Helsebibliotekets Research Archive
Not a member yet
1049 research outputs found
Sort by
Mammografiscreening av kvinner 40-49 år.
No full textMammography screening of women in their fortiesBAKGRUNN\ud
Noen alvorlige sykdommer har en snikende debut og relativt stor utbredelse i befolkningen.\ud
Dersom det finnes effektiv behandling, kan det være hensiktsmessig å organisere\ud
masseundersøkelser, eller screening, slik at eventuell sykdom kan oppdages før den gir\ud
symptomer. Behandlingen kan da forhåpentlig bli mindre intensiv, sykdomsforløpet\ud
mindre alvorlig, og risikoen for å dø av sykdommen kan bli lavere. Disse antagelsene ligger\ud
også bak screening for brystkreft. I Norge får kvinner mellom 50 og 69 år tilbud om\ud
mammografiundersøkelse hvert annet år. Det er nå tatt til orde for at kvinner i 40-årene\ud
også skal tilbys organisert screening. Formålet med denne rapporten er å oppsummere\ud
eksisterende dokumentasjon om effekten av mammografiscreening for kvinner mellom\ud
40 og 49 år, og for alle kvinner.\ud
METODE\ud
Beregningsgrunnlaget er hentet fra tre systematiske oversikter som har oppsummert\ud
foreliggende effektforskning og i tillegg ett forsøk som ble publisert i slutten av 2006.\ud
RESULTATER\ud
Kvinner i 40-årene som følger et tiårig screeningprogram har antakelig litt lavere risiko\ud
for å dø av brystkreft enn kvinner som ikke følger et slikt program. Vi har anslått den\ud
relative risikoreduksjonen for å dø i løpet av 13 år, blant kvinner i 40-årene som inviteres\ud
til screening, til 16 % (feilmargin 4–27 %). Det er etter vår vurdering et optimistisk estimat.\ud
De metodisk beste studiene viser lavere effekt og noe av virkningen skyldes nok\ud
også screening etter at kvinnene har fylt 50 år. Den absolutte risikoreduksjonen er 0,0003\ud
eller ca. én per tre tusen etter 13 år.\ud
En annen måte å fremstille effekten på er at dersom 3000 40-årige kvinner ikke screenes\ud
i ti år vil 2922 kvinner likevel være i live etter 13 år. Dersom alle kvinnene inviteres til\ud
screening, vil 2923 kvinner overleve. På den annen side vil ca. 10 kvinner få påvist forstadier\ud
som ikke ville utviklet seg til kreft. De vil få en unødvendig kreftdiagnose og må\ud
gjennomgå behandling. Man vil ikke få vite hvem som ble reddet og hvem som ble unødig\ud
behandlet. I tillegg er det andre bivirkninger; blant annet vil flere hundre av kvinnene\ud
bli innkalt til tilleggsundersøkelser.\ud
Vi kan også ta utgangspunkt i et årskull, som i de aktuelle aldersgruppene (40-45 år) i\ud
Norge består av omlag 44 000 kvinner. Hvis ett slikt kull inviteres til et tiårig screeningprogram\ud
når de er 40 år gamle, vil ca. 572 få stilt diagnosen brystkreft i løpet av perioden.\ud
Ca. 13 vil unngå å dø fordi de fulgte screeningprogrammet, mens ca. 143 vil få en\ud
unødvendig kreftdiagnose og behandling.\ud
DISKUSJON\ud
Hvorvidt nytten av mammografiscreening er verdt skadevirkningene, er høyst diskutabelt.\ud
Særlig gjelder det for kvinner i 40-årene. Kvinners egne meninger om hva som er\ud
viktig for dem bør derfor tillegges betydelig vekt, basert på balansert informasjon om\ud
potensiell nytte og skade. De som skal beslutte om eventuell utvidelse av mammografiscreeningen\ud
må også gjøre andre vurderinger, bl.a. knyttet til balansen mellom nytte og\ud
skade, etiske overveielser og kostnader. Executive summary\ud
BACKGROUND\ud
Breast cancer is an important cause of death among women. Early detection through\ud
mass screening offers a possibility for earlier diagnosis and treatment, and, as a consequence,\ud
reduced mortality. However, screening may also harm, for instance if the procedure\ud
picks up forms of disease that would never have evolved into life threatening cancer\ud
(overdiagnosis and overtreatment).\ud
In Norway women between the age of 50 and 69 are offered mammography examination\ud
every other year. Recently it has been argued that also women in their forties should be\ud
offered organised breast cancer screening. The aim of this report is to summarise existing\ud
evidence of the effect of mammography screening of women between the age 40 and\ud
49 years as well as for all women in order to support policy makers. We also hope that\ud
the results are presented in such a way that makes them understandable for women\ud
considering screening, thereby stimulating shared decision making.\ud
METHODS\ud
Data has been gathered from three systematic reviews that have summarised existing\ud
research on the effects of inviting large groups of women to a screening program. In addition,\ud
one randomised controlled trial published in 2006 has been included.\ud
