39 research outputs found
Bosetningsspor. Bergsalleen 8A, Berg, 48/331, Oslo kommune.
No full textHøsten 2014 ble det foretatt utgravninger på Bergsalleen 8a i Oslo, hvor Byantikvaren i 2013 hadde påvist en mulig fotgrøft og sentralgrav. De påfølgende utgravningene viste at grøfta snarere var en dreneringsgrøft, som hadde omkranset et langhus. Huset har hatt en buet gavl i nordøst og to rette langsider mot sørvest, men har en uklar avslutning mot sørvest. Huset har en dokumentert bredde på 5,7 meter og en lengde på minst 7,5 meter. Funn av tre stolpehull indikerer at huset var stolpebygd. Det har ikke vært mulig å avklare hvorvidt huset har vært to- eller treskipet. En rekke funn av brent leire med avtrykk av kvist og/eller strå indikerer at huset har flettverks- og leirkliningsvegger. En rekke keramikkskår av en rødbrent, enkel og grovmagret type indikerer at huset er fra elder jernalder. Dette bekreftes av de radiologiske dateringene, som plasserer husets brukstid innenfor de midtre og yngre delene av førromersk jernalder (ca. 300 f.Kr.-Kr.f.). Det ble tatt ut ni kullprøver og sju makrofossilprøver i forbindelse med undersøkelsen. Seks kullprøver er vedartsbestemt av Karen Salvig, Moesgård museum, og fem datert ved Ångströmlaboratoriet, Uppsala universitet. Seks makrofossilprøver ble sendt til paleobotaniske analyser på Miljöarkeologiska laboratoriet, Umeå universitet. Analysen er utført av Sofi Östman.
Prosjektleder: Ingar M. Gundersen
Koksteinslag. Bleken Søre, 145/1, Lillehammer kommune, Oppland fylke.
No full textSensommeren 2014 ble det gravd ut deler av et koksteinslag på Bleken i Lillehammer kommune, som med all sannsynlighet kan knyttes til bryggevirksomhet i høymiddelalder. Undersøkelsen ble foretatt som en maskinell flateavdekking i kombinasjon med to anlagte sjakter i henholdsvis øst-vest og nord-sør gående retning, for å dokumentere lagets utstrekning og omfang. Lokaliteten ble ikke avdekket i sin helhet, da koksteinslaget strekker seg ut over tiltaksgrensen i nord, sør, vest og øst. Tykkelsen på laget indikerer en relativt omfangsrik virksomhet. Under koksteinslaget ble det påvist et fossilt jordbrukslag med datering til tidlig middelalder. Jordbrukslaget har vært gjødslet. Det har ikke vært mulig å definere driftsformen mer presist, men begge aktivitetslagene viser til ulike former gårdsvirksomhet i utkanten av det middelalderske tunet på Bleken. Det ble tatt ut seks kullprøver og en jordmikromorfologisk prøve i forbindelse med undersøkelsen. Tre kullprøver ble vedartsanalysert ved Moesgård museum og deretter datert ved Ångströmlaboratoriet i Uppsala. Den jordmikromorfologiske prøven ble analysert av Dr. Richard Macphail ved University College London.
Prosjektleder: Ingar M. Gundersen
Jernvinneanlegg, kullgroper og mulig fangstgrop. Søre Slåbekken, 17/50, Skistadion Mosetertoppen, 17/101/1, Mosetertoppen Hunder teig, 16/101, Øyer k., Oppland.
