acutiflora ‘Karl Foerster’ should not be used in places where temperatures reach below -15 °C. Filipendula ulmaria was more tolerant to flooding than C. x acutiflora ‘Karl Foerster’, and C. x acutiflora ‘Karl Foerster’ more tolerant to drought than F. ulmaria. Both species are suitable for use in slope and bottom while C. x acutiflora ‘Karl Foerster’ is also suitable for use in margins of raingardens.Global oppvarming og klimaendringer vil gi nordiske land tørrere somre med flere ekstreme nedbørseventer. Dette får konsekvenser for urbane områder som er sårbare for oversvømmelser. Regnbed er en del av mange byers overvannshåndteringstiltak for å unngå oversvømmelser. Regnbed er en vegetasjonsdekket forsenkning i terrenget som infiltrerer, fordrøyer, renser og forsinker overvannet fra omkringliggende områder. Vegetasjon er en essensiell del av et velfungerende regnbed da den forbruker vann, hjelper med infiltrasjon og forhindrer tetting av jorda, i tillegg til at det bidrar til biologisk mangfold og kan være estetisk vakkert for mennesker. Det har vært lite forskning på hvilke arter som er best egnet til bruk i regnbed i nordiske klimaer, og hvor i regnbedet de bør plasseres. Regnbed har vanligvis tre soner med forskjellige fuktighetsnivåer: bunn, skråning og kant. Planter som er egnet for bruk i regnbed bør tåle både perioder med tørke og oversvømmelse, og i nordiske klimaer også lave vintertemperaturer og salt fra vintervedlikehold av veiene.
Denne oppgaven undersøker egnetheten til to arter, en stedegen og en kultivar, Filipendula ulmaria og Calamagrostis x acutiflora ‘Karl Foerster’. Fra hver av artene ble 420 planter utsatt for fire ulike vannbehandlinger som består av 'tørke' (3 dager stående i vann, 11 dager uten vann), 'flom' (3 dager stående i vann, 4 dager uten vann), 'sykluser' (1 dag stående i vann, 6 dager uten vann) og 'kontroll' (vanning normalt to ganger i uken) i 8 uker under et åpent drivhus i Norge. Alle plantene overlevde behandlingene og resultatene viser at begge artene er egnede kandidater til regnbed i nordiske klimaer, selv om C. x acutiflora ' Karl Foerster ' ikke bør brukes på steder der temperaturen når under -15 ° C. Filipendula ulmaria var mer tolerant mot lengre perioder med oversvømmelse enn C. x acutiflora 'Karl Foerster ', og C. x acutiflora 'Karl Foerster' mer tolerant mot tørke enn F. ulmaria. Begge artene er egnet for bruk i skråning og bunn, mens C. x acutiflora 'Karl Foerster' også er egnet til bruk i kantsone i regnbed.M-L
Plantediversitet på engtak i Oslo og omegn.
No full textInstallasjonen av eng på grønne tak anbefales som et bidrag til økt plantediversiteten i urbane områder. Likevel er det lite forskning på floraen som eksiterer på etablerte engtak, og hvilket bidrag de har til biodiversitet. I løpet av sommeren 2022 ble vegetasjonen på seks ulike takflater i Oslo og omegn med etablert eng samplet. Artsregistreringen ble gjennomført ved bruk av ruter (0,5m x 0,5 m) hvor planteartene ble notert med prosentdekning innenfor ruten. I tillegg ble det uthentet jordprøver og registrert miljøvariabler for å kunne bedømme hvilke økologiske faktorer som fremmer høy plantediversitet og vegetasjonsdekning.
Basert på dataen innhentet fra feltarbeidet ble Shannon Diversity Index for hver takflate og regresjonsanalyser for flere økologiske variabler utregnet. Totalt sett så hadde takene relativt lav plantediversitet, men likevel høyere enn hva som eksiterer på sedumtak. Takene med helning hadde mindre vegetasjonsdekning enn flate tak. Resultatene indikerte også at innslaget av «trolig innspredde» arter økte med alder på takflatene, som i stor grad var tradisjonelle ugressarter. Vekstmediet var gjennomgående svært næringsrikt og ikke i overenstemmelse med hva som er anbefalt for å skape artsrike enger. I tillegg hadde ingen av takene konsekvent skjøtsel som er et av hovedprinsippene for å skape artsrike enger.
