Omsorgsbiblioteket
Not a member yet
1761 research outputs found
Sort by
Pasientautonomi – en rettighet med moralske implikasjoner
Get PDFMedisinsk behandling uten pasientens samtykke er i strid med EMK artikkel 8 og pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1. Noen ganger velger samtykkekompetente pasienter å nekte livsnødvendig medisinsk behandling basert på objektivt sett feilaktige premisser og til skade for seg selv, og på tross av at legene gjør sitt ytterste for å forklare pasienten konsekvensene av valget. Denne artikkelen drøfter rettslige og etiske aspekter ved utøvelse av selvbestemmelsesretten når pasientens manglende samtykke til anbefalt behandling kommer i konflikt med pasientens beste og får store konsekvenser for pasientens nærmeste
Underernæring og pasientsikkerhet blant eldre i kommunene: En oppsummering av kunnskap
Get PDFUtfordringsbildet
Underernæring er et betydelig problem blant eldre brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester. Forekomsten av underernæring varierer fra 20 til 71 % blant sykehjemspasienter, og 20–78 % befinner seg i risiko for å utvikle underernæring. Hos eldre som mottar hjemmetjenester, varierer forekomsten fra 16 til 40 %, og 20–59 % er i risiko. Underernæring fører til økt dødelighet, økt sykelighet og funksjonssvekkelse, sårutvikling, forlengende sykehusopphold og redusert livskvalitet. Risikoen øker med alderen, og noen studier finner at eldre kvinner er mer utsatt enn menn. Kognitiv svekkelse kan utgjøre en risiko, mens de tydeligste sammenhengene ses ved fysiske svekkelser og kronisk sykdom. Enslige er dessuten også en utsatt gruppe. Rutiner og organisering av helse- og omsorgstjenestene kan i tillegg utgjøre en risiko når måltids¬rytme og forhold ved spisesituasjonen blir uhensiktsmessig. Manglende oppmerk¬somhet og kompetanse hos ansatte kan også føre til at underernæring får utvikle seg over tid.
Tiltak og erfaringer fra forsknings- og utviklingsprosjekt
Tiltak for å forebygge underernæring er i denne oppsummeringen sortert i hovedkategoriene: 1) Kartlegging av ernæringsmessig risiko, 2) Individrettede tiltak, 3) Kompetansehevende tiltak, 4) Organisatoriske tiltak og 5) Tiltakspakker for forebygging og behandling av underernæring gjennom pasientsikkerhetsprogrammet.
Følgende erfaringer er beskrevet for tiltaksområdene:
Kartlegging av ernæringsmessig risiko: Instrumentene MNA, MUST og NUFFE er verktøy som er validerte og funnet relevante for norske sykehjem og hjemmetjenester. Kartlegging blant hjemmeboende kan by på særskilte utfordringer – både praktiske og moralske. Kartleggingen bør derfor ses i et helhetsperspektiv, og formålet må være å avdekke problemer som krever ytterligere kartlegging og oppfølgning.
Individrettede tiltak som individuell ernæringsplan, deltakelse i studiesirkel, velferdsteknologi, det å få matretter tilpasset sin kultur og få tilpasset måltidsituasjon etter individuelle behov kan bedre ernæringsstatus og øke matinntak og trivsel. I tilfeller hvor individrettede tiltak fører fram, spiller pleiepersonalet en sentral rolle, både når det gjelder å identifisere risiko, organisere fleksible tiltak og i oppfølgningen av måloppnåelsen. I tillegg framkommer det at tiltak som stimulerer deltakernes personlige engasjement, bevissthet og kunnskap om egen aktivitet for å sikre best mulig ernæring, kan ha stor betydning. Når det gjelder muligheter for å levere individuelt tilpasset kosthold i kommunal institusjonsomsorg, kan økonomi og menneskelige ressurser ha større betydning enn valg av kjøkkenmodell.
