1,721,009 research outputs found
Cufftrykkmåling: en aktiv tilnærming. En systematisk litteraturstudie av randomiserte kontrollerte studier med narrativ syntese
Get PDFBakgrunn: Erfaringer fra klinisk praksis hvor cufftrykk ofte ikke blir målt. Hensikt: å presentere risikoaspekter forbundet med for lavt eller for høyt cufftrykk, samt presentere beste praksis for cufftrykkmåling og alternative metoder for cufftrykkmåling når en cufftrykkmåler ikke er innen rekkevidde. En opplæring i vitenskapelig metode og tankegang. Problemstilling: Hvilken målemetode av cufftrykk egner seg best for å forebygge trakeale trykkskader og bronkial mikroaspirasjon hos den peroperative intuberte pasienten? Metode: En systematisk litteraturstudie med narrativ syntese. Systematiske søk etter RCT-studier ble utført 30.08.2020-13.11.2020 i databasene: Cochrane, MEDLINE (Ovid), Embase (Ovid) og Cinahl. Resultat: De subjektive målemetodene er upålitelige og fører til risiko for trakeale trykkskader og mikroaspirasjon uavhengig av anestesipersonell sin erfaring. «Tap-av-motstand»-metoden er det tryggeste subjektive alternativet når manometer ikke er tilgjengelig med flest cufftrykk innenfor referanseområde og «trykk-volum-loop»-metoden er også et mulig alternativ. Måling med cufftrykkmanometer er det mest pålitelige instrumentet; en cufftrykkmåling etter intubasjon kan redusere forekomsten av postoperative intubasjonsrelaterte plager, ved kirurgi som varer > 3 timer bør kontinuerlig eller intermitterende cufftrykkmåling utføres. Konklusjon: Cufftrykkmåling skal foretas objektivt med manuell eller automatisk cufftrykkmåler. Dersom cufftrykkmanometer ikke er tilgjengelig, kan «tap-av-motstand»-metoden benyttes for å sikre så korrekte cufftrykk som mulig eller eventuelt «trykk-volum-loop»-metoden. Frekvensen av cufftrykkmåling bør skje like etter intubasjon, en gang i timen eller kontinuerlig med aktiv justering av cufftrykk til 20-25cmH2O. Trakealt cufftrykk på 25cmH2O ansees som det tryggeste, både med tanke på iskemiske skader og bronkial mikroaspirasjon. Risikofaktorer for påvirkning av cufftrykk som leiring, anestesimidler, og økt topptrykk bør identifiseres i arbeidet med å sikre cufftrykk innenfor referanseområdene 20-25cmH2O.Background: Experiences from clinical practice where cuff pressure often is not measured. Aim: To present risk aspects associated with low or high cuff pressure, as well as to present alternative methods for cuff pressure measurement when a cuff pressure manometer is not available. A training in research method and thinking. Research question: Which measurement method of cuff pressure is best suited to prevent tracheal pressure injuries and bronchial microaspiration in the perioperative intubated patient? Method: Systematic literature study with narrative synthesis. Systematic searches for RCT studies performed 30.08.2020-13.11.2020 in the databases: Cochrane, MEDLINE (Ovid), Embase (Ovid) and Cinahl. Results: The subjective measurement methods are unreliable and lead to both high and low cuff pressures with a risk of tracheal pressure injuries and bronchial micro aspiration regardless of the experience of anesthesia personnel. The LOR-method is the safest subjective alternative with most cuff pressures within the reference range, when a manometer is not available. Cuff pressure manometer measurement is the most reliable instrument, where one post-intubation measurement can reduce the incidence of postoperative complications. During prolonged surgery, continuous or intermittent measurement should be performed. Conclusion: Cuff pressure measurement should be done objectively with a manual or automatic cuff pressure manometer. The frequency of cuff pressure measurement should take place immediately after intubation, once an hour or continuously with active adjustment of cuff pressure to 20-25cmH2O. If the cuff pressure manometer is not available, the “Loss of Resistance”-method can be used as an alternative to ensure as correct cuff pressures as possible, or the “Pressure-Volume-Loop”-method. Tracheal cuff pressure of 20-25cmH2O is considered the safest, both in terms of ischemic damage and bronchial micro aspiration. Risk factors for influencing cuff pressure such as patient positioning, the effect of anesthetics on tracheal conditions, and increased peak pressure should be identified in the work of securing cuff pressure within the reference areas.publishedVersio
Anesthesia to the adult, non-pregnant patient with chronic kidney disease
No full textBakgrunn: Kronisk nyresvikt er et utbredt problem globalt. Det antas at 9-13% av voksne på verdensbasis har kronisk nyresvikt. Pasienter med kronisk nyresvikt er utsatt for en akutt nyreskade som forverrer den kroniske tilstanden, og anestesi er en risikofaktor for dette. I tillegg fører nyresvikten til farmakologisk og hemodynamiske endringer hos pasienten som må tas hensyn til under anestesi.
