Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS)

Kristoffersen, Ragnar

Soningskøen - myter og realiteter

Kritikk av Thomas Mathiesens Defences of the Weak

Bagatellenes tyranni - samhandlingsstrukturen i et norsk fengsel

Felles-nordisk seminar for ledende fengselpersonal

Hoff, Torstein

Norwegian Bokmål

Rapport fra felles-nordisk seminar 1985 : Hotel Wassilioff, Stavern 15.-20. september

 
 
 
 
VOLD OG IDENTITET 
Av Ragnar Kristoffersen 
      Trykt i Antropolognytt, årgang 6  
      Nr. 3/4 1984 s. 63 - 70 
 
Innledning 
 
Det er en alminnelig antatt forestilling at religiøse 
bevegelser og andre livsanskuelser ofte synes å fylle et eksistens- 
ielt identitetsbehov hos mennesket, og livssynskritiske analyser 
tar svært ofte, eksplisitt eller implisitt, utgangspunkt i dette for- 
holdet. I sin mest radikale form hevdes det at dette behovet er dir- 
ekte årsak til slike mentale konstruksjoner, men de fleste nøyer seg 
med å godta at dette behovet er til stede og at det sannsynligvis har 
skapt en del "falske" livsanskuelser. En ekte kulturrelativist (hvis · 
det fins noe slikt) vil trolig nekte å ta stilling til sannhetsgehalt- 
en i slike systemer og ganske enkelt nøye seg med å konstatere at alle 
sammen fungerer like bra såfremt de klarer å innordne individet i en 
meningsfull sammenheng, trygge det følelsesmessig og legitimere dets 
handlinger. 
Jeg skal ikke ta stilling til dette spørsmålet, men bare påpeke at 
man her uansett forutsetter en rasjonalistisk løsning på identitets- 
problemet. Eksistensen må kunne begrunnes for å kunne utholdes. 
Ifølge dette resonnementet vil bare en' ny livsanskuelse kunne 
erstatte en gammel. Generelt tror jeg dette er riktig. Men dette 
må ikke føre til at vi rasjonaliserer alle forsøk på å fylle tomrom- 
met etter svekkede livsanskuelser. Personlig tror jeg at identitets- 
problemet kan få irrasjonelle pseudo-løsninger i slike perioder, og 
det er min oppfatning at den irrasjonelle volden kan spille en slik 
rolle. 
Følgende artikkel inneholder derfor noen refleksjoner over forholdet 
mellom vold og identitet. Artikkelen er delt i to deler: 
Første del antyder en psykologisk, forklaring på motivløs vold og 
relaterer denne til en almen kulturell situasjon preget av ansvars- 
løs individualisme. Det siste momentet blir av plassmessige hensyn 
bare antydet her. Likevel håper jeg å kunne vise at i dette 
samspillet mellom individualpsykologiske og sosiale betingelser 
blir den meningsløse volden ikke fullt så meningsløs for oss som 
ønsker å forstå den. I denne sammenheng skal jeg kun konsentrere 
meg om det forhold at voldsfaktoren paradoksalt nok synes å ha en 
spesiell identitetskonstituerende funksjon. 
 
 
 
 
I annen del av artikkelen vil jeg forsøke å belegge dette synet ved 
å gi en kritisk diskusjon av "selvforsvarsbølgen" delvis utfra den 
forståelsesramme jeg skisserer innledningsvis. 
 
Valget av "selvforsvarsbølgen" som empirisk fenomen er for 
så vidt ikke helt tilfeldig, ettersom det er min oppfatning at noe 
av forklaringen på selvforsvarskursenes popularitet ligger gjemt i 
et skjult behov for eksistensiell mening. 
 
Fordi all vold i sin natur er destruktiv, vil den alltid være 
gjenstand for en sterk, moralsk legitimering som gjør det vanskelig 
å oppdage voldens rituelle betydning både for den enkelte utøver og 
for samfunnets medlemmer forøvrig. 
 
Ved klart irrasjonelle voldshandlinger derimot, hvor legitimitets- 
grunnlaget svikter fullstendig, vil voldens rituelle betydning for 
utøveren· fremstå i all sin nakenhet. Problemet blir å  bestemme hva 
dette rituelle innholdet egentlig består i. Det er dette vi nå skal 
forsøke å si noe om. Utgangspunktet mitt her er så enkelt som at 
når vold fremstår som meningsløs for oss, som betraktere, ledes jeg 
til å tro at den må ha en eller annen mening for aktøren, som utøver . 
 