RESULTS\ud
Women between the age of 40 and 50 years probably have a slightly smaller risk of dying\ud
from breast cancer than women who do not follow such a program. We have estimated\ud
the relative risk reduction for dying, for women in their forties who are invited to screening,\ud
to 16% (confidence interval 4-27%) after 13 years of follow-up. According to our\ud
judgement this is an optimistic estimate. The studies of the highest methodological quality\ud
show a smaller effect and some of the effect may be due to screening after reaching\ud
50 years of age. The absolute risk reduction is 0,0003 or approximately one per three\ud
thousand after 13 years.\ud
There are other ways to describe the effect so that women might get a clearer picture of\ud
what these risk estimates may mean. Thankfully the background risk is low so approximately\ud
97,40 % of women in these age groups will anyway be alive after 13 years followup.\ud
The chance of being alive can be increased to 97,43 % if women are invited to participate\ud
in a screening program. If 3000 women in their forties are followed for 13 years, ca.\ud
2922 women will anyway be alive. If all of them are invited to a screening program 2923\ud
will survive.\ud
On the other hand, in a group of 3000, approximately ten women will have early cancer\ud
forms revealed that would not have evolved into dangerous forms of breast cancer\ud
(overdiagnosis). These women will get an unnecessary cancer diagnosis and be treated.\ud
There are also other adverse effects. For instance several hundreds of the women will\ud
have to come back for additional examinations because of false positive results.\ud
Again, putting these figures in perspective, each birth cohort in these age groups consists\ud
of around 44 000 women. If all are invited to yearly screening when they are 40 years\ud
old, ca. 572 will be diagnosed with cancer over 13 years. Approximately 13 of them will\ud
avoid death because of breast cancer, while ca. 143 will have an unnecessary diagnosis\ud
and have to undergo treatment.\ud
DISCUSSION\ud
Whether or not the benefit outweighs the harm for breast cancer screening is debatable,\ud
especially for younger women. Policy makers also have to consider ethical issues and the\ud
need for resources. At the personal level, womens´ own perception of risk and individual\ud
preferences, informed by balanced information, should be part of the decision making process.200
Ikkje likeverdige habiliteringstenester til barn. Oppsummering av landsomfattande tilsyn med habiliteringstenester til barn 2006
No full textNORSK SAMMENDRAG: Fylkesmennene og Helsetilsynet i fylka gjennomførte tilsyn med kommunale sosial- og helsetenester og einingar for barnehabilitering i spesialisthelsetenesta. Det blei undersøkt om verksemdene sikra at barn i alderen 0 – 18 år med medfødde, tidleg manifesterte og tidleg erverva nevrologiske tilstandar eller skadar i nervesystemet, blei fanga opp og fekk individuelt tilrettelagde og koordinerte tenester. Tilsyna blei gjennomført i 40 kommunar og 21 einingar for barnehabilitering. \ud
\ud
Helsetilsynet meiner at tilsynet har avdekt at tenestene varierar til dels svært mykje og ikkje er likeverdige for målgruppa som har behov for habilitering. Det er for store forskjellar i tilboda i og mellom kommunar og spesialisthelsetenestene til at dette kan fortsetje.\ud
\ud
I nær tre fjerdedelar av kommunane blei det avdekt manglar i rutinar og tiltak som skal sikre koordinert planlegging og regelmessig oppfølging av habiliteringstenester i samarbeid med barn og foreldre. Samla oversikt over behov og tiltak var mangelfull, og i praksis hadde ofte foreldra den koordinerande rolla. Om fastlege blei involvert i planlegging og evaluering av habiliteringstiltak varierte. Nær halvparten av kommunane hadde ikkje koordinerande eining, eller det var uklart kva oppgåver eininga skulle ha. Avlastingstilboda var ikkje individuelt tilpassa og/eller marginale i vel ein tredjedel av kommunane.\ud
\ud