Hensikt: Denne masteroppgaven er et forslag til en fagprosedyre som skal kvalitetssikre pasientbehandlingen under anestesi. Den kan være et godt verktøy for å hjelpe anestesipersonell til å ta kunnskapsbaserte avgjørelser.
Metode: Oppgaven bygger på kunnskapsbasert arbeidsmetode og følger helsebibliotekets modell for kvalitetsforbedring. Prosedyren er utviklet med Helsedirektoratets «Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinje». Søk er gjennomført ved hjelp av PICO og med utgangspunkt i helsebibliotekets «Metode og minstekrav for utarbeidelse av kunnskapsbaserte fagprosedyrer». Arbeidet er kvalitetssikret med AGREE2.
Resultat: Vi har formulert et forslag til en kunnskapsbasert fagprosedyre som kan benyttes av anestesipersonell i møte med pasienter med kronisk nyresvikt. Vårt håp er at denne skal føre til økt pasientsikkerhet samt økt trygghet hos anestesipersonellet.
Konklusjon: Fagprosedyren vil kunne føre til redusert forekomst av postoperativ forverring av kronisk nyresvikt. Den vil også gi veiledning og råd til anestesipersonell i den pre- og peroperative fasen.Background: Chronic kidney failure (CKD) is a global challenge. It is presumed that 9-13% of the adult population worldwide suffers from CKD. Patients with CKD are at an increased risk of acute kidney injury (AKI), and anesthesia is a known risk factor for AKI. In addition, CKD leads to pharmacological and hemodynamic changes in the patient that needs consideration during anesthesia.
Purpose: This master’s thesis is a proposal for a clinical procedure with the goal of improving the quality of patient care during anesthesia. It’s also meant to be a tool to help the anesthesia provider to make knowledge-based decisions.
Method: This thesis is built on knowledge-based practice and follows the Norwegian Electronic Health Library’s model for quality improvement. It’s developed using the Norwegian Directory of Health’s “Guide to develop a knowledge-based guideline”. Literature search was done using PICO and based on the Norwegian Electronic Health Library’s “Method and minimum requirement for the development of knowledge-based clinical procedures”.
Result: We have developed a proposal for a knowledge-based clinical procedure that can be used when providing anesthesia to patients with CKD. We hope that it will lead to improved patient safety and increased confidence for the anesthesia provider.
Conclusion: This clinical procedure can lead to a reduced frequency of postoperative exacerbation of CKD. It will also give guidance and advice for the anesthesia provider pre- and peroperatively.publishedVersio
Hvordan opplever pasienter våken kraniotomi? En kvalitativ deskriptiv studie med semistrukturerte dybdeintervjuer.