Kompetansehevende tiltak beskrives i form av studiesirkel for ansatte, tverrfaglige intervensjoner (samhandling), nettverksgrupper og endringsagenter, fagring og gjennom arbeidet med å implementere nasjonale retningslinjer for god ernæringspraksis. Sistnevnte er tema i en rekke av rapportene inkludert i oppsummeringen og ofte initiert av utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester. Utgangspunktet for prosjektene viser at både kunnskap og rutiner for god praksis har stort forbedringspotensial. Prosjektene gjengir i hovedsak positive effekter. Samtidig kommer det også frem at effekten kan være kortvarig, og at kunnskapen ikke alltid gjenspeiles i praksis i ettertid. Det poengteres at kompetanseutvikling må være en kontinuerlig prosess. Mange av prosjektene ender opp med opplæringsmateriell for videre bruk, og i tilfeller der man måler ansattes kunnskap, er denne ofte økt etter endt prosjektperiode.
Organisatoriske tiltak: Publikasjonene viser at organisatoriske tiltak for å forebygge underernæring omhandler endring, forbedring og systematisering av rutiner i hjemmetjenester og sykehjem. Rutiner som blir gjennomgått, relateres til bruk av retningslinjer, sjekklister og kartleggingsprosedyrer, ernæringsjournal, samhandling med kjøkkenpersonell og legetjeneste samt tilpasning av døgn- og måltidsrytmer. Rutiner for å kvalitetssikre dokumentasjon framkommer også som svært viktig. Erfaringer viser at rutineendringer kan bidra til oppdagelse av vektnedgang og risiko for underernæring samt iverksetting av forbedringstiltak. En viktig suksessfaktor for ansattes motivasjon er ledere som etterspør framdrift og fokuserer på gjennomføring som en kontinuerlig prosess.
Tiltakspakker for forebygging og behandling av underernæring gjennom pasientsikkerhetsprogrammet: Grunnlaget for å kunne si noe om kommunenes arbeid med tiltakspakkene er foreløpig tynt. Det er gjennomført to pilotprosjekter som viser at tiltakene er gjennomførbare og anbefales med noen justeringer for både sykehjem og hjemmetjenesten. Til tross for kort varighet har pilotprosjektene erfart både suksessfaktorer og barrierer i arbeidet med tiltakspakkene
Experiences and challenges of home care nurses and general practitioners in home-based palliative care–a qualitative study
Get PDFBackground
Norway has one of the lowest home death rates in Europe. However, it is the health authorities´ ambition to increase this by facilitating palliative care at home. The aim of this study was to achieve more insight, through home care nurses and general practitioners, of conditions that facilitate or hamper more time at home and more home deaths for patients with terminal disease and short life expectancy.
Methods
We used a qualitative research design with four focus groups with a total of 19 participants, of either home care nurses or general practitioners, using semi-structured question guides. The data were processed by systematic text condensation and encompassed thematic analysis of meaning and content of data across cases, which included four steps of analysis.
Results
Three main themes were identified: 1) The importance of a good start for the patient and family with five sub-themes, 2) ‘Passing the baton’ – the importance of collaboration across the health system with four sub-themes, and 3) Avoiding new hospitalization by establishing collaboration and competence within primary health care with four sub-themes.
Conclusions
This study demonstrates that optimum palliative care at home depends on close collaboration and dialogue between the patient, family, home care nurses and general practitioner. It suggests the need for safer discharge routines and planning when hospitals transfer patients with terminal disease to their homes. A good start for the patient and family, where the initial interdisciplinary collaboration meeting takes place in the patient’s home, is crucial for a good result. The general practitioners’ perception of their ‘disconnection’ during hospitalization and prior to discharge has the potential to reduce patient safety. The family seems to be fundamental in gaining more time at home for the patient and supporting the patient to eventually die at home. Home-based palliative care demands experience and competence as well as regular supportive mentoring
Variations in drug-related problems detected by multidisciplinary teams in Norwegian nursing homes and home nursing care
Get PDFObjective: Traditionally, nursing homes have been associated with suboptimal drug therapy and drug-related problems (DRPs). In contrast, less is known about drug safety in homecare. The aim of this study was to describe and compare DRPs in older persons across two care settings: nursing homes and home nursing care.