Enkelte barnehabiliteringstenester kunne ikkje gje så mykje rettleiing som nødvendig, og to tredjedelar av dei sikra ikkje at arbeid med individuell plan blei sett i gang. Ein tredjedel heldt ikkje fristen for å vurdere tilvisingar innan 30 verkedagar og behandlingsfristar som var sett. Måten resultat og tilrådingar om vidare tiltak etter førstegongs utgreiing blei formidla tilbake til relevante kommunale deltenester varierte. Mange stader fekk fastlege berre unntaksvis rapportar frå barnehabiliteringstenesta når andre hadde tilvist barna. Nokre stader kunne spesialisthelsetenestene ikkje gje eit så omfattande tilbod som dei unge vaksne hadde behov for, og som dei tidlegare hadde fått frå barnehabiliteringstenesta.SUMMARY IN ENGLISH: The Offices of the County Governors and the Norwegian Board of Health Supervision in the Counties have carried out supervision of municipal health and social services and specialized health service units for children with special needs. Areas for supervision were whether children aged 0-18 with congenital, early manifested or early acquired neurological condtions or damage to the nervous system are identified, and whether they receive individually adapted and coordinated services. Supervision was carried out in 40 municipalities and 21 specialized health service units units for children with special needs.\ud
\ud
Through supervision it was found that the services that are offered to children with special needs vary, in some areas to a great extent. The differences in the services that are offered by different municipalities and specialized health service units are unacceptable.\ud
\ud
In almost three of four municipalities, deficiencies were detected in routines and measures to ensure coordinated planning and regular follow-up of services for children with special needs, and to ensure cooperation with children and their parents. An overview of needs and measures was often inadequate, and in practice it was often the parents who had the role of coordinator. Whether the regular medical practitioner was involved in planning and evaluating services for children with special needs varied. Almost half the municipalities did not have a coordinating unit, or the tasks of the unit were not clearly defined. In one third of municipalities respite care was not individually adapted and/or the service offered was minimal.\ud
\ud
Some of the services for children with special needs could not provide the amount of counselling that was necessary, and two thirds of the services did not ensure that work with individual plans was initiated. One third of the services did not meet the deadline for assessment within 30 working days and the deadlines that were set for providing treatment. There was variation in the way the results of assessment and recommendations for futher measures were reported to the relevant services. In many places it was found that it was only in rare cases that the regular medical practitioner received a report from the specialized health service unit when others had referred the child. In a few of the places where supervision was carried out, the specialized health services could not provide the comprehensive services that young adults needed, and that these clients previously had received as children
“Kjem du levande inn, kjem du levande ut” – men kva skjer så? Oppfølgingstilbodet etter ei alkoholforgifting.
No full textNORSK SAMMENDRAG: Rapporten summerer opp kunnskapsinnhentinga Helsetilsynet har gjennomført, om oppfølgingstilbodet til personar som kjem til legevakt eller sjukehus etter alkoholforgifting. Vi har gjort litteratursøk og kontakta forskarar og representantar frå administrativt og klinisk nivå innafor helsetenesta. Målet har vore å få ei framstilling som kunne indikere område der det er fare for svikt i oppfølgingstilbodet.\ud
\ud
Resultata som Helsetilsynet har kome fram til, viser at det finst lite systematisk kunnskap og dokumentasjon om kven personar med alkoholforgiftingar er, kven som får helsehjelp, kvar dei blir behandla, og kva tilbod dei får om oppfølging. Tre grupper ser ut til å vere overrepresenterte blant personar som blir frakta til legevakt eller sjukehus med alkoholforgifting: 1) unge, ofte med psykiske helseplager, som ikkje har opparbeidd erfaring og kontroll, 2) tyngre rusmiddelmisbrukarar som lever marginalisert og kaotisk, og 3) vaksne med kronisk rusmiddelmisbruk som toler mindre enn før på grunn av ulike helseplager. Resultata våre viser at behandlingstilbodet manglar heilskap og er prega av tilfelle og variasjon. Det ser ut til å vere geografi ske forskjellar i oppfølgingstilbodet, i interne rutinar for oppfølging, og når det gjeld haldningar blant personell til alkohol- og rusproblem og kompetansen deira om behova for og tilboda om oppfølging.\ud
\ud
