1,720,993 research outputs found
"Eg gjer jo det eg opplever er viktig" - Ein studie av norsklærarars førestillingar om progresjon i litterær kompetanse på ungdomstrinnet
Denne masteroppgåva undersøkjer eit utval norsklærarar sine tankar om skjønnlitteraturundervisninga på ungdomsskulen. Meir konkret handlar det om forholdet mellom kva lærarane meiner er målet og føremålet med litteraturundervisninga i ungdomsskulen, korleis dei systematiserer, måler og vurderer utviklinga av litterær kompetanse over tre år, og i kva grad dei samarbeider om planlegginga av litteraturundervisninga. Datamaterialet mitt består av intervju av ni norsklærarar som jobbar ved same ungdomsskule. Deira tankar om litteraturundervisninga i ungdomsskulen har blitt samla inn ved hjelp av kvalitative djupneintervju. Det teoretiske fundamentet for oppgåva mi er Culler (2002), Rosenblatt (1995), Blau (2003), Torell (2002) og Steffensen (2005) sine teoriar om litterær kompetanse, samt profesjonsteori og det teoretiske grunnlaget for lesing i norskfaget, slik ein kan forstå det ut i frå LK06.
Hovudfunna i oppgåva er blant anna at norsklærarane meiner leseglede er det viktigaste elevane kan sitje igjen med etter å ha fullført litteraturundervisninga i ungdomsskulen. Dei legitimerer arbeidet med skjønnlitteratur ut i frå ein lesarorientert posisjon, men brukar kvardagsteoriar heller fagdidaktiske grunngjevingar når dei gjer greie for kvifor skjønnlitteratur bør ha ein plass i faget. Norsklærarane har ulike oppfatningar av korleis ein kan systematisere progresjonen i litterær kompetanse over tre år, men er samde om at utviklinga bør gå frå opplevingsbasert tilnærming til tekst, og over til meir analytisk og tolkingsbasert tekstarbeid. Det er ein generell tendens til at lærarane tykkjer det er vanskeleg å vurdere og måle fagleg progresjon i litterær kompetanse, og at elevens utvikling gjerne blir målt med utgangspunkt i bruk av fagterminologi. Undersøkinga mi syner at det er store variasjonar knytt til kva lærarane meiner målet og føremålet med litteraturundervisninga bør vere og korleis ein skal utvikle, måle og vurdere litterær kompetanse. Eg argumenterer for at dette må sjåast i samanheng med det profesjonsfaglege nettverket på skulen
Mytologisk prefigurasjon i Olav Slettos bøker om Loke
I denne avhandlingen diskuterer jeg mytologiens rolle som prefigurasjon i Olav Slettos fantasy-serie om Loke (1915-1918). Prefigurasjonsbegrepet er hentet fra John J. Whites tekst Mythology in the Modern Novel: A Study of Prefigurative Techniques (1971), og utgjør i tilpasset form det mest sentrale begrepet i analysen. De foreleggene jeg fokuserer på er norrøn og bibelsk mytologi, og analysen er sentrert rundt hvordan disse foreleggene er med på å forme forståelsen av verket. Jeg tar utgangspunkt i spørsmålet: Hvordan fungerer mytologien som et rammeverk for den narrative fremstillingen i Olav Slettos Loke-serie?
Formålet med oppgaven har vært å utvikle en grundig forståelse for verket, med utgangspunkt i de nevnte foreleggene og deres innflytelse på tolkningen av karakterer, handling, steder etc. Ved å utforske og redegjøre for foreleggenes prefigurative funksjon som veiledende fortolkningsrammer, i tillegg til å foreslå flere potensielle tolkninger, åpner diskusjonen opp for en dybdeanalyse av tekstene som synliggjør noe av verkets mer vanskelig tilgjengelige tematikk og symbolikk. Denne diskusjonen tydeliggjør også hvor sentral den intertekstuelle konteksten er i en tolkning av Loke-verket.
