NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Kartlegging av fugl på Melkøya, Hammerfest. Sjøfugl i et industrianlegg
Get PDFJacobsen, K.-O & Benjaminsen, S. 2023. Kartlegging av fugl på Melkøya, Hammerfest. Sjøfugl i et industrianlegg. NINA Rapport 2205. Norsk institutt for naturforskning.
Sjøfuglbestanden på Melkøya ble kartlagt i juni og juli 2022. Sist gang den ble kartlagt var i 2014. Krykkjene etablerte seg på øya i 2004 etter at det ble sprengt ut bergvegger som var egnet som hekkeplasser. Krykkjebestanden økte fram til 2013 hvor det hekket 2633 par. Etter dette gikk bestanden kraftig tilbake, og var kanskje helt fraværende noen år. Økt predasjon er ansett som en av hovedårsakene. I 2022 var imidlertid krykkjene tilbake, og det ble talt 1012 bebodde reir. En av årsakene til at krykkjene kom tilbake kan være de forskjellige tiltakene som er gjennomført for å hindre krykkjene å hekke på bygningene i Hammerfest sentrum. Her ble antall hekkende krykkjer halvert fra 2021 til 2022. Men det forklarer ikke alt, så det må være fugler som har immigrert fra andre kolonier i regionen. Hekkesuksessen for et utvalg av krykkjekolonien (234 reir) var på 0,77 unge/besatte reir. Det er fortsatt store kolonier med gråmåse og svartbak på Melkøya, selv om antallet ikke er like høyt som før utbyggingen. Av andre arter hekker det blant annet ærfugl, grågås, toppskarv, teist og tjeld. Hekking av måsefuglene medfører utfordringer for driften av anlegget for flytende naturgass (LNG) på Melkøya, og da spesielt innenfor «varm sone» hvor produksjonen foregår. Vi har gitt noen råd for hva som kan gjøres for å sikre en sameksistens mellom fuglene, menneskene og driften på anlegget.Jacobsen, K.-O & Benjaminsen, S. 2023. Mapping of birds on Melkøya, Hammerfest. Seabirds in an industrial plant. NINA Report 2205. Norwegian Institute for Nature Research.
The seabird population on Melkøya was surveyed in June and July 2022. The last time it was surveyed was back in 2014. The Kittiwakes established themselves on the island in 2004, after rock walls that were suitable as nesting sites became available after the construction of the LNG-plant. The population increased until 2013, when 2,633 pairs nested there. After this, the population declined sharply, and was perhaps completely absent for some years. Increased predation is considered to be one of the main reasons. In 2022, however, the Kittiwakes were back, and 1,012 occupied nests were counted. Why the Kittiwakes came back may be a combination of the mitigations that have been implemented to prevent the Kittiwakes from nesting on the buildings in the center of Hammerfest. Here, the number of nesting pairs was halved from 2021 to 2022. But that does not explain everything, so it must be birds that have immigrated from other colonies in the region. The nesting success for a sample of the Kittiwake colony (234 nests) was 0.77 young/occupied nest. There are still large colonies of Herring gulls and Black-backed gulls on Melkøya, although the number is not as high as before the development. Eider duck, Greylag goose, Shag, Black Guillemot and Oystercatcher are other species who nest on Melkøya. The gull colonies causes challenges for operations on Melkøya, and especially within the "warm zone" where production of liquefies natural gas (LNG) takes place. We have given some advice on what can be done to ensure a co-existence between the birds, the people and the operation of the LNG-plant
Landskapsbiografi – et nyttig verktøy i forvaltningen av Utvalgte kulturlandskap
Get PDF2023 er det 19 år siden daværende minister Lars Sponheim lanserte målet at «spesielt verdifulle kulturlandskap skal være kartlagt og få en særskilt forvaltning innen 2010». I dag er det etablert 51 «utvalgte kulturlandskap i landbruket» (UKL), ment å skulle bevare et utvalg referanseområder som både viser det norske jordbrukets kulturhistorie og tidligere biologisk mangfold. For å sikre at kvalitetene som finnes der ivaretas, lages det forvaltningsplaner for hvert landskap. Men i hvilken grad har disse forvaltningsplanene en tilstrekkelig tverrfaglig dybde og tyngde? Er målene med forvaltningen generelt godt nok definert, og kvalitetene godt nok dokumentert, slik at landskapet kan fungere som det historiske arkivet det har potensiale for å være? Vi har sett nærmere på ulike mulige kilder som dokumentasjon av historien bak det landskapet vi ser i dag, i eksempelområdet Rygnestad UKL. Vi fant at arbeidet som ble gjort da jordskifte, altså omfordelingen av eiendom basert på bl.a. beliggenhet og verdi, ble gjennomført kan gi verdifull kunnskap om kulturhistorien. Vår konklusjon er at gjennom å kombinere analyser av historiske dokumenter, kartfestet informasjon og analyser av biologiske kvaliteter, er det mulig å utvikle det som omtales som «Landskapsbiografier» for UKL områdene. Vi mener disse kan utgjøre et sterkere grunnlag for valg knyttet til forvaltningen enn det som oftest er