Fagorgan og eigarar er ansvarlege for at tenestene har tilgang til kunnskap om faglege standardar og retningslinjer. Fleire spørsmål bør avklarast når det gjeld oppfølgingstilbodet etter ei alkoholforgifting. Dei regionale helseføretaka, helseføretaka og kommunane er ansvarlege for å tilby forsvarlege tenester. Dei regionale helseføretaka skal sikre tilstrekkeleg og heilskapleg behandlingstilbod, særleg akutt- og avrusingskapasitet, til rusmiddelmisbrukarar. Det blir også stilt krav til spesialisthelsetenesta og dei kommunale tenestene om at dei skal samarbeide. Helsetilsynet føreset at ansvarlege aktørar på ulike nivå bruker kunnskapen som er presentert i rapporten, i arbeidet sitt med å leggje til rette for oppfølgingstilbod til personar etter ei alkoholforgifting.SUMMARY IN ENGLISH: This report presents a summary of information collected by the Norwegian Board of Health Supervision about follow-up services for people who have been admitted to emergency services or hospitals with alcohol poisoning. We carried out a search of the literature and contacted researchers and representatives from administrative and clinical sectors within the health services. The aim was to identify areas where there is a danger that follow-up services may be inadequate.\ud
\ud
The results show that there is little systematic information and documentation about people with alcohol poisoning: who they are, how many of them receive health care, where they receive treatment and what kind of follow-up services they are offered. Three groups seem to be over-represented among people who are brought to emergency services or hospital with alcohol poisoning: 1) young people, often with mental health problems and little experience with, and control over, their alcohol consumption, 2) heavy alcohol users who have marginalized and chaotic lives, and 3) adults with chronic alcohol problems or chronic alcohol use in combination with other drugs, who have reduced tolerance due to health problems. Our results give a picture of inadequately coordinated services that are haphazard and variable. There appears to be regional variation in follow-up services, in internal routines for follow-up, in attitudes to alcohol and drug problems, and in knowledge and skills related to follow-up services and follow-up needs.\ud
\ud
Health authorities and service providers are responsible for ensuring that health professionals have knowledge about relevant standards and guidelines in relation to alcohol poisoning. Several issues need to be clarified to ensure adequate follow-up services. Regional health authorities, health trusts and municipalities are responsible for providing services that are in accordance with sound professional standards. Regional health authorities have a duty to ensure that adequate and comprehensive services are provided, in particular low threshold and detoxification services. Specialized health services and municipal health and social services have a duty to cooperate with each other. The Norwegian Board of Health Supervision expects the responsible authorities on different levels to use the information presented in this report when developing services for people who have been treated for alcohol poisoning
Meldesentralen - årsrapport 2005
No full textNORSK SAMMENDRAG: For 2005 er det registrert 1 902 hendelser som utløste meldeplikten til Helsetilsynet i fylket etter § 3-3 i spesialisthelsetjenesteloven (registrert pr. 1. september 2006). \ud
\ud
Fra 2001 til 2004 økte antall meldinger med 59 prosent. Økningen fra 2003 til 2004 var på 19 prosent, mens det har vært en nedgang på cirka 6 prosent fra 2004 til 2005.\ud
\ud
Cirka en tredjedel av meldingene (34 prosent) gjelder betydelig personskade mens over halvparten av meldingene (52 prosent) gjelder forhold som kunne ha ført til betydelig personskade. \ud
\ud
Det er registrert 191 meldinger om unaturlig dødsfall. I 51 prosent av disse meldingene er det registrert at dødsfall skjedde under utøvelse av helsehjelp, og i 26 prosent er dødsfallet registrert som følge av selvpåførte skader.\ud
\ud
Sju prosent av meldingene omhandlet hendelser knyttet til fødsler. I 79 prosent av de meldingene som gjaldt fødsler, omhandlet hendelsen moren, og i 21 prosent omhandlet hendelsen barnet.\ud
\ud
Bare én prosent av meldingene omhandlet hendelser knyttet til blod, blodprodukter og blodtransfusjon. Ingen av disse sakene gjaldt unaturlig dødsfall.\ud
\ud
Fjorten prosent av meldingene omhandlet hendelser fra psykisk helsevern, og 63 prosent av disse gjaldt hendelser knyttet til selvpåførte skader, det vil si selvskading, selvmord og selvmordsforsøk.\ud
\ud
Mange meldepliktige hendelser blir fortsatt ikke meldt. Åpenhet rundt uønskede hendelser, skader og nestenuhell og systematisk bruk av informasjon om disse er en forutsetning for et godt pasientsikkerhetsarbeid. Dette fordrer en god meldekultur, og at ledelsen fokuserer på og etterspør det systematiske arbeidet.SUMMARY IN ENGLISH: For 2005, 1 902 adverse events were registered (registered per 1 September 2006). Such events involve a duty to report to the Norwegian Board of Health Supervision in the counties, in accordance with the Specialized Health Services Act, section 3-3. \ud