Get PDFMaster i anestesisykepleieBakgrunn, hensikt og problemstilling: Denne studien er gjennomført ved et sykehus i Norge, der man opererer om lag 1 pasient ukentlig med såkalt «våken kraniotomi». Teknikken som benyttes er i all hovedsak «asleep-awake-asleep». Pasientene er da våkne under kritiske deler av inngrepet for at kirurgen kan vurdere pasientens verbale, kognitive og/eller motoriske og sensoriske respons på hjernenervestimuli. Slik kan kirurgen omgå viktige strukturer der for eksempel språkfunksjon eller motorisk funksjon ligger. Det er av interesse for framtidige pasienter å vite hvordan tidligere pasienter har erfart inngrepet. Det er også av interesse for involverte faggrupper å lære mer av erfaringene til pasientene som har gjennomgått dette, for å lære om mulige forbedringsområder innen omsorgen for pasientene. Problemstillingen blir derfor «Hvordan opplever pasienter våken kraniotomi?»
Metode: Dette er en retrospektiv kvalitativ studie, hvor det er benyttet såkalte semistrukturerte dybdeintervjuer. Deltakerne er 6 voksne pasienter, 3 kvinner og 3 menn. Alle deltakerne har gjennomgått våken kraniotomi de siste 2 år. Intervjuene er transkribert i detalj, for så å bli kondensert, meningskodet og tematisert.
Funn: Pasientene hadde gjennomført samme type operasjon igjen om de måtte. 4 pasienter husket alt, og opplevde ikke dette som ubehagelig hverken underveis eller etterpå. Alle pasientene rapporterte lite eller ingen smerter postoperativt, og 4 pasienter rapporterte ingen smerter underveis. Alle pasientene pekte på informasjon som sentralt tema for forbedring.
Konklusjon: Pasientene i denne studien tålte våken kraniotomi godt. Metoden som ble benyttet gav god smertelindring og angstdemping. Pre- og postoperativ informasjon er områder for forbedring.Background, objective and research: This study was performed at a hospital in Norway, where about 1 patient weekly is operated with so-called "awake craniotomy." The technique used is essentially "asleep-awake-asleep." Patients are then awake during critical parts of the procedure. This so that the surgeon can assess the patient's verbal, cognitive and / or motor response to brain nerve stimuli. The surgeon can then work around important structures where such language-function or motor function is. It is in the interest of future patients to know how former patients have experienced the procedure, as well as all involved healthcare personnel to learn from the experiences of patients who have undergone this, to learn about potential areas for improvement in the care of these patients. The research-question is therefore "How do patients experience an awake craniotomy?"
Design and method: This is a retrospective qualitative study, with the use of so-called semi-structured in-depth interviews. The participants are 6 adult patients, 3 women and 3 men. All participants have undergone an awake craniotomy in the past two years. The interviews are transcribed in detail, only to be condensed, meaning coded and themed.
Results: All patients had completed the same type of surgery again if they had to. 4 patients remembered everything and did not experience this as unpleasant either during or afterwards. All patients reported little or no pain postoperatively, and 4 patients reported no pain during surgery. All patients pointed to information as a key issue for improvement.
Conclusion: The Patients in this study tolerated an awake craniotomy well. The method used provided good pain relief and anxiety reduction. Pre- and postoperative information are areas for improvement.publishedVersio
Oksykodon versus fentanyl – hvilket opioid administrert intravenøst ved avslutning av laparoskopisk kirurgi har best effekt på postoperative smerter? En systematisk oversikt
No full textBakgrunn, hensikt og problemstilling: Anestesisykepleiere har en nøkkelrolle i forebygging av postoperative smerter ved å administrere opioider i avslutning av kirurgi. Oksykodon har lengre virkningstid enn fentanyl. Hensikten er å undersøke hvilket opioid gitt ved avslutning av laparoskopisk kirurgi som gir bedre postoperativ smertelindring. Det finnes ingen andre systematiske oversikter med denne hensikten. Problemstilling: “Oksykodon versus fentanyl- hvilket opioid administrert intravenøst ved avslutning av laparoskopisk kirurgi har best effekt på postoperative smerter?”.