Design: Cross-sectional study using descriptive and inferential statistics.
Setting: Nursing homes (n = 5) and home nursing care units (n = 8) across nine municipalities in the middle of Norway.
Participants: Multidisciplinary medication reviews for 61 nursing home residents and 93 patients receiving home nursing care performed over the 2013–2014 period, were mapped and examined (N = 154).
Main outcome measures: DRPs classified by a Norwegian Classification Tool.
Results: In all, 740 DRPs were detected in the total sample, 227 in nursing homes and 513 in home nursing care. DRPs were significantly higher among patients receiving home-based care (Mean =5.5) compared to patients in nursing homes (Mean =3.7, p = 0.002). Among the problem categories, the need for additional drug was most frequent in nursing homes (p = 0.001), while documentation discrepancies reached the highest numbers in patients receiving home nursing care (p = 0.000). Additionally, patients in home nursing care had more problems concerning adverse reactions (p = 0.060); however, this was not statistically significant. Differences in DRP categories leading to changes in the patients’ medication lists were also discovered.
Conclusions: The frequency of unclear documentation and adverse reactions found in the homecare setting is alarming. This is an important issue given the trend in aged care towards caring people in their own homes. Further research is warranted to explore how different care settings may influence the safety of pharmacotherapy for older persons.
Key Points
Drug related problems are a significant cause of concern among patients receiving home nursing care as well as for patients living in nursing homes. The findings of this study showed that:
•Significantly more DRPs were detected among patients receiving home nursing care than patients living in nursing homes.
•While patients living in nursing homes were often undermedicated, documentation discrepancies were more frequent in home nursing care.
•DRP categories leading to changes on the medication lists differed between the settings
Effect of High-Intensity Treadmill Exercise on Motor Symptoms in Patients With De Novo Parkinson Disease: A Phase 2 Randomized Clinical Trial
Get PDFImportance Parkinson disease is a progressive neurologic disorder. Limited evidence suggests endurance exercise modifies disease severity, particularly high-intensity exercise.
Objectives To examine the feasibility and safety of high-intensity treadmill exercise in patients with de novo Parkinson disease who are not taking medication and whether the effect on motor symptoms warrants a phase 3 trial.
Design, Setting, and Participants The Study in Parkinson Disease of Exercise (SPARX) was a phase 2, multicenter randomized clinical trial with 3 groups and masked assessors. Individuals from outpatient and community-based clinics were enrolled from May 1, 2012, through November 30, 2015, with the primary end point at 6 months. Individuals with idiopathic Parkinson disease (Hoehn and Yahr stages 1 or 2) aged 40 to 80 years within 5 years of diagnosis who were not exercising at moderate intensity greater than 3 times per week and not expected to need dopaminergic medication within 6 months participated in this study. A total of 384 volunteers were screened by telephone; 128 were randomly assigned to 1 of 3 groups (high-intensity exercise, moderate-intensity exercise, or control).
Interventions High-intensity treadmill exercise (4 days per week, 80%-85% maximum heart rate [n = 43]), moderate-intensity treadmill exercise (4 days per week, 60%-65% maximum heart rate [n = 45]), or wait-list control (n = 40) for 6 months.
Main Outcomes and Measures Feasibility measures were adherence to prescribed heart rate and exercise frequency of 3 days per week and safety. The clinical outcome was 6-month change in Unified Parkinson’s Disease Rating Scale motor score.
Results A total of 128 patients were included in the study (mean [SD] age, 64 [9] years; age range, 40-80 years; 73 [57.0%] male; and 108 [84.4%] non-Hispanic white). Exercise rates were 2.8 (95% CI, 2.4-3.2) days per week at 80.2% (95% CI, 78.8%-81.7%) maximum heart rate in the high-intensity group and 3.2 (95% CI, 2.8-3.6; P = .13) days per week at 65.9% (95% CI, 64.2%-67.7%) maximum heart rate in the moderate-intensity group (P < .001). The mean change in Unified Parkinson’s Disease Rating Scale motor score in the high-intensity group was 0.3 (95% CI, −1.7 to 2.3) compared with 3.2 (95% CI, 1.4 to 5.1) in the usual care group (P = .03). The high-intensity group, but not the moderate-intensity group, reached the predefined nonfutility threshold compared with the control group. Anticipated adverse musculoskeletal events were not severe.