De mest fremtredende registrerte planteartene ble også trukket frem som forslag til bruk i fremtidige i takenger.
Engtak har et stort potensial som bidrag til økt biologisk mangfold, og derfor burde det brukes mer ressurser for å skape gode veiledere for oppbygning, plantevalg og skjøtsel for anleggelse av artsrike enger på tak.The installation of meadows on roofs is a measure promoted to increase plant diversity in urban areas. Nevertheless, there is little data obtained on the actual flora on established meadow roofs, and what contribution they have to biodiversity. In the summer of 2022, the vegetation on six different roof surfaces in and around Oslo with established meadows was sampled. The species registration was carried out using grids (0.5m x 0.5m) where the plant species were noted with percentage coverage within the grid. In addition soil samples were obtained and environmental variables recorded to assess which ecological factors promote high plant diversity and vegetation cover.
Based on the data obtained from the fieldwork, the Shannon Diversity Index for each roof and regression analyzes for several ecological variables were calculated. Overall, the roofs had relatively low plant diversity, but still higher than what exists on sedum roofs. The roofs with an angle had less vegetation cover than flat roofs. The results also indicated that the proportion of "probably introduced" species increased with age on the roof surfaces, which were largely traditional weed species. The growing medium was consistently very nutrient- rich and not in accordance with what is recommended for creating species-rich meadows. In addition, none of the roofs had consistent management, which is one of the main principles for creating species-rich meadows. The most prominent registered plant species were also highlighted as suggestions for use in future meadows on roofs.
Meadow roofs have great potential as a contribution to increased biological diversity, and therefore more resources should be used to create good guides for construction, plant selection and management for the establishment of species-rich meadows on roofs
Hvordan påvirker utbyggingen av vindkraftverk omliggende kystlynghei?
No full textKystlynghei er en treløs, heipreget naturtype formet av beiting og brenning over tusenvis av år. Kystlynghei har sin utbredelse i et belte fra Portugal til Lofoten, men trues av arealendringer og opphørt skjøtsel. I Norge gjenstår kun 10 % av de opprinnelige kystlyngheiene (Artsdatabanken, 2018b). Norge har forpliktet seg til å bevare biologisk mangfold gjennom den nye naturavtalen på FNs naturtoppmøte i desember 2022 (FN-sambandet, 2022).
Natur ødelegges og arter utryddes raskere enn noen sinne. Allikevel bygges det stadig ned mer natur til fordel for kraftproduksjon. Bare de 5 siste årene er det bygget 40 nye vindkraftverk i Norge (NVE, 2023). I denne bacheloroppgaven sees det nærmere på hvordan utbyggingen av vindkraftverk har påvirket kystlyngheia på Haramsøya. Har kystlyngheia utenfor inngrepet blitt påvirket av utbyggingen? Vil ugras- og fremmedarter kunne spre seg videre inn i kystlyngheia? Er det realistisk at kystlyngheia vil kunne gjenetablere seg der det er gjort inngrep?B-L
Pollinatorpassasjer i bymiljø
No full textFokuset på problemene rundt pollinatorer begynner å få mer og mer plass i planleggingen. Dette er et relativt nytt tema hvor flere av tiltakene er nye. Ved enkle grep som allerede eksisterer i vår verktøykasse skal jeg vise hvordan man kan planlegge for å få insekter inn i og gjennom en by planlagt for mennesker.
Passasjen skal være for både mennesker og insekter, for å vise at planlegging for insektene ikke går på bekostning av planlegging for mennesker. Det å få fremmet en sameksistens er viktig, og noe vi må jobbe hardt for i årene framover for å oppnå, om vi ønsker å se insekter i byen.
Utviklingen av et skalasystem gjør analysering av områder lettere. Skalaene vil etter like kriterier gi områdene poengscorer. Poengscoren viser hvilke områder man bør starte å utbedre, eller hvilke områder man slipper å utbedre.