Man vil trolig få størst utbytte av å lese denne avhandlingen om man først har lest Slettos serie, men det er ikke nødvendig. Hovedsakelig med tanke på de som har lest, men strevd med å forstå tekstene, er det inkludert et handlingsreferat i oppgavens hoveddel. Dette åpner for at man kan følge diskusjonen i avhandlingen også uten å ha lest selve serien
"Eg gjer jo det eg opplever er viktig" - Ein studie av norsklærarars førestillingar om progresjon i litterær kompetanse på ungdomstrinnet
Denne masteroppgåva undersøkjer eit utval norsklærarar sine tankar om skjønnlitteraturundervisninga på ungdomsskulen. Meir konkret handlar det om forholdet mellom kva lærarane meiner er målet og føremålet med litteraturundervisninga i ungdomsskulen, korleis dei systematiserer, måler og vurderer utviklinga av litterær kompetanse over tre år, og i kva grad dei samarbeider om planlegginga av litteraturundervisninga. Datamaterialet mitt består av intervju av ni norsklærarar som jobbar ved same ungdomsskule. Deira tankar om litteraturundervisninga i ungdomsskulen har blitt samla inn ved hjelp av kvalitative djupneintervju. Det teoretiske fundamentet for oppgåva mi er Culler (2002), Rosenblatt (1995), Blau (2003), Torell (2002) og Steffensen (2005) sine teoriar om litterær kompetanse, samt profesjonsteori og det teoretiske grunnlaget for lesing i norskfaget, slik ein kan forstå det ut i frå LK06.
Hovudfunna i oppgåva er blant anna at norsklærarane meiner leseglede er det viktigaste elevane kan sitje igjen med etter å ha fullført litteraturundervisninga i ungdomsskulen. Dei legitimerer arbeidet med skjønnlitteratur ut i frå ein lesarorientert posisjon, men brukar kvardagsteoriar heller fagdidaktiske grunngjevingar når dei gjer greie for kvifor skjønnlitteratur bør ha ein plass i faget. Norsklærarane har ulike oppfatningar av korleis ein kan systematisere progresjonen i litterær kompetanse over tre år, men er samde om at utviklinga bør gå frå opplevingsbasert tilnærming til tekst, og over til meir analytisk og tolkingsbasert tekstarbeid. Det er ein generell tendens til at lærarane tykkjer det er vanskeleg å vurdere og måle fagleg progresjon i litterær kompetanse, og at elevens utvikling gjerne blir målt med utgangspunkt i bruk av fagterminologi. Undersøkinga mi syner at det er store variasjonar knytt til kva lærarane meiner målet og føremålet med litteraturundervisninga bør vere og korleis ein skal utvikle, måle og vurdere litterær kompetanse. Eg argumenterer for at dette må sjåast i samanheng med det profesjonsfaglege nettverket på skulen
Identitet i skrift - en komparativ karakteranalyse av Ask og Karl Ove i henholdsvis Sangen om den røde rubin og Min kamp 5
Sammendrag
Denne oppgavens hovedanliggende er å sammenligne hovedkarakterene i Agnar Mykles Sangen om den røde rubin og Karl Ove Knausgårds Min Kamp 5 med fokus på selvidentitet som refleksiv prosess. Den amerikanske sosiologen Anthony Giddens sine teorier om identitet i moderniteten utgjør analysens teoretiske fundament. Begge romanene er selvbiografiske verk, og for å sette verkene inn i en sammenheng, har jeg brukt teorier om selvfremstilling, performativ biografisme og dobbeltkontrakt, representert ved Arne Melberg, Jon Helt Haarder og Poul Behrendt.
Analysen viser at romankarakterene Ask og Karl Ove skrives fram som to ontologisk usikre unge menn, og at årsaken til usikkerheten er å finne i karakterenes barndom og forholdet til nære omsorgspersoner. Denne usikkerheten gjør at de strever med å besvare det eksistensielle spørsmålet «hvem er jeg?», noe som igjen resulterer i angst, skam, og manglende evne til å holde sin biografiske fortelling i gang. De er så selvbevisste at det å være autentisk blir en umulighet, og dermed ender de med å føle seg utenfor det fellesskapet de begge lengter sånn etter.
De forsøker begge å besvare det eksistensielle spørsmålet ved å holde seg i gang i sosiale relasjoner, men for begge er det kunstnerdrømmen som har størst innvirkning på deres selvidentitet. De identifiserer seg begge med mennesker som befinner seg i samfunnets randsone, da det samsvarer med det bruddet de ønsker å skape med etablerte konvensjoner. Analysen viser imidlertid at mens Karl Ove gjør alt han kan for å framstå som kunstner, prøver Ask å skjule denne siden av seg selv for å passe inn. For begge blir avstanden mellom levd liv og den de ønsker å være for stor, og selvidentiteten blir av den grunn svært skjør.