tilgjengelig i dag.This year it is 19 years since former minister Lars Sponheim launched as an aim that especially valuable agricultural landscapes should be mapped and have a management plan by 2010. Today 51 agricultural landscapes of high value have been designated, with the intent of conserving a selection of reference landscapes, demonstrating both the cultural history and former biological diversity of Norwegian agricultural landscapes. To ensure the identified qualities are preserved, management plans are developed for each landscape. Our question is whether these management plans have a solid cross-disciplinary depth. Further, is the aim of the management clearly defined and the qualities sufficiently described? We have looked at potential source-material that documents the history behind the current landscape, focusing on one study area, Rygnestad. We found that the work conducted during the land allocation processes could provide valuable insights into the cultural history of the landscape. Our conclusion is that through a combination of analysing such historical documents, map-based information and assessments of biological qualities, something called “landscape biography” could be developed. We argue that this could provide a more solid foundation for making choices regarding future management than what is most often the case today
Wild Mountain reindeer Rangifer tarandus tarandus winter foraging: snow-free areas a key resource for feeding
Get PDFIn a landscape with patchily distributed forage resources, an animal’s distribution may reflect the distribution of the resources if the population is forage-limited in time or space. This may be particularly explicit in climatically extreme and seasonally variable environments, notably alpine and polar environments during winter. Sustainable management considers the amount of available alpine ground lichen in winter as a predictor of carrying capacity for the last remaining populations of wild European Mountain reindeer Rangifer tarandus tarandus in alpine environments in South Norway. Ground lichen growth is constrained to elevated, wind-blown, snow-free ridges. However, wild Mountain reindeer also persist in areas providing little lichen resources. Our alternative functional hypothesis is that the critical resource is the amount of snow-free feeding areas during winter, which provide direct access to forage, likely to be energy-profitable regardless of the type of vegetation. We sampled animal-borne videos from wild Mountain reindeer during maximum accumulation of snow in late winter/spring, in three contrasting areas providing variable amounts of ground lichen and alternative vegetation resources. Direct observations of reindeer foraging via videos document an active selection and strong preference for feeding on snow-free patches, regardless of type of vegetation. Active ‘cratering’ in snow was not observed. In contrast, walking behaviours occurred much more frequently across snow-covered areas. Remote sensing data and analyses corroborated these observations. In the sustainable management of wild Mountain reindeer amounts of vegetated snow-free areas is an important functional predictor of winter carrying capacity. Alpine · Winter · Wild reindeer · Video · Snow-free areaspublishedVersio
Urban resilience through green infrastructure: A framework for policy analysis applied to Madrid, Spain
No full textUrban resilience and how to assess it have become main policy objectives in the face of accelerated climate and other global environmental change. We develop a conceptual framework and an assessment tool to analyse how green infrastructure policies contribute to urban resilience and discuss barriers and opportunities for implementation. The conceptual framework is designed to analyse how resilience is fostered through six resilience factors: diversity, self-sufficiency and autonomy, polycentric governance, social cohesion, learning and innovation, and social-ecological justice. The assessment tool consists of a resilience index composed of 30 indicators. We use the capital city of Madrid, Spain, as a case study. Our results suggest that planning policies that focus on vulnerable neighbourhoods and include mechanisms for citizen engagement are the policies that most effectively foster urban resilience. We also identified that financing and political will are major barriers for the implementation of resilience policies. We assume that the proposed framework is suitable to assess to what extent local policies foster urban resilience and suggest further testing in other cities. Policy analysis Social-ecological justice Urban green infrastructure Urban resilience indexpublishedVersio
Ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Årsrapport 2022
Get PDFSolem, Ø., Havn, T.B., Olstad, K., Ulvan, E.M. & Bøe K. 2023. Ungfiskundersøkelser i Drivavassdraget. Årsrapport 2022. NINA Rapport 2251. Norsk institutt for naturforskning.
