1,720,991 research outputs found
10th Anniversary Issue
No full textNumero 2/2016 della rivista «JoLA-Journal of Landscape Architecture» intitolato "10th Anniversary issue". Editors della rivista sono: Kristóf Fatsar, Janike Larsen, Bruno Notteboom, Jörg Rekittke, Imke van Hellemondt (Article section); Noël van Dooren (Under the Sky section); Kamni Gill (Thinking Eye section); Bianca Maria Rinaldi (Reviews section)
-
No full textNumero 1/2016 della rivista «JoLA-Journal of Landscape Architecture». Editors della rivista sono: Kristóf Fatsar, Janike Larsen, Bruno Notteboom, Jörg Rekittke, Imke van Hellemondt (Article section), Noël van Dooren (Under the Sky section), Kamni Gill (Thinking Eye section), Bianca Maria Rinaldi (Reviews section). L’editoriale per questo numero del JoLA è stato scritto da Jörg Rekittke
Oslos fjordlandskap : en kritisk refleksjon rundt dagens forvaltning og forslag til nye retningsgivende hensyn
No full textI denne diplomoppgaven ses det nærmere på forvaltningen av Oslos fjordlandskap som gjenstand for en
økende urbanisering. Dette kommer blant annet til uttrykk gjennom tilrettelegging for hurtiggående båt- og
fergetrafikk samt gjennom utformingen av en striglet fjordlinje i granitt og betong. En slik urbanisering av
fjordlandskapet favoriserer i stor grad økonomiske og kommersielle interesser på bekostning av hensynet til
natur, friluftsliv og landskapsmangfold. Fra skjæringspunktet mellom landskapsarkitektur og byutvikling, er
oppgaven ment som en kritisk refleksjon rundt gjeldende utvikling. Det legges til grunn en utvidet tolkning av
begrepet «friluftsliv» som her omfatter også andre arter enn mennesker, og forstås mer som et «liv i friluft» .
Muligheten til å utøve friluftsliv i Oslos fjordområde er sterkt truet. Artsmangfold og naturlandskap er under
stort press både på land og under vann. Fjordbyen-prosjektet, som transformerer byens havneområder
fra industri til nye bydeler, gir uttrykk for kun å legge til rette for en bestemt menneskelig bruk av enkelte
befolkningsgrupper og for å ha glemt resten av det mangfoldige fjordsamfunnet. Byforskeren Jonny Aspen
kaller en slik utvikling for en «zombie-urbanisme» for å beskrive en slags iscenesatt byutforming der det ikke
er rom for det uregelmessige eller uønskede.2 En utvikling som mangler variert utformede offentlige rom som
inviterer til mer spontane og frie former for friluftsliv og appellerer til et bredere lag av fjordsamfunnet, viser
liten respekt for fjordlandskapet som frilufts- og naturområde. En lesning av Regjeringens tiltaksplan for
Oslofjorden fra mars 2021, gjør det klart at natur- og friluftsverdier skal prioriteres i arbeidet med å skape en
mer bærekraftig fjord.3 Planen er et viktig virkemiddel for å nå målene om bedre miljøtilstand og mer
attraktive friluftsområder, men den er for generell og ikke konkret tilpasset den kritiske situasjonen som Oslos
fjordlandskap står overfor.
En tolkning av formålsbestemmelsene i Friluftsloven, Plan- og bygningsloven og Naturmangfoldloven gjøres
for bedre å forstå hvilke hensyn lovgiver mener skal styre utvikling og utbygging samt hvilke prioriteringer
og avveininger som skal gjøres. Her kommer det klart til uttrykk at hensynet til natur og friluftsliv er
tungtveiende i utbyggingsspørsmål. Utvikling og bruk viser imidlertid at slike hensyn ikke gis tilstrekkelig
gjennomslag i praksis.
Et forslag for en klassifisering av menneskelige friluftsaktiviteter i naturlike områder er ment å bedre
forståelsen av hvordan fjordlandskapet fungerer som friluftsområde. En slik oversikt kan fungere som et
felles vokabular for å gi en samstemt forståelse av aktivitetstyper på tvers av ulike fagdisipliner som opererer
i området. Det er stor variasjon i aktivitetene som finner sted og måten disse utføres på skiller seg klart fra
bruken av Fjordbyens urbane byrom. Muligheten til å utøve friluftsliv er helt avhengig av et mangfoldig
fjordlandskap med ulike typologier og kvaliteter.