\ud
The number of reports of injuries to patients increased by 59 per cent during the period 2001 to 2004. There was a decrease of about 6 per cent in the number of reports from 2004 to 2005.\ud
\ud
About one third of the reports (34 per cent) were reports of serious injury to patients, and over half (52 per cent) were reports of events that could have led to serious injury.\ud
\ud
191 reports of unnatural death were registered. In 51 per cent of these reports, the death occurred when providing health care, and in 26 per cent, the death occurred as a result of self-inflicted injury.\ud
\ud
Seven per cent of the reports were related to childbirth. In 79 per cent of these, the event was related to the mother, and in 21 per cent it was related to the baby.\ud
\ud
One per cent of the reports were related to blood, blood products and blood transfusions. None of these reports were of unnatural death.\ud
\ud
Fourteen per cent of the reports were related to events that had occurred in mental health services, and 63 per cent of these related to self-inflicted injuries, such as self-inflicted wounds, suicide and attempted suicide.\ud
\ud
Many adverse events that should be reported, are still not reported. Openness about adverse events, injuries and near misses, and systematic use of information about such events, form the basis for satisfactory work with improving safety. This presupposes a positive attitude to reporting. It is also important for leadership to focus on systematic safety-improvement work
Magnetic resonance imaging of the knee in Norway 2002-2004 (national survey): rapid increase, older patients, large geographic differences.
No full textBACKGROUND: Magnetic resonance imaging (MRI) of the knee is the second most common MRI examination in Norway after head/brain MRI. Little has been published internationally on trends in the use of knee MRI after 1999. This study aimed to describe levels and trends in ambulant knee MRI utilisation in Norway 2002-2004 in relation to type of radiology service, geographic regions, number of MRI-scanners, patient age and gender, and type of referring health care provider. METHODS: We analysed administrative data on all claims for reimbursement of ambulant knee MRI performed in Norway in 2002, 2003 and 2004 and noted nominal reimbursement. We also recorded the referring health care provider from clinical requests of ambulant knee MRI done consecutively during two months in 2004 at one private institute and three hospitals. Number of MRI-scanners was given by manufacturers and radiology services. RESULTS: In Norway, the rate of knee MRI claims for 2004 was 15.6 per 1000 persons. This rate was 74% higher in East than in North region (18.4 vs. 10.6), slightly higher for men than women (16.4 vs. 14.7) and highest for ages 50-59 years (29.0) and 60-69 years (21.2). Most claims (76% for 2004) came from private radiology services. In 2004, the referring health care provider was a general practitioner in 63% of claims (unspecified in 24%) and in 83.5% (394/472) of clinical requests. From 2002 to 2004, the rate of knee MRI claims increased 64%. In the age group 50 years or above the increase was 86%. Rate of MRI-scanners increased 43% to 21 scanners per million persons in 2004. Reimbursement for knee MRI claims (nominal value) increased 80% to 70 million Norwegian kroner in 2004. CONCLUSION: Ambulant knee MRI utilisation in Norway increases rapidly especially for patients over 50, and shows large geographic differences. Evaluation of clinical outcomes of this activity is needed together with clinical guidelines for use of knee MRI
Historia om fylkeslegen - ei soge i fem akter
No full textDen norske fylkeslegeordninga er meir enn 115 år gammal. Oppgåver, verkefelt, arbeidsmåte og organisasjon har fleire gonger blitt drastisk endra. Fylkeslegane er stadig aktive aktørar i helse-Noreg, og det kan trekkast parallellar mellom amtslegerolla på 1890-talet og fylkeslegen sine utfordringar anno 2007. Denne artikkelen rissar med grove strekar opp utviklinga frå 1891 fram til i dag, med vekt på dei siste 60 åra. Forfattaren tar utgangspunkt i den delen av landet han kjenner best; tidlegare Lister og Mandals amt, frå 1919 betre kjent som Vest-Agder fylke
Majoritet og minoritet. Alkoholbruk blant ungdom utenfor storbyen