Høsten 2022 ble det gjennomført ungfiskundersøkelser ved elektrisk fiske på 29 stasjoner i Drivavassdraget. Formålet med undersøkelsene er å kartlegge og overvåke bestandene av ungfisk av laks og aure. I tillegg følges utviklingen av Gyrodactylus salaris-infeksjonen på laksunger og artshybrider mellom laks og ørret. Undersøkelsene er viktige for å få kunnskap om hvordan opprettelsen av fiskesperra ved Snøvassmelan i 2017 påvirker bestandene av laks og aure. Sperra ble opprettet for å redusere strekningen som skal behandles mot G. salaris.
På de 22 stasjonene som er undersøkt årlig i de siste seks årene ble det fanget 660 aure og 52 laks. Stasjonene er spredt i anadrom del av vassdraget, og et utvalg av dem er brukt i tidligere undersøkelser. På de 15 stasjonene oppstrøms fiskesperra ble det fanget 210 aureunger. Det ble ikke funnet laksunger eller artshybrider på stasjoner oppstrøms fiskesperra i 2022. Dermed er det ingen indikasjoner på at voksen laks har klart å passere fiskesperra for å gyte etter at den ble etablert i 2017. På de sju faste stasjonene nedstrøms fiskesperra ble det fanget 450 aurer og 52 laks. Det ble funnet både årsyngel og parr (≥1+) av laks. Tettheten av årsyngel og lakseparr på de sju faste stasjonene nedstrøms sperra var henholdsvis 3,1 og 9,2 per 100 m2. Tettheten av laksunger oppstrøms sperra var null. Dette gir ett lavt samlet gjennomsnitt på de 22 faste stasjonene som har blitt avfisket årlig siden 2016 på 1,0 årsyngel og 2,9 lakseparr per 100 m2. Dette er omtrent på samme lave nivå som i 2021. De lave tetthetene av laksunger i Driva i 2022 tyder på at det ikke har skjedd noen vesentlig endring i vert-parasittforholdet mellom laks og G. salaris etter at parasitten ble introdusert til vassdraget på slutten av 1970-tallet.
I 2022 var ungfiskbestanden av aure dominert av årsyngel og ettåringer både opp- og nedstrøms fiskesperra. Gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og parr i vassdraget sett under ett var henholdsvis 46,9 og 15,1 individer per 100 m2 på de 22 stasjonene som er blitt avfisket hvert år siden 2016. Tetthet av årsyngel var lav oppstrøms sperra (19,4 individer per 100 m2), men høyere enn året før (6,6 individer per 100 m2). Også tetthetene av aureparr ovenfor sperra økte i 2022 (8,5 individer per 100 m2) sammenlignet med 2021 (4,0 individer per 100 m2). Denne økningen i gjennomsnittlig tetthet av årsyngel og aureparr skyldes hovedsakelig høy tetthet på én stasjon ca. 5 km oppstrøms sperra (Kirkesteinshølen). Foruten denne stasjonen var det generelt lave tettheter av ungfisk på de fleste stasjonene ovenfor sperra. Dette skyldes trolig av at det i perioden 2017-2020 årlig kun er sluppet opp mellom 150 og 350 gytefisk av sjøaure forbi fiskesperra. I de to siste årene har dette antallet imidlertid økt til 487-590, og er sannsynligvis årsaken til stedvis høyere tettheter.
Nedstrøms sperra økte tetthet av årsyngel av aure fra 32,8 individer per 100 m2 i 2020 til 78,3 individer per 100 m2 i 2021 og videre til 106 individer per 100 m2 i 2022. Dette er de høyeste tetthetene av årsyngel som er registrert i denne delen av vassdraget i perioden 2010-2022. Tetthetene av aureparr nedstrøms sperra økte også i 2022 (29,1 individer per 100 m2), og er det høyeste som er registrert siden sperra ble anlagt i 2017.
For å fjerne G. salaris på strekningen nedenfor fiskesperra ble det i august 2022 gjennomført en fullskala behandling av elva ved bruk av klor (kloramin). Behandlingen er planlagt gjentatt i august 2023. Det ble også gjort en testbehandling med kloramin i 2021 med et redusert omfang (færre doseringspunkter i hovedelva og ikke alle sidevassdrag ble behandlet). For å undersøke effekten av behandlingen på fisk og G. salaris ble det som i 2021 gjennomført elektrisk fiske før (begynnelsen av august) og etter (slutten av august) behandlingen av vassdraget på syv ekstra stasjoner. Før behandlingen i 2022 var 26 av 198 laks (prevalens 13,1 %) fanget på sju stasjoner infisert med G. salaris. De infiserte fiskene hadde i gjennomsnitt 44,9 parasitter hver. Etter behandlingen ble det totalt fanget 299 laks fordelt på 14 stasjoner i hovedelva og i sju sidebekker. Det ble ikke funnet noen G. salaris på denne fisken. Resultatene fra elfiskeundersøkelsene ga dermed en sterk indikasjon på at klorbehandlingen hadde svært god effekt. Tetthet av både årsyngel og aureparr var for de sju ekstra stasjonene som ble avfisket nedstrøms fiskesperra både i august og september omtrent på samme nivå som for de sju stasjonene som er blitt avfisket hvert år siden 2016 i denne delen av Driva.