No full textUtgravningen ble gjennomført som del av reguleringsplan for Hafjell skianlegg. Planområdet omfattet et kupert landskap med sandige morenerygger omgitt av myrlendt terreng. Store dreneringsgrøfter skar det lavereliggende landskapet og det gikk skiløyper gjennom området. Jernvinneanleggene ble avtorvet med gravemaskin, og strukturene ble fotografert og innmålt. Deretter ble det meste gravd for hånd, med unntak av kullgroper og enkelte andre strukturer og lag, som ble snittet med gravemaskin.Det ble undersøkt tre jernvinneanlegg, tre frittliggende kullgroper og én nedgravning, opprinnelig registrert som fangstgrop. Nedgravningen har trolig aldri vært tatt i bruk, og har trolig blitt oppgitt i anleggsfasen på grunn av mye stein i undergrunnen. Den kan ha vært intendert for fangst eller kullproduksjon. Id151880 og id102394 var forholdsvis like jernvinneanlegg med integrerte kullgroper. Anleggene hadde sentrale ovnsområder med malmlag, kullag og slagghauger fordelt omkring. Ovnene hadde slaggavtapning (fase II-teknologi). Id151880 hadde to parallelle sjaktovner med slaggavtapning og to slagghauger, mens id102394 kun hadde én tilsvarende ovn og én slagghaug. Anleggene og de tilhørende kullgropene har blitt radiologisk datert til høymiddelalder, innenfor ca. 1240-1310 (men med mulig bruk i senmiddelalder, før 1400, på id102394). Det ble ikke påvist tufter eller liknende ved noen av jernvinneanleggene. Det tredje jernvinneanlegget (id102404) hadde to separate ovnsområder. Den ene ovnen var en sjaktovn med slaggavtapning (fase II-teknologi) i en større arbeidsgrop, med én tilhørende slagghaug. Den andre ovnen fremstod som en variant av en hellegryte, dvs. en sjaktovn med slaggrop foret med steinheller (fase I-teknologi). Hellegryten hadde en tilhørende slagghaug, men det lå også flere mindre slaggansamlinger omkring ovnen. Mellom og rundt ovnene var det malmlag, kullag, bunn av et mulig ildsted, og mye produksjonsavfall. Dateringene var noe sprikende, men de to ovnene kan ha vært omtrent samtidige, trolig i tidlig middelalder eller tidlig i høymiddelalder, innenfor ca. 1000-1195 e.Kr. De frittliggende kullgropene (id102376, id151811, id151913) hadde samsvarende dateringer med id102404, og kan ha forsynt anlegget med kull. Det er hovedsakelig magasinert slagg og prøver, i tillegg til brent bein og et brynefragment. Det ble gjort vedartbestemmelse av 25 prøver, hvorav 24 ble datert. Metallurgiske analyser av 19 slaggfunn, og 12 malm- og jordprøver viser at samtlige jernvinneanlegg mest sannsynlig har vært benyttet flere ganger. Malmen har sannsynligvis vært fra nærliggende myrer. Ved id102404 og id151880 ble det påvist bearbeiding av jern i form av primærsmiing.
Prosjektleder: Ingar M. Gundersen, Bernt Rundberget og Axel Mjærum
The Fimbulwinter theory and the 6th century crisis in the light of Norwegian archaeology: Towards a human-environmental approach.
No full textIn this article, I have tried to discuss the Fimbulwinter theory in a research historical perspective, in order to disentangle the premises presented by both advocates and critics alike. By and large, the current debate follows the contours of previous discourses on the 6th century transition, at the risk of entrenching the arguments within two defined and established perspectives: material change as a reflection of crisis, and, secondly, material change as an expression of cultural innovation. Neither of these perspectives is satisfactory, as they both run the risk of downplaying either, in the first case, long-term socio-cultural dynamics or, in the second case, environmental factors. In other words, an environmental perspective is inadequate as an analytical framework, since it is liable to provide simplified and deterministic interpretations of past societal change. The roots of environmental disasters must be studied from a social perspective, in which societal preconditions for vulnerability to hazards are analysed. Consequently, an integrated human- environmental approach must be developed, which takes into consideration the importance of both human and natural systems, and the interaction between them. There is, indeed, no contradiction between the two interpretative frameworks of crisis and a change of practice, as both perspectives are required for an in-depth understanding of the spatial and temporal complexity associated with the transition from the Early to the Late Iron Age. Considerable scientific potential might be obtained by employing a human-environmental approach, in which the 6th century transition is analysed at the interface of human and environmental systems, rather than within an explicit social or climatic interpretative framework. 
Jernfremstillingsplass med kullgroper. R36-2, Gudbrandslie, Grov (7/4) og Strand (10/4), Vang, Oppland.
No full textI perioden fra 6. juni - 7. juli 2006 ble jernvinneanlegg R36 gravd ut i Gudbrandslie, Vang, Oppland. Undersøkelsen inngår i et mer omfattende utgravningsprosjekt i forbindelse med etablering av et hyttefelt i Gudbrandslie, og lokaliteten ble forundersøkt i 2005. På lokaliteten ble det påvist to bruksfaser. Fra den eldste fasen er kun dokumentert et tynt slagglag i slagghaugen, og deler av ovnsområdet. I den yngre fasen er både blestertuft, to kullgroper, blesterovn og slagghaug dokumentert. Det ble undersøkt et ovnsområde (S4009) bestående av en liten sjaktovn (S4023) med bunngrop (S4022) og tappegrøft (S4019). I tilknytning til denne strukturen lå det en blestertuft (S4003) og et malmlager (S4011). Det ble også undersøkt en slagghaug (S4004) med renneslagg og ”gropslagg”. Denne slagghaugen har blitt dannet av produksjonsavfall fra ovn S4023. Blestertuften (S4003) besto av et rom og målte ca 5 x 4,4 m. Et stolpehull og rester av et ildsted ble dokumentert sentralt i tufta. Tufta var skåret ned i undergrunnen, med svake voller på to sider. Tufta var åpen i forkant, og ser ut til å ha hatt en åpen veggkonstruksjon i bakkant. Ovnsområdet var plassert i front ved vestre kortende.