Metode: Systematiske litteratursøk i databasene Cinahl, Embase, Medline og Svemed+ ble gjennomført. Inklusjonskriteriene var randomiserte, kontrollerte studier, laparoskopisk og elektiv kirurgi, pasienter med ASA-klassifikasjon 1-2 og pasienter over 18 år samt at studiene sammenliknet effekten av fentanyl og oksykodon gitt ved avslutning av kirurgi. Primært utfallsmål var smertenivå og forbruk av analgetika de første to timene postoperativt. Sekundært utfallsmål var postoperativ kvalme. Vi benyttet oss av PRISMA-sjekklisten for å kvalitetssikre eget arbeid, i tillegg til å gjøre Risk of Bias-vurdering på hver enkelt studie.
Resultat: Systematiske søk resulterte i 126 artikler. Seks randomiserte kontrollerte studier møtte inklusjonskriteriene. Totalt er 481 pasienter inkludert. To studier viser signifikant lavere smerteskår i oksykodongruppen sammenliknet med fentanylgruppen. I de resterende studiene var forskjellene mellom gruppene ikke signifikante. Det var ingen forskjell mellom de to gruppene med hensyn til postoperativ kvalme.
Konklusjon: På bakgrunn av de inkluderte studiene er det ikke mulig å konkludere hvilket opioid gitt ved avslutning av laparoskopisk kirurgi som gir best postoperativ smertelindring de to første timene etter kirurgislutt
Cufftrykkmåling: en aktiv tilnærming. En systematisk litteraturstudie av randomiserte kontrollerte studier med narrativ syntese
No full textBakgrunn: Erfaringer fra klinisk praksis hvor cufftrykk ofte ikke blir målt. Hensikt: å presentere risikoaspekter forbundet med for lavt eller for høyt cufftrykk, samt presentere beste praksis for cufftrykkmåling og alternative metoder for cufftrykkmåling når en cufftrykkmåler ikke er innen rekkevidde. En opplæring i vitenskapelig metode og tankegang. Problemstilling: Hvilken målemetode av cufftrykk egner seg best for å forebygge trakeale trykkskader og bronkial mikroaspirasjon hos den peroperative intuberte pasienten? Metode: En systematisk litteraturstudie med narrativ syntese. Systematiske søk etter RCT-studier ble utført 30.08.2020-13.11.2020 i databasene: Cochrane, MEDLINE (Ovid), Embase (Ovid) og Cinahl. Resultat: De subjektive målemetodene er upålitelige og fører til risiko for trakeale trykkskader og mikroaspirasjon uavhengig av anestesipersonell sin erfaring. «Tap-av-motstand»-metoden er det tryggeste subjektive alternativet når manometer ikke er tilgjengelig med flest cufftrykk innenfor referanseområde og «trykk-volum-loop»-metoden er også et mulig alternativ. Måling med cufftrykkmanometer er det mest pålitelige instrumentet; en cufftrykkmåling etter intubasjon kan redusere forekomsten av postoperative intubasjonsrelaterte plager, ved kirurgi som varer > 3 timer bør kontinuerlig eller intermitterende cufftrykkmåling utføres. Konklusjon: Cufftrykkmåling skal foretas objektivt med manuell eller automatisk cufftrykkmåler. Dersom cufftrykkmanometer ikke er tilgjengelig, kan «tap-av-motstand»-metoden benyttes for å sikre så korrekte cufftrykk som mulig eller eventuelt «trykk-volum-loop»-metoden. Frekvensen av cufftrykkmåling bør skje like etter intubasjon, en gang i timen eller kontinuerlig med aktiv justering av cufftrykk til 20-25cmH2O. Trakealt cufftrykk på 25cmH2O ansees som det tryggeste, både med tanke på iskemiske skader og bronkial mikroaspirasjon. Risikofaktorer for påvirkning av cufftrykk som leiring, anestesimidler, og økt topptrykk bør identifiseres i arbeidet med å sikre cufftrykk innenfor referanseområdene 20-25cmH2O
Administrering av vasopressorinfusjon ved anestesiindusert hypotensjon - forslag til fagprosedyre