Elfiskestasjonene på strekningen mellom Falebrua og utløpet av Driva kraftverk har de senere år jevnt over hatt lavere tettheter av årsyngel av både laks og aure. Dette på tross av at det trolig har vært mer gytefisk av både laks og sjøaure i disse områdene i denne perioden sammenliknet med perioden før fiskesperra ble ferdigstilt. Tettheten av ungfisk av aure er i tillegg lavere på stasjonene på denne elvestrekningen enn på elfiskestasjonene nærmere sjøen. Vannstandsmåleren ca. 11 km nedenfor Driva kraftverk viser at elva i perioder senkes enten tett opp til eller langt mer enn de maksimale 13 cm per time som er anbefalt. Trolig er senkningshastigheten enda større nær kraftverket, slik at virkningen på ungfisk, spesielt årsyngel, sannsynligvis er høyere i områdene mellom utløpet av kraftverket og Falebrua.
Ungfiskundersøkelsene som er gjennomført i perioden 2010-2022 utgjør en sammenhengende tidsserie og er viktig for å følge utviklingen i ungfiskbestandene. Videre undersøkelser vil kunne avdekke eventuelle effekter av opphopning av gytefisk nedenfor sperra. Ovenfor sperra skal undersøkelsene bekrefte at ingen laks har passert sperra og gytt, og at aurens rekruttering henger sammen med antallet gytefisk av sjøaure som slippes opp. Dette gjelder spesielt for aure i de delene av vassdraget ovenfor fiskesperra som nå har svært lav produksjon av ungfisk. Når reetableringen av laks etter hvert vil begynne vil ungfiskundersøkelsene være svært viktig for å evaluere dette arbeidet. Undersøkelsene vil også gi muligheten til å studere hvordan ungfiskbestanden av aure reagerer på en plutselig endring i konkurranseforholdet når laksen reetableres. Overvåkingen vil derfor gi verdifulle data med tanke på videre forvaltning av lakse- og sjøaurebestanden i vassdraget. Selv om det fra 2018 ble iverksatt omfattende tiltak for å øke antallet sjøaure som slippes over fiskesperra, er antallet fortsatt lavt. For å sikre en tilstrekkelig gytebestand av sjøaure anbefales det derfor at fredningen av sjøaure i elvefisket (innført fra fiskesesongen 2017) videreføres
Ranid herpesvirus 3 påvist på buttsnutefrosk. Ny amfibiesykdom konstantert på seks populasjoner av buttsnutefrosk, Rana temporaria, i Norge
Get PDFTaugbøl, A., van der Kooij, J & Origgi, F. 2023. Ranid herpesvirus 3 påvist på buttsnutefrosk- Ny amfibiesykdom konstantert på seks populasjoner av buttsnutefrosk, Rana temporaria, i Norge. NINA Rapport 2247. Norsk institutt for naturforskning.
Det har lenge vært kjent at herpesvirus infiserer frosk og padde, men i hvilken grad og hvilken effekt infeksjonen har på bestandene er i stor grad ukjent. Frosk og padde infisert med Ranid herpesvirus er som regel assosiert med synlige utvendige gelelignende utvekster, men dette trenger ikke nødvendigvis alltid å være tilfelle (ulike sykdomstegn for de tre ulike kjente Ranid herpesvirusene som kan infisere amfibier).
Det ble svabret 10 frosk fra Sørlie i 2021, der hele seks av ti prøver ble bekreftet positive, også fra frosk som ikke hadde synlige blemmer. En utvidet kartlegging av frosk og juvenile i 2022 påviste viruset i alle de fire geografiske områdene der det ble samlet inn frosk; Lille-hammer, Sørli, Skytta og Gjelleråsen. I tillegg ble det for første gang bekreftet positive funn fra juvenile frosk (rompetroll)- noe som indikerer at adulte frosk smitter eggene i vannet; kunnskap som kan brukes for å begrense smitteomfanget i allerede infiserte dammer.
