NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Opportunities and challenges for marine ecosystem accounting at Hywind Tampen
Full text linkMul, E.J. 2025. Opportunities and challenges for marine ecosystem accounting at Hywind Tampen. NINA Report 2597. Norwegian Institute for Nature Research.
This report aims to investigate the possibilities and challenges for ecosystem accounting in the marine environment around Hywind Tampen; an offshore floating wind park. Ecosystem accounting is introduced as a robust statistical framework to assess the extent and the condition of ecosystems. This report includes four main parts: 1) A literature study to identify vital differences between terrestrial and marine ecosystems, different typologies for the classification of ecosystems into ecosystem types, selection procedures for indicators for ecosystem condition and the overall status of marine ecosystem accounting. A list of (international) case studies is also presented in this part of the report. 2) The key conclusions from a workshop that was held in December 2024 are presented. 3) Ecosystem impacts resulting from offshore floating wind parks are described and a brief overview of potential mitigation measures is provided for each impact. 4) Finally, this report provides suggestions for relevant ecosystem types, ecosystem condition indicators and an overview of the impacts on each of these indicators. The potential for ecosystem extent accounts and ecosystem condition accounts are discussed. The report concludes with a list of recommendations for ecosystem accounting at Hywind Tampen.
The literature study indicated that frameworks and methods for marine ecosystem accounting and biodiversity change assessments (e.g. no net loss) in marine ecosystems are much less developed and have received much less attention in literature than their terrestrial counterparts. This is largely due to the complex, 3-dimensional structure of marine ecosystems, which poses great challenges in identifying spatial explicit marine ecosystem types, measuring marine ecosystem conditions and poor data availability and quality, compared to terrestrial systems. However, recent developments in typology and selection methods for indicators can help to address these constraints. Many of the case studies for marine environments highlighted the need for transparent statistical methods, which include an evaluation of the uncertainty.
The potential effects of offshore floating wind parks can be grouped into 6 overarching categories: 1) Entanglement, 2) Habitat alteration (including displacement effects), 3) Collision, 4) effects of sound, light or electromagnetic fields, 5) water quality, and 6) atmospheric and oceanic effects. For each of these impacts, mitigation measures are presented. Four ecosystem types are identified for the Hywind Tampen area: Aphotic saltwater sediment bottom (soft-sediment bottom habitat, where no light penetrates), Aphotic marine water systems (lower part of the water column, where no sunlight penetrates), Euphotic marine water systems (upper part of the water column, where sunlight is available) and Heavily modified or new marine structures (artificial hard substrate at the bottom or at the surface). For each ecosystem type a list of ecosystem condition indicators is presented.
Habitat loss is a much more important driver in terrestrial ecosystems than in marine ecosystems, where changes in ecosystem condition are often more complex. Indicating the status of ecosystem health based on biodiversity alone may therefore not be sufficient for marine ecosystems. A more suitable approach would be the assessment of a range of ecosystem indicators, including biodiversity, through a Panel-Based Assessment of Ecosystem Condition (PAEC).
Perhaps the greatest potential for offshore floating wind parks in mitigating ecological impacts is by addressing ecological issues that may not be caused by the wind parks themselves. This can be achieved for example by the implementation of nature-based solutions, or by the development of coexistence with other human activities or with offshore carbon capture and storage initiatives.Equino
Global Marine Flyways Identified for Long-Distance Migrating Seabirds From Tracking Data
Full text linkAim To identify the broad-scale oceanic migration routes (‘marine flyways’) used by multiple pelagic, long-distance migratory seabirds based on a global compilation of tracking data. Location Global. Time Period 1989–2023. Major Taxa Studied Seabirds (Families: Phaethontidae, Hydrobatidae, Diomedeidae, Procellariidae, Laridae and Stercorariidae). Methods We collated a comprehensive global tracking dataset that included the migratory routes of 48 pelagic and long-distance migrating seabird species across the Atlantic, Indian, Pacific and Southern Oceans. We grouped individuals that followed similar routes, independent of species or timings of migration, using a dynamic time warping clustering approach. We visualised the routes of each cluster using a line density analysis and used knowledge of seabird spatial ecology to combine the clusters to identify the broad-scale flyways followed by most pelagic migratory seabirds tracked to-date at an ocean-basin scale. Results Six marine flyways were identified across the world's oceans: the Atlantic Ocean Flyway, North Indian Ocean Flyway, East Indian Ocean Flyway, West Pacific Ocean Flyway, Pacific Ocean Flyway and Southern Ocean Flyway. Generally, the flyways were used bidirectionally, and individuals either followed sections of a flyway, a complete flyway, or their movements linked two or more flyways. Transhemispheric figure-of-eight routes in the Atlantic and Pacific oceans, and a circumnavigation flyway in the Southern Ocean correspond with major wind-driven ocean currents. Main Conclusions The marine flyways identified demonstrate that pelagic seabirds have similar and repeatable migration routes across ocean-basin scales. Our study highlights the need to account for connectivity in seabird conservation and provides a framework for international cooperation. biologging | conservation | ecological connectivity | flyways | migration | seabirdspublishedVersio