Så en liten advarsel: Følgende fremstilling bærer preg av 
et bevisst ønske om å forfølge en tanke med et nødvendig minimum 
av logisk stringens fremfor å ta alle mulige forbehold for å vise 
hvor flink man er i generell antropologi. Argumentasjonen er derfor 
svært konsentrert enkelte steder og må leses med følsomhet. 
Til gjengjeld har jeg et visst håp om at jeg klarer å bevare leserens 
interesse underveis. 
2 
 
 
1. Vold som selvreferensielt rituale 
 
 
Flere har påpekt det forhold at motivløse drap og annen 
meningsløs personvold synes å tilta i vesten. Forfatteren Colin 
Wilson har særlig pekt på hvordan det motivløse drap har fått en 
tendensiell vekst i motsetning til det man kanskje kunne kalle 
tradisjonell vold motivert utfra mer eller mindre rasjonelle 
interessegrunner. Fremdeles er det slik at det meste av den vold 
som mennesker utsettes for har sin rot i interessekonflikter, det 
være seg fysisk så vel som strukturell vold, men den irrasjonelle 
volden har trolig alltid eksistert ved siden av denne. Massakrene 
i flyktningeleirene i Libanon er et relativt ferskt eksempel, hvor 
krigspsykose og politisk paranoia sannsynligvis var viktige bidrag. 
En annen type irrasjonell vold må vi rett og slett tilskrive 
individuell galskap, som tilfellet Arnfinn Nesset. 
Det som imidlertid skal oppta oss her, er en tredje type privat vold 
som utøves av tilsynelatende friske og veltilpassede mennesker, hvor 
det synes enda vanskeligere å bestemme årsaksfaktorene for volds- 
handlingene innenfor den konteksten som handlingene finner sted. 
Av hjemlige eksempler er det naturlig å nevne bombeattentatet på 
Østbanen.   I tillegg har vi tilfeller hvor folk uten foranledning 
blir slått ned på åpen gate av mennesker man ikke har sett før. 
Jeg skal nøye meg med ett eksempel: 
 
En eldre bekjent av meg står og venter på trikken. En 
yngre, ukjent mann stiller seg demonstrativt opp ved siden av ved- 
kommende og sier et eller annet om at han er blitt forulempet. Der- 
etter smeller det. Resultat: Brukket kjevebein. 
 
Her vil man lete ganske forgjeves etter situasjonelle fak- 
torer som vil kunne gi handlingen mening, med mindre vi utvider kon- 
teksten til mer almene samfunnsmessige betingelser og drister oss 
til noen tanker om individets forhold til disse. 
Det er rimelig grunn til å tro at en del av denne meningsløse 
personvolden har sin rot i endrede sosiale betingelser som har 
betinget en grunnleggende endring av det vestlige menneskets 
personlighetsstruktur. De fleste av oss erkjenner av vesten er 
inne i en gigantisk kulturell identitetskrise.  Vi tror ikke på vår 
egen historie (som er full av løgn og kolonialisme), langt mindre på 
vår egen framtid (med atomkrigen rundt døra). Med tapt 
virkelighetssans og redusert tro på fellesskapsverdier står det 
moderne menneske der, og det eneste det kan er å være moderne.  De 
som ikke kan det en gang, har det enda verre.  For historikeren 
Christopher Lasch er denne personlighetstypen, som blir   
3 
 
 
 
mer og mer vanlig, en narcissist som 
 
 
" • • depends on others to validate his self-esteem. He can- 
not live without an admiring audience. His apparent free- 
dom from family and institutional constraints does not free 
him to stand alone or to glory in his individuality. On 
the contrary, it contributes to his insecurity, which he 
can overcome only by seeing his "grandiose self" reflected 
in the attentions of others, or by attaching himself to 
those who radiate celebrity, power and charisma. For the 
narcissist, the world is a mirror••" (Lasch,s. 38.)* 
 