Vi har per i dag undersøkt et meget begrenset geografisk område i Norge for smitte, og det er meget begrenset kunnskap i litteraturen om konsekvenser av smitte av Ranid herpesvirus for frosk. Videre er det per i dag svært få amfibiepopulasjoner som overvåkes i Norge, så det vil være vanskelig å fange opp eventuell økt dødelighet direkte fra viruset og ikke f.eks. lav naturlig overlevelse av andre årsaker. Buttsnutefrosk er fortsatt vanlig i Norge, men bør allikevel inn i et overvåkningsprogram over populasjonstrender sammen med andre amfibier, da amfibier har blitt en svært sårbar gruppe på kort tid. En metode som kan vurderes er overvåkning av antall dyr ved standardisert innfangning og/eller telling av eggklaser, samt for eksempel genotyping av immungener (MHC-loci) for å følge opp genetisk diversitet innen populasjoner og områder.Miljødirektoratet: M-2468|202
Fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi. Undersøkelser i perioden 2020 - 2022
Get PDFMyrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Bremnes, T., Saltveit, S.J. & Pavels, H. 2023. Fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi. Undersøkelser i perioden 2020 – 2022. NINA Rapport 2272. Norsk institutt for naturforskning.
I forbindelse med vilkårsrevisjonen for Tokke-Vinje-reguleringen ble det i perioden 2020 – 2022 utført fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi på oppdrag av Statkraft. Prosjektet er en oppfølging av arbeidet som startet i 2011. Bakgrunnen for inneværende undersøkelser var et pålegg fra Fylkesmannen i Vestfold og Telemark om overvåking av gytebestand og ungfisk av ørret i Tokkeåi, med særlig fokus på storørret. Storørret er storvokste, fiskespisende individer, og det er knyttet forvaltningsmessig interesse til i hvilken grad disse utgjør en egen gytebestand.
Tokkeåi er en gyteelv for storørret som bruker Bandak og Vestvanna som næringslokalitet. Den er også gyteelv for elvestasjonær ørret, som tilbringer hele livet i Tokkeåi, og for ørret som bruker Bandak og deltaflaten som næringslokalitet, men som ikke oppnår samme størrelse som storørret. Livshistorien til ørret er et komplisert samspill mellom genetikk, miljø og tilfeldigheter. Hovedutfordringen med å skille avkom (ungfisk) av storørret fra annen ørret basert på utseende alene er den høye graden av fenotypisk plastisitet i veksten til arten.
Genetikk: Undersøkelser av genetisk variasjon i ungfisk fanget ved 9 stasjoner i Tokkeåi og to stasjoner i Dalaåi viste tre genetiske grupper. Gruppene var i all hovedsak sammenfallende med den geografiske beliggenheten, der fisk fra de to øverste stasjonene i Tokkeåi ovenfor Helvetesfossen dannet én genetisk gruppe, de to stasjonene i Dalaåi en annen genetisk gruppe, og de sju stasjonene i Tokkeåi fra Helvetesfossen ned til Bandak dannet en tredje genetisk gruppe. Undersøkelser av øyerogn og plommesekkyngel hentet i gytegroper fra Neset («Terskel 2») ned til elveosen som var identifisert som storørret-gytegroper eller småørret-gytegroper viste ingen genetisk gruppering til storørret og småørret. Ved analyse sammen med ungfiskprøvene grupperte både storørretrogn og småørretrogn til ungfisken innsamlet ved stasjoner i Tokkeåi nedenfor Helvetesfossen. Ut fra de genetiske analysene i denne studien, som på en spesifikk måte undersøkte genetisk tilhørighet til storørret, representerer ikke storørret en egen genetisk bestand i Tokkeåi, men tilhører den samme genetiske gruppen som annen ørret. Imidlertid representerer ørret ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi egne delbestander av ørret. Slektskap mellom parvise individer av ungfisk viste en forholdsvis større andel beslektede individer på stasjonene ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi sammenliknet med stasjonene i Tokkeåi mellom Helvetesfossen og elveosen til Bandak. Dette indikerer at gytebestanden ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi er forholdsvis liten sammenliknet med gytebestanden i Tokkeåi nedstrøms Helvetesfossen. Slektskapsanalyser mellom prøver fra gytegropene viste at enkelte gytegroper besto av mellom én og minst seks helsøskengrupper og at samme helsøskengruppe kunne være repre-sentert i mer enn én gytegrop, men da fortrinnsvis i nærliggende gytegroper.