Conclusions and Relevance High-intensity treadmill exercise may be feasible and prescribed safely for patients with Parkinson disease. An efficacy trial is warranted to determine whether high-intensity treadmill exercise produces meaningful clinical benefits in de novo Parkinson disease.måsjekke
Sårbehandling i kommunal sykepleieklinikk – fra pasientens perspektiv
Get PDFBakgrunn: Antall eldre i Norge vil øke betraktelig de neste tiårene. I samsvar med dette, inkludert flere livsstilssykdommer, øker sannsynligheten for kroniske lidelser, deriblant antall pasienter med kroniske sår. Pasienter med kroniske sår opplever en betydelig redusert livskvalitet, og behandlingen er kostbar og ressurskrevende. Samfunnsøkonomisk er det derfor viktig å kunne tilby pasienter med kroniske sår et godt behandlingstilbud som vil kunne bidra til økt livskvalitet for denne pasientgruppen. Kommunal sykepleieklinikk er en relativt ny organiseringsform i kommunehelsetjenesten, velegnet til oppfølging av pasienter med kroniske sår. Kommunal sykepleieklinikk har som mål å bidra til økt kontinuitet, kompetanse og bedre bruk av sykepleierressurser i behandling av pasienter.
Hensikt: Studiens hensikt er å bidra til økt innsikt i eldre pasienters (>65år) erfaringer, knyttet til sårbehandling i kommunal sykepleieklinikk.
Metode: Denne studien har hatt et eksplorerende kvalitativt design, hvor strukturert intervjuguide ble benyttet i datainnsamlingen. Individuelle intervjuer ble gjennomført på et utvalg av seks informanter, som alle hadde erfaring med å motta sårbehandling i kommunal sykepleieklinikk, og i tillegg via hjemmesykepleie og/eller fastlege. I tekstanalysen ble kvalitativ innholdsanalyse basert på Graneheim & Lundman anvendt.
Funn: Fire kategorier ble identifisert: 1) Større grad av kontinuitet, 2) Bidrar til en mer forutsigbar hverdag, 3) Fremmer gode og trygge relasjoner, 4) Livskvalitet og aktivitet påvirkes av sammensatte faktorer
Konklusjon: Kommunal sykepleieklinikk som organiseringsform bidrar til kontinuitet og kompetanse i sårbehandlingen, som også innbefatter en bedre utnyttelse av sykepleierressursene, i tråd med klinikkens målsetninger. Kommunal sykepleieklinikk bidrar til mer forutsigbarhet i pasientens hverdag, på grunn av faste timeavtaler og lite ventetid, samt økt medbestemmelse og brukermedvirkning i sårbehandlingen. Gode og trygge relasjoner i møte med behandlere, samt helhetlig tilnærming i sårbehandlingen er viktig for pasienten, kvaliteten på behandlingen og selve sårtilhelingen. Opplevd livskvalitet påvirkes av flere sammensatte faktorer. Disse faktorene blir fremtredende dersom de begrenser pasienten i hverdagen. Gratis sårbehandling i sykepleieklinikk er et positivt aspekt, og flere informanter opplevde at avtalen ved sykepleieklinikken bidro til mer aktivitet og en mer sosial hverdag.