Begge romanene har en forteller i historiens nullpunkt, og som vi som lesere vet er sammenfallende med den empiriske forfatteren. Dette setter ulike virkninger i spill, og det skjer i Mykles tilfelle en fordobling av jeget, og hos Knausgård er det snakk om en mangedobling av jeget, i og med at han kommenterer sitt eget prosjekt underveis. Hos Mykle er det et uferdig selv som blir kommentert av det noenlunde ferdige selvet, mens det hos Knausgård foregår en performativ prosess, der selvet skapes underveis i prosessen, også hos forfatteren
En analyse av fortolkningsrommet i Hans Aanruds fortellinger
Oppgavens hovedformål har vært å studere hvordan fortolkningsrom skapes, og på hvilken måte de påvirker forståelsesprosessen, i forfatterskapet til Hans Aanrud. Med utgangspunkt i en nærlesning av fortellingene «En vinternat» (1896), «Simen Venaasen» (1892) og «I bedstefars erende» (1902) avdekker jeg noen av de narrative strukturene som bidrar til at det oppstår fortolkningsrom i teksten, og ser på hvordan de påvirker samspillet mellom det fortalte og det utelatte.
Undersøkelsen av de ulike måtene tolkningsmuligheter oppstår på, støtter seg på resepsjonsestetikken og den kognitive litteraturvitenskapen. De viktigste bidragsyterne i denne sammenhengen er Wolfgang Iser, og fremfor alt hans teorier om tomme rom, og Peter Stockwells teorier om kognitiv poetikk. I analysene holder jeg fokus på to hovedaspekter ved fortellingene. Ett hovedfokus er bruk av fortellerstemme og fokalisering, og hvordan disse narrative strukturene på ulike måter påvirker leseprosessen, enten ved å holde tilbake informasjon, gi misvisende informasjon, eller ved å bestemme hvilke typer informasjon som skal henholdsvis fremheves og utydeliggjøres. Mitt andre hovedfokus er samspillet mellom det fortalte og det utelatte. Her forsøker jeg fremfor alt å vise hvordan den tilgjengelige informasjonen kan bidra til å oppklare ubestemtheten som tomrommene forårsaker.
Analysene av de tre fortellingene på mikronivå videreføres i en analyse av en større del
av forfatterskapet på makronivå. I den forbindelse trekker jeg frem noen av de mest fremtredende måtene fortolkningsrom skapes på, og viser videre hvordan disse grepene er karakteristisk for store deler av Aanruds forfatterskap, og ikke bare de tre utvalgte fortellingene. Jeg finner at blant annet fortellerstemme, fokalisering, begrensninger hos hovedpersonen, og fremhevingen av bestemte elementer i teksten, bidrar til å påvirke spenningen mellom det fortalte og det utelatte. Til sist kommer en konklusjon, samt en kort oppsummering av noen av de måtene spenningen mellom det fortalte og det utelatte skaper fortolkningsrom på i de tre utvalgte fortellingene
Litteraturlaboratoriet i praksis : en undersøkelse av hvordan man kan legge til rette for en litteraturdidaktisk praksis i norskfaget som fremmer skjønnlitterær kompetanse
Denne masteroppgaven undersøker hvordan man kan legge til rette for en litteraturdidaktisk praksis i norskklasserommet som fremmer skjønnlitterær kompetanse som en literacy-kompetanse. Dette undersøkes ved å utforske et praktisert undervisningsopplegg, som jeg selv planla, praktiserte og vurderer her. Mer spesifikt er oppgavens problemstilling: Hvordan kan man tilrettelegge for en litteraturdidaktisk praksis som fremmer skjønnlitterær kompetanse? Og på hvilken måte skapte den praktiserte undervisningen forutsetninger for utvikling av skjønnlitterær kompetanse? Undervisningsopplegget, som består av tre økter, ble prøvd ut i en vg1-klasse ved studieforberedende utdanningsprogram i videregående opplæring ved en skole i Midt-Norge i løpet av ei uke vinteren 2016. Studien er utformet som en kvalitativ kasusstudie av den praktiserte undervisningen, hvor deltakende observasjon og halvstrukturerte intervju tjener som datainnsamlingsstrategier. I oppgaven undersøker jeg kasuset ved å analysere og tolke elevenes utsagn og observasjonsnotatene, og jeg drøfter og vurderer sentrale aspekt ved undervisningen i lys av aktuelle teoretiske perspektiver om literacy og skjønnlitterær kompetanse. Sheridan D. Blau (2003) sin framstilling av skjønnlitterær kompetanse og hans føringer for hvordan man kan tilrettelegge for et læringsarbeid som fremmer kompetansen, er særlig relevant. I tillegg vurderer jeg