Ungfisktetthet: Basert på årene med tetthetsberegninger i Tokkeåi (2011-2022, med unntak av 2014 og 2015) ble gjennomsnittlig tetthet på stasjon 2-7 (Tokkeåi nedstrøms samløpet med Da-laåi) beregnet til 28,6 (± 6,2) årsunger (aldersgruppe 0+) per 100 m2 og 13,6 (± 2,4) eldre unger per 100 m2. Det var ingen signifikante endringer i samlede tettheter over tid. Det var imidlertid stor bakgrunnsvariasjon i tettheter mellom år, da tetthetene kan variere betydelig innad i enkelte stasjoner over tid. Stasjon 3, 5 og 7 hadde de høyeste tetthetene av årsunger, med tettheter enkelte år mellom 50 og 100 årsunger per 100 m2. De tre stasjonene har alle substrat som egner seg for årsunger, mens stasjon 2, 4 og til dels stasjon 6 har grovere substrat, som er egnet for eldre ørretunger. I Dalaåi dominerte eldre ørretunger stasjon B (ovenfor foss), mens årsunger i hovedsak var dominerende på stasjon 8 (nedenfor foss). Over tid må tettheten av 0+ på stasjon B regnes som stabilt lav, men i 2021 og 2022 var det lavere 0+ tettheter enn i tidligere år. Grunnet stor variasjon i tetthet av ørret over tid i Dalaåi, var det her heller ingen signifikante trender.
Gytegropkartlegging: Antallet store gytegroper var relativt stabilt i perioden 2011 til 2022, og varierte mellom 43 og 55 groper per år. Det ble brukt en kombinasjon av dykking/drivtelling, observasjoner fra land og observasjoner med drone, til å estimere antall store groper gravd av storørret. De samme områdene brukes hvert år av stor gytefisk. De viktigste gyteområdene for stor ørret synes å være i den øvre del av Tokkeåi som er tilgjengelig for oppvandring fra Bandak, som karakteriseres av noe grovere substrat og høyere vannhastighet enn de nedre delene av elva. Åmøtehylen, Terskel 2, Hakaflothylen, og Huvestadhylen ble brukt i alle år, mens andre områder har variert noe. Det ble ikke estimert antall gytegroper gravd av mindre gytefisk, men fordelingen langs elvestrekningen ble registrert. Hovedtyngden av groper gravd av mindre gytefisk (< 40 cm) ble funnet i de nedre delene av Tokkeåi. Området rundt Buøy (Hoppesteinterskelen, Ivirohylen og Asiahylen) og ved Elvarheim har finere substrat og var mye brukt av mindre gytefisk.Myrvold, K.M., Brabrand, Å., Heggenes, J., Taugbøl, A., Karlsson, S., Bremnes, T., Saltveit, S.J. & Pavels, H. 2023. Fisheries ecology assessments in Tokkeåi. Investigations during 2020 – 2022. NINA Report 2272. Norwegian Institute for Nature Research.
Fisheries ecology assessments were conducted between 2020 and 2022 as part of the Tokke-Vinje hydropower license renewal, funded by Statkraft. This project is a continuation of the work that started in 2011. The current assessment was mandated by a decision issued by the County Governor of Vestfold and Telemark pertaining to the continued monitoring of spawners and juvenile brown trout (Salmo trutta) in River Tokkeåi, with an emphasis on large bodied brown trout, hereafter denoted large trout. Large trout are piscivorous individuals, and there is great interest in determining the extent to which they constitute a genetic subpopulation.
Tokkeåi is the spawning ground for adfluvial (also known as lacustrine-adfluvial) large trout that use the downstream lakes Bandak and Vestvanna for feeding. It is also the spawning ground for river resident trout that spend their entire life in the river, and for smaller adfluvial trout that use the lakes for foraging, but do not achieve a similar growth as large trout. The expressed life history of an individual brown trout is the result of a complicated interaction between genetics, environmental factors, and chance. Telling the offspring of large trout apart from those of other trout based on phenotype alone is challenged by the high degree of phenotypic plasticity in the growth of brown trout.
Genetics: Genotypes in juveniles caught at nine study sites in Tokkeåi (two above a barrier, and seven below) and two sites in the tributary Dalaåi showed three distinct clusters. These clusters largely coincided with geographic location: two sites above the barrier in Tokkeåi formed the first cluster; the two sites in Dalaåi formed the second cluster; and the seven sites on mainstem Tokkeåi below the confluence of the rivers formed the third cluster. Fertilized eggs and alevins sampled from spawning redds with known parents (large or small, identified during spawner surveys), showed no grouping with their a priori-defined parental phenotype, and clustered genetically with juveniles from the seven sites below the confluence. Based on a geographically representative sample of juveniles from study sites and a targeted sampling of redds produced by known parents, there was no evidence that large trout represent a genetic subpopulation in Tokkeåi. Brown trout above the barrier in Tokkeåi and in Dalaåi represent relatively isolated subpopulations. Sibship analyses showed a greater proportion of related individuals in these two portions of the river system compared to the portion below the confluence. This suggests that the effective population sizes above the barrier in Tokkeåi and in Dalaåi are smaller compared to the population below the confluence. Sibship analysis showed that certain redds consisted of one to six full-sib groups and that the same full-sib group could be represented in more than one redd, chiefly in close proximity.