Ved å kartlegge et strekke som krysser Trondheim by og velge ut tre områder som eksempler, ser jeg på hvordan det å planlegge for både mennesker og insekter er mulig, og enkle konkrete tiltak som kan gjennomføres
Establishment of flower meadows using donor material from traditional hay meadows
No full textDet er i dag et stort behov for å etablere blomsterike arealer for å bevare stedegne, lyskrevende og konkurransesvake engarter. Tradisjonelle slåttemarker, som tidligere har vært viktige leveområder for disse artene, er i sterk tilbakegang. Slåttemark er i dag klassifisert som kritisk truet (CR) i Norge, og tapet av denne naturtypen truer ikke bare plantemangfoldet, men også pollinerende insekter som er avhengige av blomstrende engarter – en økologisk samhandling som er avgjørende for både naturmangfold og matproduksjon. For å motvirke fragmentering av viktige biotoper og sikre spredningsmuligheter for viltvoksende arter, er det viktig å etablere blomsterenger med et artsinventar som speiler regionale engtyper.
Denne bacheloroppgaven tar utgangspunkt i et forskningsprosjekt på NMBU og undersøker hvordan ulike metoder for etablering av blomsterenger påvirker etablering av engarter i en nyanlagt blomstereng på Planteskolen. Blomsterengen ble anlagt i 2021 med plantemateriale fra en artsrik donoreng på Mikkelrud i Aurskog-Høland kommune. Tre metoder ble benyttet: utlegging av høy, såing av frø og planting av pluggplanter. Oppgaven undersøker hvilke engarter som har etablerte seg, og om det var forskjeller i artssammensetning mellom metodene
Resultatene viser at høy-metoden ga høyest artsrikdom og flest etablerte engarter, men var dominert av gras- og sivarter. Plante-metoden førte til høy etablering av blomstrende og konkurransesvake arter, mens så-metoden resulterte i færrest arter totalt, men favoriserte enkelte arter som i mindre grad ble fremmet av de øvrige metodene. Flere av de utplantede artene i plante-metoden ble også funnet i de andre metodene, noe som kan tyde på spredning via frø, vind eller slått.
Oppgaven gir innsikt i hvordan ulike etableringsmetoder påvirker artssammensetning og dekning i nye blomsterenger, og hvordan slike tiltak- med slåttemark som forbilde og donormateriale – kan bidra til å motvirke fragmentering og opprettholde blomsterrike arealer.There is an increasing need to establish flower-rich habitats to preserve native species that are light-demanding and have low competitive ability. Traditional hay meadows, which have historically served as important habitats for such species, are in significant decline. In Norway, hay meadows are currently classified as critically endangered (CR), and the loss of this habitat type threatens not only plant diversity but also pollinating insects that rely on flowering meadow species—an ecological interaction vital to both biodiversity and food production. To counteract the fragmentation of key biotopes and ensure dispersal opportunities for wild species, it is essential to establish meadows with species compositions that reflect regional meadow types.
This bachelor thesis is based on a research project at the Norwegian University of Life Sciences (NMBU) and investigates how different meadow establishment methods influence the establishment of meadow species in a newly created flower meadow at the university’s nursery. The meadow was established in 2021 using plant material from a species-rich donor meadow at Mikkelrud in Aurskog-Høland municipality. Three methods were applied: hay transfer, seed sowing, and planting of plug plants. The study examines which species successfully established and whether there were differences in species composition between the methods.
The results show that the hay transfer method yielded the highest species richness and the greatest number of established meadow species, although it was dominated by grasses and sedges. The planting method led to a high establishment of flowering and poorly competitive species, while the sowing method resulted in the lowest overall species count but favored certain species that were less promoted by the other methods. Several of the species planted as plugs were also found in the other treatments, suggesting potential spread via seeds, wind, or mowing.
This bachelor thesis provides insight into how different establishment methods affect species composition and coverage in newly created flower meadows, and how such measures—using traditional hay meadows as a model and donor material as a source—can help counteract habitat fragmentation and support the maintenance of flower-rich areas across various landscape types.B-L
Planning of wind power plant in coastal heathland
No full textBehovet for mer fornybar energi i Norge, har ført til at planlegging og utbygging av vindkraftverk på land har økt de siste årene. Utbygging av vindkraftverk på land er mest utbredt langs kysten i Norge, pga. vindforhold og energieffekt, og det er samtidig her det finnes mest av naturtypen kystlynghei, som navnet tilsier. Det har ført til at kystlynghei som naturtype, med sitt artsmangfold og økologiske prosesser, er mer og mer utsatt for utbygging, selv om kystlynghei er en utvalgt naturtype. Arealendringer er naturmangfoldets største trussel, og i tillegg en trussel mot klimaet, ved at inngrep i naturen fører til utslipp av karbondioksid. Andre konsekvenser av inngrep i naturen er habitatfragmentering, habitatødeleggelse, at stedegne arter forsvinner som følge av omstrukturering i jord og endring av næringsinnhold, samt etablering av fremmedarter.