hva som kan være sentralt for videre litteraturdidaktisk praksis. Det overordnede perspektivet er lærerforskerens utviklingsarbeid, og studien er ment som et refleksjonsredskap for andre lærere i lignende situasjoner. Undersøkelsen av det praktiserte undervisningsopplegget viser at å samtale i grupper og å samtale i plenum om en litterær tekst kan være hensiktsmessig for arbeid med skjønnlitterær kompetanse. Videre viser undersøkelsen at arbeid med den litterære tekstens intertekstuelle forhold og kontekst, gjenlesing og å være oppmerksom i leseprosessen, muligens skaper forutsetninger for utvikling av kompetansen. Det ser også ut til at arbeid med å konstruere lesninger gjennom logiske resonnementer og bevisføring, å skrive notater underveis i leseprosessen og arbeid med metakognisjon, kan legge til rette for en praksis som fremmer skjønnlitterær kompetanse
Litterær tolkning som norskfaglig sjanger - En kvalitativ studie av prosessen fra utforskende lesing til skriftlig produkt
Den litterære tolkningen som sjanger er nevnt både i nåværende og i forslag til fremtidig læreplan, og blir gitt som oppgave til eksamen hvert år. Litterær tolkning står sentralt i norskfaget, og inviterer både til tolkningskompetanse og skrivekompetanse. Elever skal gjennom norskfaget styrke sine ferdigheter innenfor lesing, skriving og muntlighet, samt lære å tolke og vurdere tekster muntlig og skriftlig. I denne studien er det den litterære tolkningen som studeres, med hovedvekt på elevenes opplevelse av å skrive en litterær tolkning. Studien er utformet som en kvalitativ kasusstudie for å få tilgang til elevenes opplevelse av en litterær tolkning gjennom et skriveforløp over flere uker.
Datamaterialet består av intervjuer, observasjon, samtaler med lærer, elevtekster, tilbakemelding og vurdering. Kasuset er på den måten komplekst og helhetlig, nettopp for å si noe om hvordan de ulike komponentene interagerer med hverandre. Hovedfokus for studien er på intervjuene og elevenes opplevelse av å skrive litterær tolkning, fordi kunnskap om elevenes opplevelse kan bidra til utvikling av enda bedre læringssituasjoner. Studien legger opp til en naturalistisk generalisering, der empirien må forstås i lys av sin kontekst, og man selv må vurdere hva man kan ta med inn i egen praksis.
I denne studien kommer det fram at den litterære tolkningen som norskfaglig sjanger særlig preges av to spenningsfelt. Det ene knytter seg til skriving som både utforskende og presenterende teknologi. Det andre knytter seg til en spenning mellom litterær kompetanse og hvordan slik kompetanse kan vurderes i en stilistisk sjanger. Elevene i denne studien er rettet mot skrivingen som en presentasjon av tolkningen de utarbeider i første møte med teksten, og skrivingen fungerer derfor ikke som en utforskende skrivehandling, men som formidling. Dette kan ikke forstås uten å ta konteksten i betraktning, nemlig at den skriftlige tolkningen skal vurderes. Elevene opplever også at sjangeren skal vurdere mange ulike aspekt, og at tolkningsprosessen (som stort sett foregår mentalt), som en del av sjangeren, litterære kompetanse og deres kunnskapsutvikling, ikke kommer til uttrykk i den skriftlige tolkningen. Det er ikke elevenes tolkningskompetanse som vurderes, men presentasjonen av tolkningen. Disse to aspektene kommer fram som sentrale deler ved elevenes opplevelse av den litterære tolkningen som norskfaglig sjanger
Svar og ansvar : en lesning av Carl Frode Tillers Innsirkling 2 i lys av Per Linells dialogiske kommunikasjonsteori
Oppgaven viser hvordan hovedkarakterene skaper seg en mening, analysert med dialogisk kommunikasjonsteori slik den er formulert av Per Linell
Fra fremskrittets heltinne til blodsugende prostituert? En diskursiv lesning av Alexander L. Kiellands Garman & Worse (1880), Gift (1883) og Jacob (1891).
Denne oppgaven er en diskursiv lesning av Alexander L. Kiellands romaner Garman & Worse (1880), Gift (1883) og Jacob (1891). Jeg ønsker å se hvordan Kiellands tre romaner fungerer som et møtested mellom ulike diskurser om kjønn. Lesningen tar utgangspunkt i samtidige kjønnsdiskurser, med fokus på den begynnende kvinnefrigjøringen på 1800-tallet. For å gjøre en slik utover-lesning, gjør jeg først rede for disse diskursive strukturene Kiellands verk inngår i.