Prosjektleder: Jan Henning Larsen
Kullgroper, Gravdal, 3/65, Pyttesletta, Kongsberg, Buskerud
No full textI perioden 6. – 8. oktober 2010 ble to registrerte kullgroper gravd ut på Pyttesletta utenfor Hvittingfoss i Kongsberg. Begge gropene var blitt sterkt skadet av virksomhet forut for undersøkelsen, men det lot seg likevel gjøre å hente ut sentral informasjon om gropenes oppbygning, form og dimensjon. Kullgrop id 130617 kan defineres som en liten og sirkulær kullgrop med kun en påviselig bruksfase, og føyer seg inn i det generelle mønsteret for kullgroper i fylket. Id 130615 er imidlertid av en udefinerbar type. I sistnevnte struktur ble flere faser påvist i en dyp grop med avrundet bunn med flere tydelige kullsjikt. Trekullet var av varierende type, noe var delvis ubrent, og bar ikke preg av å stamme fra kullproduksjon. Gropen kan være en avfallsgrop, eller stamme fra virksomhet i nyere tid. En tolkning som ”kullgrop” kan likevel ikke helt avskrives. Fire kullprøver ble vedartsbestemt av statsstipendiat Helge I. Høeg. Mens det kun ble påvist bjørk (betula) i kullgrop id 130617, var det stor variasjon i prøvene fra grop id 130615. Tre kullprøver fra sistnevnte struktur innehold både bjørk (betula), furu (pinus), rogn (sorbus) og gran (picea). En kullprøve ble sendt inn fra id 130617 for C14-datering. Fra id 130615 ble to kullprøver sendt inn for C14-datering; en fra det nederste kullsjiktet i gropa og en fra vollmassene, for å belyse anleggets brukstid og belyse forholdet mellom gropa og vollmassene. Kullgrop id 130617 ble datert til tidlig middelalder, mens grop id 130615 ble datert til høymiddelalder. Den radiologiske dateringen fra vollen var eldre enn kullsjiktet i bunn av gropen, hvorpå det ser ut til at vollen kan stamme fra en eldre nedgravning, som ble fjernet da den yngre og større gropen ble anlagt.
Prosjektleder. Hege Damlie
Kullgroper. Sveen 6/6, Grov 7/4, Bø 8/2, Kasa 9/2, Strand 10/4, Gudbrandslie, Vang kommune, Oppland.
No full textI forbindelse med reguleringsplanen før Gudbrandslie, Vang Kommune, ble 33 kullgroper undersøkt, som et ledd i en større undersøkelse i regi av KHM. Av disse var en kullgrop ikke tidligere registrert. To kullgroper ble avskrevet ved nærmere undersøkelser. I tillegg ble et jernvinneanlegg oppdaget og utgravning ble iverksatt av øvrig personell fra KHM. 13 kullgroper ble snittet med maskin, 1 ble flategravd med maskin, mens det ble foretatt prøvestikk i 18 kullgroper. Av de maskinelt undersøkte gropene ble 11 tolket som sirkulære eller ovale, 2 som tilnærmet firkantete, mens 1 ikke kunne typebestemmes. I 5 kullgroper kunne 2 faser dokumenteres. Kullgropene har i all hovedsak blitt 14C-datert til vikingtid/tidlig middelalder – høymiddelalder, men dateringer fra tidlig vikingtid og etter-reformatorisk tid har også forekommet. Kullgropenes form og alder samsvarer med det som tidligere er kjent fra området og denne delen av Østlandet, men er både noe mindre og har generelt sett noe eldre dateringer enn det som har forekommet ved andre undersøkelser i Oppland.
Prosjektleder: Jan Henning Larsen
Fossile dyrkningslag. Røssum, 153/5, Gran kommune, Oppland fylke.