 
I et kulturelt klima med manglende eksterne verdireferanser 
som kan gjenreise den enkeltes betydning som person står to prinsip- 
pielt forskjellige utveier åpne for den enkelte. Enten bygger man opp 
et eget etisk referansesystem gjennom selvstendige handlinger og 
aktiv tilnærming til alternative livssyn, eller man gir opp kravet om 
eksistensiell mening knyttet til almene kategorier. Begge deler er 
like vanskelig.  Det første fordi det stiller store krav til den 
enkelte, det andre fordi det neppe kan sies å være noe mer enn en 
pseudo-løsning fordi den innebærer en klar undertrykking av behovet 
for kreativ utfoldelse. Kulturelt ytrer den seg i form a v  en kraftig 
privatisering av sosiale relasjoner med en nærmest patologisk 
opptatthet av individet. 
Her kan den irrasjonelle volden komme inn som en potensiell befrier 
fra den handlingslammelse identitetskrisen medfører.  Et voldsomt 
menneske er først og fremst et handlende menneske som beruses av sin 
egen handlekraft. Voldshandlingenes besluttsomhet innebærer en klar 
overskridelse av referansekravet og etterlater et nakent vitnesbyrd 
om personens suverene handlingsevne, "velsignet" fri for etiske 
reservasjoner. "Meningsløse" voldshandlinger skiller seg derfor 
ut fra andre handlinger ved det at de utelukkende synes å ha en ren 
selvreferensiell funksjon. Dermed formidler de ingen mening utover seg 
selv (de blir altså i denne forstand "meningsløse"), men viser kun 
tilbake på den handlende. 
Prosessen her er nøyaktig den samme som for andre identitetsskapende 
handlinger. For de fleste handlinger vil selvreferansen være en 
indirekte funksjon av handlingens referanse.  Referensiell mening 
gir med andre ord eksistensiell mening . På denne måten vil behovet 
for eksistensiell mening påvirke våre handlingsvalg fordi vi ønsker 
å være både subjekt og objekt for våre handlinger . 
* Betydningen av slike grove generaliseringer over det moderne 
mennesket kan selvsagt diskuteres. Personlig er jeg villig 
til å godta generaliseringen som danner noe av bakgrunnen for 
tankegangen min her. 
4 
 
 
 
Gjennom dette kan personen og handlingen smelte sammen til en enhet. 
Det er dette vi forbinder med personlig identitet. Norman Denzin 
uttrykker dette med spissformuleringen II the basic object for all 
interaction is the self' (..) the self is a continually evaluated 
object. II (Denzin, s. 262). 
Hvis jeg har rett i at noen irrasjonelle voldshandlinger er rene selv- 
Referensielle handlinger, må det bety at kravet om eksistensiell 
mening er logisk primært. Personen oppnår å bli ett med seg selv 
fordi frustrasjonen over et uforløst referensielt imperativ ikke 
lenger står i veien for selvets behov for selvbekreftelse. 
Psykologisk kan prosessen forklares på følgende måte: Opplevelsen av 
avmakt senker bevissthetslivets aktivitetsnivå og gir et uklart 
selvbilde. Identitetskravet skaper dermed et uforløst behov for for- 
målsrettet handling. Det er gjennom den formålsrettede handling 
at selvet objektiviserer seg selv, d.v.s. bekrefter seg selv som 
individ. (Hvilket fullt ut forsvarer rasjonalitetsbegrepets relative 
betydning i kulturanalyser.) Og her er vi ved poenget:  Ute av stand 
til å oppleve eksistensiell mening gjennom referensielle handlinger, er 
det derfor kun handlingen per se som kan forløse ham.  Voldshandlingen 
begås 
 
" (..) because of the sense of purpose conferred to the 
act itself*(..) The (criminal) act not only ha·s the effect 
of strengthening his self-image, it also gives him a 
pleasant feeling of behaving logically." (Wilson, s.51.) 
 
 
Vold og motiv blir med andre ord ett. På den måten kan vold være 
et destruktivt uttrykk for et konstruktivt behov personen og hans 
samtid ikke makter å imøtekomme . Den som ikke kan skape, må ødelegge, 
skal Jens Bjørneboe en gang ha sagt. 
 
2. Når vold blir en livsstil.. 
Jeg syns det er naturlig å se mye moderne voldsromantikk 
i forlengelsen av dette resonnementet. I det følgende skal jeg ta 
for meg et fenomen hvor den symbolske så vel som den reelle volden 
synes å 'tjene en slik "identitetsstabiliserende" rolle og som øver 
sin tiltrekning i kraft av denne rollen, men som legitimerer sin 
virksomhet med fagre ord som "sport" og "selvforsvar".  Derfor 
* Min uthevelse. 
5 
 