I analysen studerer jeg hvordan romandiskursen tar opp i seg samtidige diskurser om kjønn, og hvordan dette kommer til uttrykk gjennom romanenes karakterer og handling. Hovedfokuset mitt ligger på de kvinnelige karakterene og hvordan de er underlagt samtidige kjønnsdiskurser. De karakterene jeg fokuserer mest på, er Rachel og Fanny Garman fra Garman & Worse, Wenche Løvdahl fra Gift og fru Steiner fra Jacob. Rachel representerer den nye, moderne kvinnetypen i litteraturen, mens Fanny representerer borgerskapskvinnens dagdriveri. En annen heltinnefigur er Wenche Løvdahl, som er en selvstendig kvinne i et mannsdominert samfunn. Fru Steiner har, som Fanny Garman, erotisk makt. Hun oppnår emansipasjon gjennom å livnære seg på eksmannens penger og erotiske drift.
I alle romanene spiller både økonomi og erotikk en rolle for kvinnenes frigjøring. Grunnet samtidens lovverk kan Rachel bare oppnå økonomisk selvstendighet om hun ikke gifter seg, Samtidig er det mangelen på erotikk som gjør at Rachel og Jacob kan få et likestilt forhold. Det Rachel mangler av erotikk, har derimot Fanny i massevis. Det erotiske blir for henne en flukt fra det kjedelige livet som borgerskapskvinne, og det gjør at hun ikke har rom for tanker om frigjøring. For Wenche Løvdahl setter økonomien begrensninger på hennes handlingsrom. Ettersom hun er gift, har hun ikke lenger råderett over egen økonomi, og hun kan ikke forlate mannen uten å risikere å miste alt hun har. Hennes erotiske side setter en stopper for hennes emansipasjon fordi begjæret fører henne inn i løgn og utroskap. Hovedgrunnen til at fru Steiner er emansipert er hennes økonomiske selvstendighet, som hun oppnår gjennom sin erotiske makt. Gjennom forfatterskapet skjer en utvikling av den emansiperte kvinnen; hun går fra å være fremskrittets heltinne til å bli en blodsugende prostituert
Studentrespons ved fire forfatterstudier - En studie av forfatterstudier bruk av tekstverksted og responsgrupper
Denne masteroppgaven undersøker hvordan man kan forbedre den skrivedidaktiske praksisen i videregående skole gjennom bruk av responsgrupper og tekstverksted. Dette blir undersøkt gjennom kvalitative intervju med fire lærere ved ulike forfatterstudier i Norge. Mer spesifikt er problemstillingen for mitt prosjekt: Hvordan brukes tekstverksted og responsgrupper forskjellig på ulike forfatterstudier, og hvilken overføringsverdi kan dette ha for norskundervisning i videregående skole?
Oppgaven søker å analysere hvordan lærerne benytter seg av ulike former for elevrespons, hvordan de legitimerer praksisen sin og i hvordan dette kan knyttes opp mot prosessorientert skriving og den australske sjangerskolen. Det teoretiske fundamentet i oppgaven er det sosiointeraktive perspektivet, og Hoels (1995) doktoravhandling om prosessorientert skriving. Oppgaven søker, med henvisning til denne teorien og gjeldende læreplan, å gjøre rede for hvordan elevrespons/studentrespons kan styrke elevenes/studentens revisjonskompetanse.
Resultatene viser at lærerne har en utstrakt bruk av studentrespons, men at responsgrupper i mindre grad blir benyttet enn tekstverksted. Gjennom å jobbe med elevrespons er det stor sannsynlighet for at elevene utvikler bedre revisjonskompetanse og dermed også blir flinkere til å revidere egne tekster. Dette tar også flere av lærerne jeg har intervjuet opp som en sentral begrunnelse for hvorfor de jobber så aktivt med studentrespons på sine utdanninger. Selv om det bare er en av de lærerne jeg har intervjuet som fast bruker responsgrupper bruker alle lærerne tekstverksted aktivt, og som sin hovedmåte å gi vurdering på tekst. Hvordan tekstverkstedene konkret gjennomføres, varierer likevel mellom de ulike lærerne, men det som går igjen er at alle bruker plenumssamlinger for å diskutere tekster som studentene har skrevet, og at teori brukes som et hjelpemiddel for å drøfte kvalitet i tekst
- …