Implikasjoner for praksis og videre forskning: Dette er en liten studie, men funnene ut fra informantenes uttalelser kan gi implikasjoner for videre utvikling av tjenesten kommunal sykepleieklinikk, som ivaretar pasienter og tilby dem behandling av god kvalitet
Mindfulness i rehabilitering av vedvarende symptomer etter traumatisk hjerneskade - en litteraturgjennomgang
Get PDFVedvarende symptomer etter traumatisk hjerneskade (TBI) stammer fra et komplekst samspill mellom nevrologiske, psykologiske og/eller fysiske faktorer, og på bakgrunn av kompleksiteten kan det være utfordrende å komme frem til effektive rehabiliteringstiltak. Man har sett en økende interesse av mindfulness som en supplerende behandling til tradisjonelle rehabiliteringstiltak i møte med ulike nevrologiske tilstandsbilder, deriblant pasienter med TBI. Denne litteraturgjennomgangen oppsummerer studier som ser på effekten av mindfulness på vedvarende plager etter TBI. Ved hjelp av systematiske litteratursøk fant jeg 15 aktuelle studier, der fem av disse tok utgangspunkt i TBI og de resterende så på et bredere utvalg, der TBI inngikk i utvalget. Studiene undersøkte effekten av ulike mindfulness-baserte eller mindfulness-informerte programmer på en rekke utfall, knyttet opp mot psykisk, kognitiv og/eller fysisk funksjon. Det ble funnet positive effekter på vedvarende symptomer ved bruk av flere behandlingsprogrammer, men det var studier av Mindfulness-basert stress reduksjon (MBSR) og Goal management Training (GMT) som viste til bedring på tvers av flere symptom-kategorier. Det var sterkest empirisk belegg for effekten av GMT i møte med vedvarende symptomer etter TBI, og rollen til mindfulness i dette programmet er foreløpig uavklart. Flere studier hadde imidlertid metodiske begrensinger, og hvorvidt funnene kan generaliseres til å være effektiv for personer med TBI vil bli nærmere diskutert. Det er behov for mer forskning med sterkere design for å avgjøre om mindfulness bør implementeres som rutinemessig behandling for denne pasientgruppen
Exercise-induced increase in brain-derived neurotrophic factor in human Parkinson's disease: a systematic review and meta-analysis
Get PDFBackground
Animal models of exercise and Parkinson’s disease (PD) have found that the physiologic use of exercise may interact with the neurodegenerative disease process, likely mediated by brain derived neurotrophic factor (BDNF). No reviews so far have assessed the methodologic quality of available intervention studies or have bundled the effect sizes of individual studies on exercise-induced effects on BDNF blood levels in human PD.
Research design and methods
We searched MEDLINE, EMBASE, Cochrane Library, PsycINFO and PubMed from inception to June 2017.
Results
Data aggregated from two randomized controlled trials and four pre-experimental studies with a total of 100 ambulatory patients with idiopathic PD (Hoehn/Yahr ≤3) found improvements in BDNF blood concentration levels in all 6 studies (two RCTs and 4 pre-experimental studies). Pooled BDNF level change scores from the 2 RCTs resulted in a significant homogeneous summary effect size (Standardized Mean Difference 2.06, 95% CI 1.36 to 2.76), and a significant heterogeneous SES for the motor part of the UPDRS-III examination (MD -5.53, 95% CI -10.42 to -0.64). Clinical improvements were noted in all studies using a variety of outcome measures.
Limitations
The evidence-base consists primarily of small studies with low to moderate methodological quality.