I forbindelse med denne oppgaven er det gjort ruteanalyser på Faurefjellet, i Bjerkreim, sør i Rogaland, hvor det i utgangspunktet var planlagt for vindkraftverk. Målet med ruteanalysen var å finne ut av hvilke arter som vokser i området. Artssammensetningen gir en pekepinn på næringsinnhold, jordforhold og hvilken type kystlynghei som kan finnes her, samt hvilke konsekvenser en eventuell utbygging i området kunne gitt for naturen. Videre diskuteres det hvorfor det er viktig å ta vare på kystlynghei.The need for more renewable energy in Norway has led to an increase in the planning and development of landbased wind energy in recent years. The development of landbased wind energy, is most widespread along the coast of Norway, due to wind conditions and energy effect. It is also where most of the coastal heathland is located, as the name implies. This has led to coastal heathland, with its diversity and ecological processes, being more exposed to development, even though coastal heathland is a selected nature type. Land changes are the greatest threat to natural diversity, and also a threat to the climate, as interventions in nature lead to emissions of carbon dioxide. Other consequences of intervention in nature are habitat fragmentation, habitat destruction, species disappearing as a result of soil restructuring and changes in nutrient content, as well as the establishment of alien species.
This thesis includes a route analyze from Faurefjellet in Bjerkreim, south of Rogaland, where wind power were initially planned. The aim of the route analysis was to find out the species composition here. The species composition gives an indication of nutrient content, soil conditions and which type of coastal heathland that can be found here, as well as the consequences any development in the area could have on nature. Furthermore, it is discussed why it is important to take care of coastal heathland.B-L
Vurdering av revegetert steinbrudd i Songa, sett i sammenheng med revegetert steinbrudd i Bitdalen : resultater etter 1 år
No full textI Norge har det de siste 50 årene vært en økning av inngrep i fjellet. Vegetasjonen i fjellet er generelt under press og vekstsesongen er kortere her enn i lavlandet, noe som gjør naturen i fjellet spesielt sårbar mot inngrep. Økt kunnskap rundt revegeteringer i høyereliggende områder kan være viktig for å øke antallet vellykkede revegeteringsprosjekt i disse områdene.
Vegetasjonsutviklingen etter første vekstsesong i et restaurert område i Songa, Vinje kommune, ble undersøkt og sammenlignet med vegetasjonsutviklingen etter første vekstsesong i et restaurert område i Bitdalen, Vinje kommune. Begge de berørte områdene ligger i nordboreal sone, og var lokasjonen for et steinbrudd. Ved opphør av steinuttak, ble begge de berørte områdene revegetert ved bruk av hjemmehørende transplanterte torver. Det var begge steder et mål om å tilbakeføre den opprinnelige vegetasjonen. Ved datainnsamling ble ruter på 1x1 meter, langs ulike transekter, undersøkt både i berørt og i intakt område. For å lettere kunne tolke dataene, ble ulike biotiske og abiotiske faktorer også registrert ved datainnsamling.
Det ble registrert vegetasjon i ruter uten torv både i Songa og i Bitdalen. I Bitdalen var det generelt flere arter per rute uten torv, enn i Songa. Likevel ser det ut som at tilbakeføringen hadde kommet lengre i Songa enn i Bitdalen. I Bitdalen var det tydelige beiteskader på vegetasjonen i det berørte området, noe det ikke var i Songa. I tillegg ble flere av artene på det berørte området i Bitdalen ikke registrert i intakt område, og flere var typiske ugressarter/pionerarter. I det berørte området i Songa var det mange av de hjemmehørende artene som ble registrert, og mange av disse ble ikke registrert i berørt område i Bitdalen.