Oslomarka står som et kroneksempel på bynært friluftsliv med en regulering og forvaltning som skal sikre
naturområder for alle arter. Dette er i sterksubmittedVersio
OSLOS FJORDLANDSKAP EN KRITISK REFLEKSJON RUNDT DAGENS FORVALTNING OG FORSLAG TIL NYE RETNINGSGIVENDE HENSYN
No full textKulturminner uten mål og mening? Vern av kulturminner gjennom arealplan for Longyearbyen
Full text linkLongyearbyen har kunnet verne kulturminner gjennom arealplan siden 1997. Først gjennom forskrift for arealplanlegging i bosettingene på Svalbard og siden gjennom kapittel VI i svalbardmiljøloven som trådte i kraft 1. juli 2002. Vern gjennom arealplan er Longyearbyen lokalstyres mulighet til å bevare viktige kulturminner i Longyearbyen fra etter 1945 gjennom sin vedtaksmyndighet. Longyearbyen står ovenfor store utfordringer knyttet til en økning i befolkning, turisme og klimaendringene. Jeg er opptatt av at vern av kulturminner skal gjøres på et veldokumentert grunnlag og at vernet må vise oss hva det er ved kulturminnet som skal sikres for fremtiden slik at vi vet hvilke endringer som kan utføres. Det har blitt utarbeidet fire arealplaner for Longyearbyen mellom 1996 og 2016. Jeg har gått gjennom disse fire arealplanene og sett på om det kommer frem hvilket kunnskapsgrunnlag det er fundamentert på og om det kommer frem av arealplandokumentene hvilke verdier ved de ulike kulturminnene som vernes. Jeg fant at registreringen av kulturminner i Longyearbyen fra etter 1945 er utdatert og mangelfullt da det ikke er gjort noen helhetlig registrering siden 1988. Selv om det ikke er foretatt en ny registrering er omfanget av kulturminner vernet gjennom gjeldende arealplan økt siden den forrige planen. Det betyr at det er foretatt vurderinger som ikke dokumentert. En registrering av kulturminnene og vurdering av verneverdien bør gjøres før neste revisjon av arealplan. Når det gjelder å benytte seg av andre typer dokumenter som omtaler kulturminnene i Longyearbyen som kunnskapsgrunnlag kommer dette ikke frem i arealplanene. Disse bør bli en del av kunnskapsgrunnlaget ved utarbeidelsen av ovennevnte registrering. Når det gjelder verneverdien for kulturminnene vernet gjennom arealplan er dette et tema som ikke berøres i arealplanene med unntak av at de har kulturhistorisk verdi og at det er historisk bebyggelse. For å kunne vite hva disse verdiene består av bør en utredning av dette også være en del av registreringen nevnt over. Dette vil gjøre det lettere å utforme bestemmelser i arealplanen.
De utfyllende bestemmelsene for kulturminnene vernet gjennom arealplanen har hatt ulik utforming og omfang. Fra én bestemmelse for alle områdene med historisk bebyggelse i arealplan 1998-2002 til mange bestemmelser for de ulike områdene i gjeldende plan. De utfyllende bestemmelsene i arealplan for Longyearbyen 2016-2026 kan virke forvirrende da ordlyden i mange av dem er nesten den samme, men ikke helt. Dette kan også ryddes opp i ved neste revisjon.
Konklusjon: Det bør lages en kulturminneplan for Longyearbyen.updatedVersio
Things for collective gathering
Full text linkThe Oslomarka (peri-urban forest) is the quintessential public space in Oslo and an object of cultural construct. It is designed and managed to create a notion of a natural forest through actively limiting clear geometry and linear planting patterns. The project aims to embrace the artificiality of the forest. Thus if we can consider that forestry is an act of design, what other spatial opportunities does the forest provide? The project uses the industrial action of timber extraction as a design tool to create bosquets, open air rooms in the forest. The rooms increase formal legibility while embracing the environmental conditions of the site. Set within the rooms, a new set of objects are placed, making for a new cultural sceneography.submittedVersio
Going Beyond Counting First Authors in Author Co-citation Analysis
Full text linkThe present study examines one of the fundamental aspects of author co-citation analysis (ACA) - the way co-citation
counts are defined. Co-citation counting provides the data on which all subsequent statistical analyses and mappings
are based, and we compare ACA results based on two different types of co-citation counting - the traditional type that
only counts the first one among a cited work's authors on the one hand and a non-traditional type that takes into
account the first 5 authors of a cited work on the other hand. Results indicate that the picture produced through this non-traditional author co-citation counting contains more coherent author groups and is therefore considerably clearer. However, this picture represents fewer specialties in the research field being studied than that produced through the traditional first-author co-citation counting when the same number of top-ranked authors is selected and analyzed. Reasons for these effects are discussed
- …