Conclusions
This review provides preliminary evidence for the effectiveness of physical exercise treatments for persons with PD on BDNF blood levels. Further research is needed
Å falle, det kan jo hende alle!: Eldre hjemmeboende og risiko for fall
Get PDFFall og fallforebygging hos gamle personer har de siste årene fått økende oppmerksomhet. Få studier har tatt utgangspunkt i de gamles fortellinger og perspektiv. I denne artikkelen er eldre hjemmeboende personers tanker og erfaringer med fall og fallhendelser i fokus. Studien har et kvalitativt forskningsdesign og er basert på dybdeintervju med hjemmeboende personer over 75 år. Utvalget er rekruttert fra et kommunalt aktivitetssenter. På bakgrunn av tolkning og tydning er tre tema framkommet: Å være menneske er å være utsatt, Gammel og alene, og Å savne det som var. Temaområdene diskuteres i lys av filosofen K. E. Løgstrups tenkning om oppstand mot tiden. Dette er en forståelse som tar utgangspunkt i et grunnleggende trekk ved vår tilværelse at vi er sårbare og avhengige av hverandre. Et snevert syn på fallforebygging kan innskrenke den enkeltes mulighetsrom. Fenomenet «oppstand mot tiden» handler om å kunne leve og engasjere seg i hverdagen til tross for høy alder og angir motstand mot ensidig risiko- og skadetenkning. Dette er en motstandsstrategi som kan gi livslyst og tilstedeværelse i eget liv. Tilrettelegging av meningsfulle sosiale fellesskap og muligheter for fysisk utfoldelse, gjerne ute i naturen, er sentrale fenomener i de gamles fortellinger
Etablering og gjennomføring av dag-, aktivitets- og treningstilbud til personer med nevrologiske skader og sykdommer - En oppsummering av kunnskap
Get PDFKOMMUNALE ERFARINGER OG VARIERENDE FORSKNINGSEVIDENS
Oppsummeringen illustrerer at det er gjennomført relativt mange studier som omhandler effekter av trening og aktivitet for brukergruppen. Noen nevrologiske tilstander er særlig representert i denne sammenheng, spesielt Parkinsons sykdom og hjerneslag. Positive effekter av trening og aktivitetstilbud for disse gruppene synes godt dokumentert. Forskningen viser også at personer i denne målgruppen ofte har sammensatte behov, noe som kan inkludere kognitive og emosjonelle utfall, samt psykiatriske symptomer som angst og depresjon. Dette styrker forståelsen av at personer med nevrologiske tilstander har behov for tverrfaglig tilnærming og individuelle tilpasninger i tjenestene. Det er også funnet forskning som omhandler etablering, organisering og gjennomføring av slike tilbud som er gjenstand for denne oppsummeringen, men det er få resultater på dette området.
Kommunale utviklingsprosjekter illustrerer at det er mange aktuelle problemstillinger det må tas stilling til ved etablering av tilbud til målgruppen. Disse erfaringene representerer nyttig kunnskap for andre kommuner som ønsker å etablere denne typen tilbud. Mange av problemstillingene som erfaringsmessig dukker opp er av praktisk art og relatert til tematikk som logistikk, transport og lokaler. Samtidig tydeliggjør utviklingsprosjektene også heterogeniteten innad i denne brukergruppen og hvordan dette blant annet har følger for behovet for tilføring av (spesialisert) kompetanse ved etablering av tilbud til brukergruppen.
BEHOV FOR TILFØRING AV KUNNSKAP
På bakgrunn av denne oppsummeringen synliggjøres det flere områder hvor det er behov for ytterligere kunnskapstilføring:
Utviklingsprosjektene i kommunene rapporterer ofte positive resultater relatert til for eksempel bedret funksjonsnivå og brukertilfredshet. Samtidig mangler det større og mer systematiske undersøkelser av denne type data. Det underbygges av at det er funnet få forskningsstudier som omhandler etablering, organisering og gjennomføring av slike tilbud som er gjenstand for denne oppsummeringen.
Det er behov for forskning på brukergruppen over tid. Hvordan utvikler brukerbehovene seg med og uten tilbud? Hvilken effekt har senrehabilitering og lærings- og mestringstilbud på gruppen over tid? I hvilken grad klarer kommunene som har igangsatt tilbud å videreføre disse?
Det synes å være et behov for tilføring av kunnskap om brukermedvirkning i tjenesteutformingen. Dette kanskje spesielt på individnivå, i tråd med det identifiserte behovet for individuelt tilpassede tjenester. Tilbudenes betydning for pårørende er et annet område som forstås som lite dokumentert.
Kunnskapsoppsummeringen synliggjør at kommunene ofte har behov for tverrfaglig kompetanse relatert til brukergruppen. Bruken av tverrfaglige team og samarbeid mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten på dette feltet er en annen tematikk hvor økt kunnskap hadde vært ønskelig