Det var signifikant flere arter fra gressfamilien i rutene uten torv i Bitdalen enn i Songa. Siden gress kan være med på å hemme veksten av andre arter, kan det tenkes at tilbakeføringen vil skje fortere i Songa enn i Bitdalen. Videre oppfølging av det berørte område i Songa er nødvendig for å undersøke om tilbakeføringen går fortere i Songa enn i Bitdalen. I tillegg vil en videre oppfølging av det berørte området i Songa være viktig for å følge opp beitetrykket på området, slik at man eventuelt kan sette inn oppfølgende tiltak om nødvendig. Dette vil være viktig for å unngå forsinkelser i tilbakeføringen, og slik at den forringede naturen kan bli gjenopprettet
Vegetasjonsrestaurering etter rehabilitering av dam Bitdalen : resultater etter 10 år
No full textDenne oppgaven skal vurdere tiltak ved vegetasjonsrestaurering av et steinbrudd i Bitdalen, Vinje kommune, Telemark fylke. Steinbruddet ble anlagt under rehabiliteringen av dam Bitdalen, og etter anleggsslutt i 2008 ble steinbruddet restaurert. Ulike tiltak under restaureringen skulle redusere negative konsekvenser ved naturinngrepet. Etablering av stedegne arter ble tilrettelagt ved tilbakelegging av stedegne torver. Dette skulle sikre naturlig revegetering av området, med mål om at den nyetablerte vegetasjonen skulle ligne omgivelsene rundt.
Registreringer i steinbruddet ble gjort i 2008, 2009, 2010, 2011 og 2018. Forekomst av karplantearter ble registrert med ruteanalyser. I tillegg ble jorderosjon, jordtype og fuktighet i jorda, samt beiting på vegetasjonen undersøkt. Dataene fra registreringene bidrar til en vurdering av restaureringstiltakene.
Etter 10 er det restaurerte området fortsatt ulik omgivelsene rundt. Dekningsgraden av åpen jord ble redusert fra 80 % til 3 % i løpet av studieperioden. I 2018 ble 33 arter av karplanter registrert. Arter med stor forekomst var engkvein (Agrostis capillaris), torvull (Eriophorum vaginatum), sølvbunke (Deschampsia cespitosa), trådsiv (Juncus filiformis), flaskestarr (Carex rostrata), røsslyng (Calluna vulgaris), duskull (Eriophorum angustifolium) og dvergbjørk (Betula nana). Sammenlignet med 2011 var det stor økning i dekningsgraden av de stedegne artene torvull (+ 9 %), duskull (+ 14 %), trådsiv (+ 14 %), flaskestarr (+ 24 %), dvergbjørk (+ 11 %) og røsslyng (+ 17 %) i 2018. Samtidig viste engkvein nedgang i 2018 (- 7 %) sammenlignet med 2011, noe som kan tyde på at etableringen av stedegne arter kan utkonkurrere uønskede arter som engkvein. De tilbakelagte torvene bidro til etablering av blåbær (Vaccinum myrtillus), røsslyng, dvergbjørk, smyle (Avenella flexuosa) og torvull. Fjellbjørk (Betula ssp. tortuosa) hadde høyere dekningsgrad i 2011 enn i 2018, men ble registrert i flere ruter i 2018. Det kan tyde på at fjellbjørka kan klare å etablere seg i nye områder, men at etableringen tar tid. Den lave forekomsten av vier (Salix spp.) kan forklares av beiting. Vegetasjonssamfunn i etableringsfasen i fjellområder er sårbare for forstyrrelser, noe som gjør at revegetering kan være en langsom prosess
Native vascular plants for restoration of riparian vegetation
No full textKantvegetasjon spiller en viktig rolle for livet i og langs vassdrag, og for samfunnet, men har blitt kraftig redusert og fragmentert både globalt og i Norge. Dette har ført til tap av viktige habitater og økosystemfunksjoner. Situasjonen er særlig kritisk for ferskvannsøkosystemer, ettersom bestanden av ferskvannspopulasjoner har hatt en nedgang på 85% siden 1970. Restaurering av kantvegetasjon har stort potensial, spesielt i nedbørsfelt preget av omfattende arealendringer som i landbrukspregede og urbane omgivelser. Ved aktiv restaurering av kantvegetasjon bør ofte metoden innsamling, oppformering og utplanting av stedegent plantemateriale benyttes. Dette er en ressurskrevende metode, og det kan derfor være nødvendig å gjøre en prioritering av arter. Det finnes imidlertid få anbefalinger for artsvalg ved restaurering av kantvegetasjon i Norge.