 
finner jeg dem også spesielt betenkelige. Jeg tenker her på de 
mange selvforsvarskursene som driver organisert voldsopplæring. 
Det er min mening at disse må ta sin del av ansvaret for en del 
meningsløs vold vi har vært vitne til i den senere tid. 
En tid tilbake ble diskoskasteren Valvik brutalt slått ned 
mens han, ifølge øyenvitner, hadde armene nede. Personen som slo 
hadde utmerkelser i både boksing og karate.  En kvinnelig 
norgesmester i karate ble nylig dømt for å ha mishandlet ei ung 
jente i en restaurantkø i Bergen. Vi har også hatt dødsfall i 
forbindelse med påstått forsvarsvold. En karateutøver jeg kjenner 
fikk en dom på 2 ½ år for å ha slått i hjel en mann utenfor en Oslo- 
kino.  På spørsmål om hvorfor han drepte mannen selv om han følte 
seg provosert, svarte han at han "ikke kunne slåss som andre folk". 
Lista over ekstremt brutal forsvarsvold kan gjøres mye 
lenger. En påfallende del av disse viser seg å være utført av 
personer med bakgrunn i voldssport og selvforsvarskurs. Det kan 
selvfølgelig være en tilfeldig sammenheng her, for de som ønsker å 
tro det. Det vi imidlertid kan konstatere er at ingen av disse 
voldshandlingene kan på noen måte sies å stå i forhold til det 
reelle forsvarsbehovet i situasjonen. Det er en dristig, men ikke 
urimelig, tanke å tolke dette som et uttrykk for at voldshandlingen 
i seg selv er viktigere enn selve forsvaret av egen person 
(motivet). Særlig ikke hvis vi knytter denne oppfatningen til 
påstanden om at voldshandlinger under visse betingelser har et 
særegent identitetspotensiale for aktøren i de tilfeller hvor en 
manglende kontekstreferanse (et motiv} evner å inngi en indre 
mening for personen fordi han er alene med sine handlinger. Ingen 
kulturfaktor griper forstyrrende inn i prosessen og personen 
opplever en slags indre frihet fra det moralske trykk kulturfaktoren 
representerer, som alltid krever at vi skal kunne begrunne våre 
handlinger .* 
I tillegg til dette psykologiske momentet, opplever vi i  
dag at privat vold får en kraftig legitimering gjennom en "selvfor- 
svarsbølge" som ruller over landet.  En del av disse selvforsvars- 
kursene (med unntak av mykt selvforsvar o.l.) driver systematisk opp- 
læring i aggressiv vold hvor man går inn for å skade motstanderen . 
Det er grunn til å frykte at denne virksomheten bidrar til å øke 
voldsvolumet i samfunnet i stedet for å senke det. 
 
 
* Med forbehold om feilaktig tolkning av Nietzsches frihetsbegrep, 
vil de som er kjent med Nietzsches tenkning trolig dra kjensel på 
dette resonnementets likhet med Nietzsches hyllest til de "rene" 
viljeshandlinger . Sartre uttrykker det samme når han beskriver det 
destruktive instinkt som et ønske om å   erfare friheten som en reali- 
tet, til å   bli en som handler i stedet for et offer (se blant annet 
hans hovedverk "Væren og Intet. "} 
 
 
På samme måte som militær opprustning øker sannsynligheten for krig, 
er det klart at folk som driver systematisk voldstrening etablerer 
tillit til voldelige løsninger i kraft av sine ervervede evner og 
ikke i samme ·grad bestreber seg på å   unngå konfrontasjoner med 
voldelig utgang. Dette gjelder nok i særlig grad mennesker med 
svake problemløsende evner eller som ikke viser vilje til å utvikle 
slike evner på grunn av den resignasjon og likegyldighet den kultu- 
relle identitetskrisen medfører . Det er dessverre grunn til å tro 
at en del folk fra nettopp denne kategori tiltrekkes av slik volds- 
opplæring for å kompensere for denne mangelen. Meg bekjent finnes 
det heller ingen etisk komponent i f.eks. karate som evner å 
motvirke reduserte motforestillinger mot vold.  En slik komponent 
ville dessuten være vanskelig å forene med intensjonen om å bygge opp 
en effektiv forsvarsevne hos utøveren. 
Alt dette stiller et mye brukt argument som betoner volds- 
sportens konfliktavvergende betydning i et noe underlig lys. 
Tanken er at karateutøvere, i likhet med andre sportsutøvere, eta- 
blerer en kroppskontroll, som gir selvbeherskelse i konfliktsituasjo-  
ner. Argumentet har trolig en kjerne av sannhet, ikke bare fordi 
kroppskontroll gir selvtillit, men kanskje like meget fordi den sym- 
bolske volden som formidles gjennom simulerte voldshandlinger kan 
gi noe av den samme "katarsis"-opplevelsen som reelle voldshandlinger . 
Likefullt er selvbeherskelse først og fremst et spørsmål om en etikk 
som fastholder respekten for motstanderens menneskeverd og nødvendig- 
heten av å ikke gripe til vold. Selvkontroll er med andre ord et 
spørsmål om tro, om verdier. Uten en tilstrekkelig forankring i verdier, 
har man heller ingen grunn til å beherske seg. 
Hvis da voldshandlingen i seg selv samtidig har en psykologisk funk- 
sjon som den jeg skisserte ovenfor, er det tvert imot grunn til å 
forvente at personen vil foregripe voldshandlingene og overreagere 
når konfliktsituasjoner er i emning. I noen tilfeller vil han til 
og  med oppsøke konfliktsituasjoner eller konstruere en for på den 
måten å få et moralsk påskudd for voldshandlinger slik at de fremstår 
som legitime.  Et slikt menneske setter selvsagt en ikkevoldstilheng- 
ers moralske styrke på en alvorlig prøve.  En liten selvopplevd episode 
vil illustrere dette poenget:  
En kveld jeg er i ferd med å forlate et diskotek i Oslo, 
stenger plutselig en mann jeg aldri har sett før veien for meg 
gjentatte ganger. Folk aner bråk, og det samler seg en del skue- 
lystne omkring, de fleste åpenbart venner av vedkommende. Ettersom 
han ikke klarer å provosere meg, merker jeg at han blir mer og mer 
opphisset. Til slutt ber han meg rett ut om å   "dra til’n". 7 
 