No full textI forbindelse med realisering av reguleringsplan for Røysumtunet i Gran kommune, ble det iverksatt arkeologiske undersøkelser av tre fossile dyrkingsflater (id 109249, 115539, 115540). Undersøkelsen ble foretatt ved hjelp av dype, maskinelt anlagte sjakter, slik at dyrkingslagene kunne studeres i profil. Dyrkingsflatene id 115539 og 115540 ble tolket å representere et sammen-hengende dyrkingsareal, og derfor undersøkt som en helhet, fremfor hver for seg. Id 115539/ 115540 og id 109249 var derimot fysisk adskilt fra hverandre av en åkerholme med synlig grunnfjell i dagen. I profil fremkom opptil tre separate fossile åkerlag på begge dyrkingsarealene. Dyrkingshorisontene lot seg best dokumentere i profilene 1A og 3. I tillegg ble det funnet en rydningsrøys (S1) på dyrkingsflate id 109249, som var dekket av det moderne matjordslaget. Mellom og under steinene i røysa kunne det identifiseres to fossile åkerlag, som samsvarte med to av dyrkingslagene i profil 1A. Seks kullprøver er vedartsbestemt av statsstipendiat Helge I. Høeg. Alle prøvene inneholdt både bjørk (Betula) og furu (Pinus). Kun bjørk ble videresendt til radiologisk datering, noe som på begge dyrkingsflater resulterte i dateringer til eldre bronsealder. Begge flatene hadde også relativt ensartede dateringer til førromersk jernalder. På id 109249 forekom det i tillegg to dateringer til henholdsvis yngre bronsealder og eldre romertid. Samlet sett peker dette i retning av gjentatt oppdyrkning av åkerarealet gjennom en periode på ca. 3500 år. Makrofossil- og pollenanalyser ble foretatt av Annine Moltsen ved NOK. Analysene kunne ikke bidra til en forståelse av hva som var blitt dyrket, men flere av kullbitene pekte i retning av mye slitasje i enkelte dyrkingslag. Dette pekte i særskilt grad i retning av langvarige bruksfaser i eldre jernalder.
Prosjektleder: Ole Christian Lønaas
Jernvinneanlegg og kullgroper, Okshovd vestre, 5/61 Øystre Slidre, Oppland
No full textI løpet av tre uker i juli 2010 gjennomførte Kulturhistorisk museum arkeologiske utgravninger av et jernvinneanlegg og en enkeltliggende kullgrop på Beitostølen Helsesportsenter i Øystre Slidre. På jernvinneanlegget ble det dokumentert en blestertuft, et slaggutkast, to kullgroper og to blesterovner. Tufta besto av et enkelt arbeidsrom, med syllsteiner og voll i den ene langsiden og kortsiden, og delvis nedskåret i undergrunnen i den andre langsiden. Ovnsområdet var plassert i forkant av tufta, og ser ut til å ha stått under tak som en integrert del av blestertufta. Slaggutkastet var deponert umiddelbart inntil ovnsområdet i terrengets fallretning, hvorpå det er nærliggende å tolke at tufta har hatt en åpen veggløsning på dette punktet. Organiseringen av anlegget viser en rekke likhetstrekk med tidligere undersøkte jernvinneanlegg på Beitostølen og ved Dokkfløy, herunder spesielt såkalte ”jernvinneanlegg med kullgroper i samling” (JKS), eller Larsen type IIIC (Larsen 2009:128, Narmo 1996:20). Utgravningene viser imidlertid at det også er en viss grad av variasjon mellom disse anleggstypene, og jernvinneanlegget på Beitostølen Helsesportsenter. I ovnsområdet og slaggutkastet ble det dokumentert både renneslagg og bunnskoller, samt en rekke store stykker med sjaktmateriale. Begge blesterovnene var også relativt godt bevarte, med stående sjaktvegger i ca. 30 cm høyde. Begge ovnene kan kategoriseres som sjaktovner med slaggavtapning, som ut fra typologien generelt sett kan dateres til Fase II i yngre jernalder/middelalder. Ovnene var bygget opp med leire, som ble støttet opp med flettverk og flate heller. Rundt hellene ble strukturene stabilisert med avrundete store og mellomstore steiner. Selve ovnene var konstruert over grunne groper, som var delvis støttet opp med mellomstore steiner.
Kullgropene ble ikke snittet maskinelt, men formen ser ut til å ha vært sirkulær. I et tilfelle ble dette påvist ved hjelp av et prøvestikk i gropas nedskjæring, hvorpå en tydelig avrundet ytterkant lot seg dokumentere. De radiologiske dateringene fra anlegget plasserer virksomheten i overgangen mellom tidlig- og høymiddelalder, noe som sammenfaller godt med tidligere undersøkelser fra Beitostølen.
Prosjektleder: Jan Henning Larse
Kullgroper. Nordre Sætre, 199/61, Åsnes kommune, Hedmark.
No full textI forbindelse med nydyrking på Nordre Sætre i Åsnes kommune ble det gjennomført en arkeologisk utgravning av to kullgroper. Begge ble maskinelt snittet og dokumentert. Begge gropene kan defineres som mellomstore og kvadratiske. I en av gropene ble det påvist indikasjoner på to bruksfaser (id 169837). I id 169836 ble det påvist indikasjoner på krysstabling.
Det ble samlet inn kullprøver fra begge gropene og tre prøver ble sendt til utvidet vedartsanalyse ved Moesgård museum. Alle prøvene inneholdt trekull av furu (Pinus). Prøvene ble deretter videresendt til radiologisk datering ved Uppsala universitet. Id169837 ble datert til tidlig middelalder, mens to prøver fra id 169836 ble datert til høymiddelalder.
Prosjektleder: Jostein Bergstøl