No full textNORSK SAMMENDRAG: Forskerne Ellen Amundsen fra SIRUS og Camilla Ihlebæk fra Unifob helse ved UiB står bak studien. Den bygger på en spørreundersøkelse med 20 000 elever fra 12 til 19 år i ungdomsskole og videregående skoler i 16 kommuner utenfor de store byene. Alkoholbruk og konsekvenser av alkoholbruk i tre ulike grupper kartlegges: ungdom med begge foreldre født i vestlige land, ikke-muslimsk ungdom med begge foreldre født i ikke-vestlige land og muslimsk ungdom uavhengig av foreldrenes fødeland. Undersøkelsen omfatter 19460 ungdommer med vestlig bakgrunn, 244 med ikke-vestlige bakgrunn og 241 muslimske ungdommer.\ud
I alle gruppene er det en klar sammenheng mellom foreldrenes og ungdommenes alkoholbruk. Det er en like klar sammenheng mellom liberale foreldreholdninger og ungdommenes forbruk. Jo høyere foreldrenes alkoholbruk er og jo mer liberale holdninger til alkohol de har, jo mer drikker ungdommene. Ca. halvparten av ungdom med vestlig bakgrunn hadde opplevd en eller begge foreldrene beruset noen ganger eller mer, mot ca. en tredjedel av ungdom med ikke-vestlig bakgrunn og en femtedel av muslimsk ungdom. De to siste gruppene rapporterer også om strengere holdninger til alkohol hos foreldrene enn ungdom med vestlig bakgrunn.\ud
Studien viser at ungdom med vestlig bakgrunn drikker oftere og mer hver gang enn ungdom med ikke-vestlig bakgrunn eller muslimsk ungdom. 61 % av vestlig ungdom hadde drukket alkohol siste år, mot 55 % av ikke-vestlig ungdom og 32 % av muslimsk ungdom. Og 47 % av vestlig ungdom hadde noen gang vært beruset, mens 34 % av ikke-vestlig og 22 % av muslimsk ungdom hadde vært det.\ud
Blant ungdom utenfor storbyene var det svært få som rapporterte om problemadferd. I den lille gruppen av muslimsk ungdom som drakk var det imidlertid en høyere risiko for noen typer problemadferd, som å havne i slåsskamp, bli skadet eller skade seg selv, gjøre hærverk eller bruke narkotika. Men selv om risikoen var høyere, så var antall personer svært lavt. Det var langt flere ungdom med vestlig bakgrunn som rapporterte om problemadferd, selv om risikoen var lavere
Radiological regulatory improvements related to the remediation of the nuclear legacy sites in Northwest Russia
No full textThis report describes work carried in 2006 under the NRPA – Federal Medical-Biological\ud
Agency regulatory support program. It focuses on development of improved regulatory\ud
documents and supervision of remediation activities due to be carried out at Andreeva Bay and\ud
Gremikha in Northwest Russia. The work program for 2007 is also introduced
Inter-rater reliability of clinician-rated outcome measures in child and adolescent mental health services.
No full textThis study investigated the inter-rater reliability when 169 out of 171 clinicians working in 10 Norwegian child and adolescent mental health services rated 20 written vignettes using the following outcome measures: Health of the Nation Outcome Scales for Children and Adolescents (HoNOSCA), Children's Global Assessment Scale (CGAS) and Global Assessment of Psychosocial Disability (GAPD). Three clinicians rated both patients and vignettes. On vignettes the intraclass correlation coefficient (ICC) for the HoNOSCA total score was 0.81 (single scales 0.47-0.96), for the CGAS 0.61 and for the GAPD 0.60. The reliability was not lower on patients. The rater's profession, experience or clinic did not have effect on the scores
Mental health problems in children and adolescents referred to a national epilepsy center.
No full textThis study aimed to investigate the occurrence of psychiatric morbidity in children and adolescents referred to a tertiary national epilepsy center (inpatient unit) and the extent of the unmet need for psychiatric services in this group. Participants were 74 children and adolescents aged 9-15 referred from February 2001 to October 2002 (67% response rate). The multi-informant (parent, teacher, self-report) Strengths and Difficulties Questionnaires (SDQs) were answered before or at admission. Patients with severe mental retardation or pervasive developmental disorder were excluded. We found a large proportion (77%) with a possible or probable psychiatric disorder. The parents, teachers, and adolescents themselves had higher mean SDQ scores than a British community sample on total difficulties, emotional symptoms, conduct problems, hyperactivity-inattention, peer problems, and impairment, but not self-reported conduct problems. Nearly 80% of the children who probably had a psychiatric disorder had no contact with the psychiatric service