 
 
 
Selv om jeg hadde god lyst, fikk jeg likevel en bestemt følelse 
av at det ville ramme ham mer å avstå. Skuffet og sint lar 
han meg til slutt gå, og situasjonen oppløser seg. Senere får 
jeg  vite av bekjente at han hadde grønt belte i karate. 
 
Til sist noen generelle kommentarer før jeg avslutter: 
Den assosiative koblingen jeg her har foretatt mellom psykologiske 
prosesser som stimulerer voldshandlinger og "selvforsvarsbølgen", 
er rent empirisk fundert" og innebærer ingen påstand om en nødven- 
dig logisk sammenheng. Alle som trener selvforsvar er selvfølgelig 
ikke nødvendigvis offer for psykologiske prosesser av den type jeg 
nevner her, eller omvendt. Jeg har ikke noe ønske om å trekke i  
tvil motivene til alle som av treningsmessige eller andre grunner 
trener selvforsvar. Poenget mitt er bare at disse prosessene, den 
ene psykologisk, den andre sosial, forsterker hverandre em pi ri sk  
på en slik måte at det er grunn til å tro at dette er noe av for- 
klaringen på at voldsvolumet, og da særlig den irrasjonelle volden, 
ser ut til å øke. Det observasjonsmessige faktum at en påfallende 
del meningsløs vold utøves av folk med bakgrunn i voldssport, an- 
tyder i hvert fall en slik sammenheng. 
Det er min oppfatning at all voldsopplæring, uansett begrunnelse, 
stimulerer meningsløs voldsutøvelse, slik vi har sett politi og 
militærvesen misbruke sine voldsevner. Gitt menneskets 
psykologiske disposisjon for uberettiget vold i en tid preget av 
en allmenkulturell deprivasjon som forsterker denne disposisjonen 
og som vet å utnytte den økonomisk gjennom selvforsvarskurs og 
videovold, er det grunn til å frykte et hardere samfunn hvor 
volden blir et rituelt substitutt, en vikarierende erstatning for 
et uinnfridd, eksistensielt behov for mening. 
For å låne en formulering fra Christopher Lasch: "It's the faith 
of those without faith .11 
 
 
Litteratur: 
 
 
Denzin, Norman K.: "Symbolic Interactionism and Ethnomethodology." 
i Douglas, Jack (ed. ): Understanding Everyday 
Life. New York: Aldine 1970. 
 
 
Lasch, Christopher: The Culture of Narcissism. Abacus 1980. 
(også oversatt til norsk.) 
 
 
Wilson, Colin: The Psychology of Murder:  Order of Assassins. 
Panther Books Ltd. 1975.  
8 


Not a member yet

Soningskøen - myter og realiteter

Kritikk av Thomas Mathiesens Defences of the Weak

Bagatellenes tyranni - samhandlingsstrukturen i et norsk fengsel

Rapport fra felles-nordisk seminar 1985 : Hotel Wassilioff, Stavern 15.-20. september

Vold og identitet

Frigangshjemmet i Oslo : en beskrivelse og en vurdering

Diverse slangutrykk blandt narkomane

244

297