Juvenile density: Population density estimates between 2011 and 2022 (2014 and 2015 not sampled), averaged 28.6 (± 6.2) young-of-the-year and 13.6 (± 2.4) parr per 100 m2 at study sites 2 – 7 below the confluence. There were no significant trends in the combined densities over time. However, intrasite variability was substantial. Sites 3, 5, and 7 had the highest densities of YOY, with densities between 50 and 100 YOY per 100 m2 certain years. These sites have finer substrate sizes that provide suitable shelter to YOY, whereas sites 2, 4, and 6 have coarser substrate, which is suitable for parr. Parr dominated the upper site in Dalaåi, whereas site 8 below the partial barrier was dominated by YOY. There were no significant trends in the density of juveniles in Dalaåi due to substantial intra-site variation, and the density of YOY at the upper site was consistently low.
Spawning redd surveys: The number of large redds remained relatively stable from 2011 to 2022, and varied between 43 and 55 large redds per year (i.e. excavated by large trout). A com-bination of drift snorkeling, observations from the riverbank, and observations made by aerial drone was used to estimate the number of large redds. The same sections of the river were consistently used by large spawners over the study period. The most important spawning sites for large trout appeared to be in the upper half of mainstem Tokkeåi (i.e. below the confluence), which is characterized by somewhat coarser substrate and greater flow velocities than the lower portion of the river. The reaches Åmøtehylen, Terskel 2, Hakaflothylen, and Huvestadhylen were used by spawners every year, whereas other reaches have seen less consistent use. The num-ber of redds excavated by smaller spawners (< 40 cm) was not estimated, but the spatial distri-bution along the length of the river was noted. Smaller spawners were found chiefly in the lower half of Tokkeåi. The reaches around Buøy (Hoppesteinterskelen, Ivirohylen og Asiahylen) and the Elvarheim reach all have somewhat finer substrate and were used to a greater extent than the upper section of the river
Climatic forcing and individual heterogeneity in a resident mountain bird: legacy data reveal effects on reproductive strategies
Get PDFOptimization of clutch size and timing of reproduction have substantial effects on lifetime reproductive success in vertebrates, and both individual quality and environmental variation may impact life history strategies. We tested hypotheses related to maternal investment and timing of reproduction, using 17 years (1978–1994) of individual-based life history data on willow ptarmigan (Lagopus l. lagopus, n = 290 breeding females with n = 319 breeding attempts) in central Norway. We analysed whether climatic variation and individual state variables (age and body mass) affected the number of offspring and timing of reproduction, and individual repeatability in strategies. The results suggest that willow ptarmigan share a common optimal clutch size that is largely independent of measured individual states. While we found no clear direct weather effects on clutch size, higher spring temperatures advanced onset of breeding, and early breeding was followed by an increased number of offspring. Warmer springs were positively related to maternal mass, and mass interacted with clutch size in production of hatchlings. Finally, clutch size and timing of reproduction were highly repeatable within individuals, indicating that individual quality guided trade-offs in reproductive effort. Our results demonstrate how climatic forcing and individual heterogeneity in combination influenced life history traits in a resident montane keystone species. trade-offs, state-dependent, clutch size, breeding time, repeatabilitypublishedVersio
Bestandsovervåking av gaupe i 2023
Get PDFThe Norwegian Environment Agency and the Swedish Environmental Protection Agency have developed joint Scandinavian guidelines and instructions for the monitoring of lynx, which have been in use since the winter of 2013/2014. Monitoring of the lynx population size and population trends in Scandinavia is primarily conducted through a survey of family groups (adult female lynx with dependent kittens). The number of family groups is estimated every year based on confirmed observations of family groups (tracks in snow, sightings, pictures or dead kittens). The monitoring is largely based on local participation. Observations such as snow tracks are often found by locals who in turn report these to the State Nature Inspectorate (SNO) in Norway and the county administrative boards in Sweden, which are responsible for the follow-up and confirmation of observations in the field. The number of family groups is estimated using a set of distance rules derived from radio-telemetry data on home range size and movement rates collected from lynx in Scandinavia, or by distinguishing different family groups in the field.