No full textBakgrunn: Opprettholdelse av tilstrekkelig sirkulasjon hos pasienten under anestesi er en av anestesisykepleierens oppgaver. Manglende tiltak ved anestesiindusert hypotensjon kan medføre nedsatt perfusjon i vitale organer. Vi har erfart at det mangler faglige retningslinjer på administrering av vasopressorinfusjon perioperativt. Hensikt og problemstilling: Hensikten med masteroppgaven er å utarbeide et forslag til en fagprosedyre for administrering av vasopressorinfusjon ved anestesiindusert hypotensjon hos voksne pasienter i generell anestesi. Problemstillingen er: Administrering av vasopressorinfusjon ved anestesiindusert hypotensjon. Metode: Denne masteroppgaven er et kvalitetsarbeid. Helsedirektoratets Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer ble anvendt som retningslinjemetodikk. Det er utarbeidet PICO-skjemaer til kunnskapssøk, og søkene er strukturert etter kunnskapspyramiden. Vi har anvendt AGREE II til evaluering av forslaget til fagprosedyren. Resultater: På bakgrunn av våre funn i forskning har vi utarbeidet et forslag til en kunnskapsbasert fagprosedyre til bruk i anestesiavdelinger. Konklusjon: Forskning viser at fenylefrin og noradrenalin kan brukes ved behov for vasopressorinfusjon ved anestesiindusert hypotensjon. Disse kan administreres både via perifere og sentrale venekatetre
Akselerert pasientforløp : hvordan kan sykepleieren fremme pasientens medvirkning i postoperativ smertebehandling?
No full textTittel: Akselerert pasientforløp- hvordan kan sykepleieren fremme pasientens medvirkning i postoperativ smertebehandling?
Formål: Formålet med studien er å beskrive sykepleieres erfaringer med akselerert behandlingsforløp ved hofte- og kneprotesekirurgi, og hvordan sykepleiere og pasienter samhandler om den postoperative smertebehandlingen.
Teoretisk forankring: Akselerert pasientforløp er en behandlingsmetode hvor preoperativ informasjon, teamarbeid, pasientdeltagelse og effektiv smertelindring skal bidra til at pasienten raskt gjenvinner normale funksjoner etter kirurgi. Tidligere studier viser en positiv medisinsk og kostnadsbesparende nytte av behandlingen, men samhandlingen mellom sykepleiere og pasienter i den postoperative perioden har ikke vært i fokus.
Metodologi: Studien har et kvalitativ deskriptivt design, hvor undersøkelsesmetoden består av fem semistrukturerte intervjuer av sykepleiere. Analysen følger de prinsipper for kvalitativ analyse som Kvale & Brinkmann (2009) beskriver.
Resultater: Pasientene er tidlig mobilisert etter hofte- og kneprotesekirurgi, men mange erfarer sterke smerter ved mobilisering 2. postoperative døgn. Mange pasienter har en passiv kommunikasjonsform, og bruk av ”numeric rate scale” viser diskrepans mellom pasientens og sykepleierens smertevurdering. Studien viser både personrelaterte og strukturelle barrierer for pasientmedvirkning i smertebehandlingen.
Konklusjon: Ved implementering av akselerert pasientforløp kreves det ikke bare en omorganisering av prosedyrer og rutiner, men det bør legges til rette for at innarbeidede holdninger, oppfatninger og roller hos helsepersonell og pasienter får tid til å endres.
Relevans for klinisk praksis: Studien har primært relevans for sykepleie ved akselerert pasientforløp, men prinsippet om pasientmedvirkning vil også være relevant ved postoperativ smertebehandling generelt
Hvordan vurderer sykepleier smerter hos personer med demens bosatt i bofellesskap, og hvilke faktorer påvirker vurderingen?
No full textTittel: Hvordan vurderer sykepleier smerter hos personer med demens bosatt i bofellesskap, og hvilke faktorer påvirker vurderingen?