Denne oppgaven undersøker hvilke karplantearter som er aktuelle for restaurering av kantvegetasjon i Oslofjordens nedbørsfelt. Det ble gjennomført artsregistrering i felt i kantvegetasjonen langs fem vassdrag; to i landbruksområder i Moelv, to i urbane områder i Oslo og ett mer i naturlige omgivelser i Ås. I tillegg ble data samlet inn fra eksisterende artsregistreringer fra databasen økologiske grunnkart for de samme vassdragene. Dette resulterte i en liste på 139 karplantearter samt 9 karplantefamilie- eller slekter. Av disse ble 32 identifisert som vanlige, basert på mengden de utgjorde i kantvegetasjon samt hvor mange vassdrag de forekom langs med. Videre ble disse karplantene vurdert opp om deres økologiske egenskaper og økosystemfunksjoner i kantvegetasjon, og basert på dette ble det utarbeidet en prioriteringsliste for utplanting. Dette ekskluderte 2 fremmedarter, én lignoseart, og urte- og grasarter. På denne måten ble det identifisert 12 arter og 2 slekter anbefalt for utplanting; alm (Ulmus glabra), ask, (Fraxinus excelsior), bjørk (Betula pubescens), bringebær (Rubus ideaus), gråor (Alnus incanca), hassel (Corylus avellana), hegg (Prunus padus), osp (Populus tremula), ripsslekta (Ribes spp.), rogn (Sorbus aucuparia), sommereik (Quercus robur), spisslønn (Acer platanoides), svartor (Alnus glutinosa) og vierslekta (Salix spp.)
Denne listen inneholder anbefalte arter for utplanting, og er ikke et mål eller en representasjon av hva artssammensetningen i en kantvegetasjon burde være. Listen inneholder ikke sjeldne arter, og kan ha utelukket spesialister samt urte- og grasarter som også har en viktig rolle i kantvegetasjon. Likevel gir listen et bredere og mer oppdatert utvalg som bygger på tilpasning til miljøforhold, nyere forskning og restaureringsmål knyttet til å gjenvinne habitater og viktige økosystemfunksjoner.Riparian vegetation plays a vital role for life both in and along watercourses, as well as for society, but has been severely fragmented and reduced both globally and in Norway. This has lead to the loss of important habitats and ecosystem functions. The situation is particularly critical for freshwater ecosystems, as the freshwater populations have declined by 85% since 1970. Restoration of riparian zones holds great potential, especially in catchments affected by extensive land-use changes, such as in agricultural and urban areas. Active restoration of riparian vegetation will often be necessary and involves collection, propagation and planting native and local plant material. This is a resource-intensive method, and it may therefore be necessary to prioritize species. However, there are few recommendations concerning species selection for riparian restoration in Norway.
This thesis investigates which vascular plant species are suitable for riparian restoration in the Oslofjord catchment. Field surveys were conducted along five watercourses; two in agricultural areas in Moelv, two in urban areas in Oslo, and one in more natural surroundings in Ås. Additional data were collected from existing species records from the database “økologiske grunnkart” for the same watercourses. This resulted in a list of 139 vascular plant species and 9 vascular plant xx. Of these, 32 were identified as common, based on their abundance in the riparian zones and their occurrence across multiple sites. These species were further assessed based on their ecological traits and ecosystem functions in riparian vegetation, and based on this a priority list for planting was developed. This assessment led to the exclusion of two non-native invasive species, one woody species, and all herbaceous and grass species, and led to the recommendation of 12 species and 2 genus: wych elm (Ulmus glabra), european ash (Fraxinus excelsior), downy birch (Betula pubescens), rasberry (Rubus ideaus), grey alder (Alnus incanca), common hazel (Corylus avellana), bird cherry (Prunus padus), aspen (Populus tremula), currants (Ribes spp.), european mountain ash (Sorbus aucuparia), english oak (Quercus robur), norwegian maple (Acer platanoides), black alder (Alnus glutinosa) and willows (Salix spp.).
This list contains recommended species for planting but does not represent model or target for species composition in riparian vegetation. Rare species, specialists, and herbaceous or grass species are not included, although they also play important roles in riparian ecosystems. Nevertheless, the list provides a broader and more up-to-date selection of species that are based on environmental suitability, recent research, and restoration goals aimed at recovering habitats and key ecosystem functions.B-L
- …