In 2022/2023, 314 family groups of lynx were found in Scandinavia. This is an increase of 9 family groups compared to 2021/2022. 71,5 family groups were registered in Norway and 242,5 family groups were registered in Sweden. Based on these numbers the Norwegian population is estimated to about 421 lynx (95 % CI = 351–491). 242,5 family groups in Sweden corresponds to a population of about 1 417 lynx (95 % CI = 1 192–1 641).
The 314 family groups in Scandinavia thus correspond to a population of about 1 838 lynx (95 % CI = 1 543–2 132).Naturvårdsverket och Miljødirektoratet har utarbetat gemensamma skandinaviska riktlinjer för inventering av lodjur som gäller sedan vintern 2013/2014. Lodjurspopulationen i Skandinavien inventeras i första hand genom inventering av familjegrupper (hondjur med årsungar). Varje år beräknas antalet familjegrupper utifrån de observationer av familjegrupper (spår, synobservationer, fotografier och döda ungar) som dokumenterats eller bedömts som säkra under inventeringssäsongen. Lodjursinventeringen baseras på en betydande lokal medverkan. Spår och spårtecken upptäcks ofta av lokalbefolkningen som rapporterar observationer till fältpersonalen vid Länsstyrelsen i Sverige och Statens naturoppsyn (SNO) i Norge, som är de myndigheter som har i uppdrag att genomföra fältkontroller. Beräkningar av antalet familjegrupper görs antingen med hjälp av så kallade avståndskriterier som baseras på förflyttningsavstånd och storleken på hemområden som observerats hos radiomärkta lodjur i Skandinavien, eller genom särskiljning i fält.
Under inventeringssäsongen 2022/2023 kvalitetssäkrades 314 familjegrupper av lodjur i Skandinavien. Detta är en uppgång med 9 familjegrupper jämfört med 2021/2022. Av dessa 314 familjegrupper var 71,5 i Norge och 242,5 i Sverige. Baserat på antalet familjegrupper 2022/2023 uppskattas den norska delen av populationen till 421 lodjur (95 % CI = 351–491). De 242,5 familjegrupperna i Sverige motsvarar en population på 1 417 lodjur (95 % CI = 1 192–1 641).
De 314 familjegrupperna i Skandinavien motsvarar en population på 1 838 lodjur (95 % CI = 1 543–2 132).Miljødirektoratet og Naturvårdsverket har utarbeidet felles skandinaviske retningslinjer for bestandsovervåking av gaupe, som ble gjort gjeldende fra og med vinteren 2013/2014. Bestandsstørrelse og bestandsutvikling hos gaupe i Skandinavia overvåkes hovedsakelig gjennom registrering av familiegrupper (hunndyr i følge med årsunger). Årlig gjøres en beregning av antall familiegrupper ut fra alle dokumenterte og antatt sikre observasjoner av familiegrupper (spor, synsobservasjoner, fotografier og døde unger). Overvåkingen av gaupe er basert på en betydelig lokal medvirkning. Registreringene blir i all hovedsak gjort av lokalt personell på snøføre og rapportert inn til feltpersonell fra Statens naturoppsyn (SNO) i Norge og Länsstyrelsen i Sverige, som er de myndigheter som har ansvaret for oppfølging og kontroll av observasjoner i felt. Beregningene av antall familiegrupper gjøres ved hjelp av såkalte avstandsregler basert på kunnskap om forflytningsavstander og størrelser på leveområder hos radiomerkede gauper i Skandinavia, eller ved særskilling i felt.
I 2023 er det estimert 314 familiegrupper av gaupe i Skandinavia. Dette er en økning på 9 familiegruppe sammenlignet med 2022. Av disse ble 71,5 familiegrupper registrert i Norge og 242,5 familiegrupper registrert i Sverige. Ut fra dette er den norske delen av bestanden beregnet til 421 gauper (95 % CI = 351–491). 242,5 dokumenterte familiegrupper i Sverige tilsvarer 1 417 gauper (95 % CI = 1 192–1 641). De 314 familiegruppene som er registrert i Skandinavia tilsvarer en bestand på 1 838 gauper (95 % CI = 1 543–2 132)
Building a resilient coexistence with wildlife in a more crowded world
Get PDFThere is an urgent need to sustainably coexist with wildlife. However, realizing this goal is hampered by scant understanding of the processes that facilitate and maintain coexistence. Here, we synthesize human–wildlife interactions into eight archetypal outcomes, from eradication to sustained co-benefits, which collectively serve as a heuristic for forms of coexistence across a wide range of species
and systems worldwide. We utilize resilience theory to elucidate how and why human–wildlife systems shift between these archetypes, yielding insights on research and policy priorities. We underscore the importance of governance structures that actively enhance the resilience of coexistencepublishedVersio