Hensikt: Målet for studien er å gi innsikt i hvordan sykepleier går fram i sitt arbeide med å kartlegge og vurdere smerter hos personer med demens bosatt i bofellesskap, og hva som påvirker den enkeltes sykepleiers vurdering. Studien setter også søkelyset på kunnskap og kompetanse innenfor smertevurdering av personer med demens.
Teoretisk forankring: Smerteteori rettet mot gruppen eldre og eldre personer med demens er tatt med i teoridelen. Tidligere kvalitativ forskning er tatt med for å understreke omfanget av underdiagnostisering av smerter hos denne gruppen. Flere forskningsstudier har benyttet seg av kombinerte metoder, men det finnes relativt få studier med ren kvalitativ forskning på dette tema. Mange av forskningsstudiene er fra sykehjem i inn og utland. Bemanning kan være forskjellig fra sykehjem til bofellesskap, men studiene har likevel overføringsverdi.
Metode: Studien gjør bruk av kvalitativ metode med fokus på sykepleiernes egne erfaringer (Malterud, 2003). Den har et deskriptivt design som innebærer en beskrivelse av virkeligheten slik den oppleves (Polit & Beck, 2012; Sandelowski, 2000). Utvalget er strategisk sammensatt, og fem informanter ble rekrutert ved henvendelser til avdelingsledere i utvalgte bofellesskap i forskjellige regioner i Norge.
Funn: Smertevurdering er utfordrende og vanskelig for denne pasientgruppen. Forskjellige smertetegn ble trukket fram: Uro og endret bevegelsesmønster, økende stivhet i kroppen, irritasjon, aggresjon, nedsatt matlyst og endret søvnmønster. Ansiktsuttrykk, grimaser eller blekhet, ble også benyttet som grunnlag for vurdering. Å kjenne pasienten og at sykepleier har god erfaring ble trukket fram som de viktigste faktorene i smertevurdering. Manglende fagutvikling og opplæring om smerter hos personer med demens ble nevnt som forhold som var til hinder som en god smertevurdering.
Konklusjon: Sykepleierne vurder ofte smerter på bakgrunn av endring i atferd og ansiktsuttrykk. De mest betydningsfulle faktorer sykepleierne fremhever og som kan medvirke til en god vurdering er å kjenne pasienten, ha en tett relasjon og samarbeide med beboeren gjennom daglige aktiviteter. Sykepleiers erfaring blir også fremhevet som en styrke for å kunne oppdage smerter hos beboer. Det framkommer at sykepleierne ikke fokuserer på type eller grad av demens i en smertevurdering. Bruk av systematisk kartleggingsverktøy er fraværende i praksis
PLASK. Forslag til skåringsverktøy for preanestetisk luftveisvurdering av voksne pasienter
Get PDFBakgrunn: Kategorisering av pasienters luftveier i grønn, gul og rød skal være til hjelp for planleggingen av luftveishåndteringen. Vurderingen gjøres av den enkelte anestesikyndige, og begrunnes som regel ikke. Dette kan føre til ulike oppfatninger og misforståelser innad i anestesiteamet rundt pasienten, med påfølgende uønsket variasjon i behandlingen og redusert pasientsikkerhet.
Hensikt: Hensikten med dette mastergradsprosjektet er å utarbeide et forslag til et skåringskort for luftveisvurdering, og slik fremme felles språk og forståelse i anestesiteamet rundt pasientene.
Metode: Dette mastergradsprosjektet er et kvalitetsforbedringsarbeid etter Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenestens «Modell for kvalitetsforbedring», og utviklet i henhold til Helsedirektoratets «Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinjer». Seks internasjonale retningslinjer, oppdatert forskning og erfaringskunnskap er grunnlaget for skåringskortet. Produktet er evaluert ved hjelp av AGREE II.
Resultat: Produktet av mastergradsprosjektet er et forslag til skåringskort for preanestetisk luftveisvurdering; PLASK. Skåringskortet inneholder skåringsområdene Mallampati, Upper Lip Bite Test, nakkebevegelighet, ytre faktorer og kroppsmasseindeks med poenggivende underpunkter. Summen av skåringene angir om pasientens luftvei havner i grønn, gul eller rød luftvei.
Konklusjon: Skåringskortet vil gjøre at luftveisvurderingen utføres på samme måte av alt anestesipersonell, og slik kunne bidra til felles forståelse i teamet. Resultatet og veien dit dokumenteres, og informasjonen er derfor tilgjengelig for alle involverte. Forskning viser at tester/faktorer som brukes i luftveisvurdering er lite pålitelige alene, men kan gi noe prediktiv verdi i kombinasjon med hverandre. Derfor må faglig skjønn og kompetanse komme i første rekke ved bruk av PLASK.Background: Grading a patient’s airway quality into either green, yellow or red can help plan for further airway management. This evaluation is to be performed by a qualified anesthetist and does not require any elaborated explanation. In certain cases this can lead to misconceptions within the anesthetic team, potentially resulting in non optimal treatment and reduced patient safety.
Purpose: This master’s project aims to set a more specific standard on how to grade airways with the help of a scoring card, thus promoting a common language and understanding in the anesthesia team when working with patients.
Methode: The master’s thesis is a quality improvement project based on the Norwegian national knowledge center for the health services “Model for quality improvement”, developed in accordance to The Norwegian Directorate of Health’s “Guide for the development of knowledge-based guidelines”. Six international guidelines, up-to-date research and experiential knowledge have helped set the basis for this scoring card. Final product has been evaluated by the use of AGREE II.
Result: The final product of the master's project offers a proposal for a scoring card which can be used in preanesthetic airway assessments; “PLASK”. The scoring card assesses and gardes; Mallampati, Upper Lip Bite Test, neck mobility, external factors and body mass index with scoring sub-points. Final score determines whether the patient’s airways are graded green, yellow or red.
Conclusion: The scoring card will help ensure professionals evaluate patients to a set standard. The result of the evaluation and how any conclusion came to be is journaled, remaining available to all involved parties. Research show that tests/factors used in airway assessment are less reliable on their own, but may offer some predictive value when combined. It will not however, be a substitute to professional experience and competence.publishedVersio
Forslag til kunnskapsbasert fagprosedyre for: «Anestesi til voksne, ikke-gravide pasienter med kronisk nyresvikt»
No full textBakgrunn: Kronisk nyresvikt er et utbredt problem globalt. Det antas at 9-13% av voksne på verdensbasis har kronisk nyresvikt. Pasienter med kronisk nyresvikt er utsatt for en akutt nyreskade som forverrer den kroniske tilstanden, og anestesi er en risikofaktor for dette. I tillegg fører nyresvikten til farmakologisk og hemodynamiske endringer hos pasienten som må tas hensyn til under anestesi.
Hensikt: Denne masteroppgaven er et forslag til en fagprosedyre som skal kvalitetssikre pasientbehandlingen under anestesi. Den kan være et godt verktøy for å hjelpe anestesipersonell til å ta kunnskapsbaserte avgjørelser.
Metode: Oppgaven bygger på kunnskapsbasert arbeidsmetode og følger helsebibliotekets modell for kvalitetsforbedring. Prosedyren er utviklet med Helsedirektoratets «Veileder for utvikling av kunnskapsbaserte retningslinje». Søk er gjennomført ved hjelp av PICO og med utgangspunkt i helsebibliotekets «Metode og minstekrav for utarbeidelse av kunnskapsbaserte fagprosedyrer». Arbeidet er kvalitetssikret med AGREE2.
Resultat: Vi har formulert et forslag til en kunnskapsbasert fagprosedyre som kan benyttes av anestesipersonell i møte med pasienter med kronisk nyresvikt. Vårt håp er at denne skal føre til økt pasientsikkerhet samt økt trygghet hos anestesipersonellet.
Konklusjon: Fagprosedyren vil kunne føre til redusert forekomst av postoperativ forverring av kronisk nyresvikt. Den vil også gi veiledning og råd til anestesipersonell i den pre- og peroperative fasen
- …