Comparative stakeholder perceptions of wildlife management in five European multi-use landscapes
No full textHuman-wildlife coexistence in shared landscapes requires effectively navigating different stakeholder interests. Despite progress in this field, most studies focus on a limited number of “problematic” wildlife species. This narrow scope overlooks the species-specific nature of human-wildlife interactions. To identify general patterns in stakeholder perceptions of diverse wildlife species, we implemented a modified 3i (interest, influence, impact) method to assess how individuals within seven stakeholder groups (crop farmers, livestock farmers, foresters, hunters, tourism operators, protected area managers, and staff of environmental non-governmental organizations) rated their interest in, their influence on, and how they are impacted by twelve wildlife species categories: moose, red deer, wild reindeer, chamois, roe deer, brown bear, wild boar, grey wolf, European ground squirrel, cormorant, eagles, and vultures (some of them were site-specific). The study design consisted of two steps: 1) assessing expert perceptions of the 3i for each stakeholder-species combination in each of the five study areas in Bulgaria, Germany, Italy, Norway, and Spain, and 2) assessing stakeholder (251 individuals) perceptions of the 3i. We found substantial variation in stakeholder perceptions across groups, sites, and species categories. Within-group heterogeneity and individual respondents belonging to multiple stakeholder categories further challenged simplistic assumptions of distinct and well-defined stakeholder perspectives. Expert perceptions often underestimated stakeholder interest in wildlife species categories and occasionally diverged from stakeholder-perceptions of influence and impact. Notably, perceived impacts of brown bears, wolves, and eagles often exceeded the perceived influence on these species categories, underscoring a sense of powerlessness in managing interactions in some sites. Our study provides a comparative framework for understanding major patterns in key conservation conflicts in Europe, and emphasizes the importance of addressing contextualized stakeholder diversity and heterogeneity for more effective co-management of human-wildlife coexistence. These findings offer actionable pathways for improving conservation outcomes and participatory wildlife management across Europe.publishedVersio
What does coexistence mean? Insight from place-based trajectories of pastoralists and bears encounters in the Pyrenees
Full text link1. The recovery of large carnivores in Europe raises issues related to sharing landscape with humans. Beyond technical solutions, it is widely recognized that social factors also contribute to shaping coexistence. In this context, scholars increasingly stress the need to adopt place-based approaches by analysing how humans and wildlife interact and co-adapt in specific landscapes. In the burgeoning field of ‘more-than- human’ geography, both humans and non-humans are considered as co-constitutive of places. According to this tradition, animals should not simply be seen as objects under human control but approached as powerful actors in multi-species landscapes. 2. By tracking how brown bear recovery in the French Pyrenees has shaped different places of encounters with pastoralists (i.e. farmers and shepherds in extensive sheep farming in mountain pastures during summer), this paper discusses what coexistence means when viewed through the lens of more-than- human geography. We use an in-depth, retrospective and multi-sources approach to describe the inter-relationships of bears and pastoralists on three mountain pastures since the return of bears at the end of the 1990s. Semi structured interviews, participant observation, administrative and institutional data about bear depredation and genetics, as well as pastoral practices form the basis of an integrated narrative analysis. 3. Our study reveals how the return of a large carnivore has produced three different, singular, context-specific coexistence ‘patches’. Each of these three pastures represent a distinct landscape dynamically shaped over time by bears, pastoralists and the rest of biotic and abiotic environment. 4. Specifically, we demonstrate how various factors—the individual behaviour of bears, their movement and reproduction capacity, the number of depredations, the pastoralists' histories, their collective organization, the choices they made, the pastures' features, the available resources and surrounding vegetation—cumulatively intertwine in complex, place-specific entanglements. 5. Policy implications. Our results suggest that coexistence should not be conceptualized as global, top down and standardized. Instead it is shaped by patches in which humans and non-humans interact in specific ways. Therefore, fostering coexistence means acknowledging the full diversity of situations in which people and wildlife write their own place-based, more-than- human histories. bears, coexistence with large carnivores, extensive sheep farming, more-than-human geographies, place-based trajectoriespublishedVersio
Overvåking av rømt oppdrettslaks i Trøndelag etter rømming fra lokaliteten Gjæsingen 2024
Full text linkAmbjørndalen, V., Havn, T.B. & Bentsen, V.J. 2025. Overvåking av rømt oppdrettslaks i Trøndelag etter rømming fra lokaliteten Gjæsingen 2024. NINA Rapport 2563. Norsk institutt for naturforskning.
Den 26. oktober 2024 rapporterte SalMar Oppdrett AS til Fiskeridirektoratet om rømming av oppdrettslaks fra lokaliteten Gjæsingen utenfor Stokkøya på Fosenhalvøya i Trøndelag. Rømmingen skyldtes et større hull i merd nummer fire i forbindelse med en avlusningsoperasjon. SalMar rapporterte senere at det var 2300 oppdrettslaks som hadde rømt, med en snittvekt i underkant av fire kilo. SalMar Oppdrett AS mottok 1. november 2024 et pålegg om miljøundersøkelser av Fiskeridirektoratet som omfattet overvåking og eventuelle utfiskingstiltak i seks elver i Trøndelag som følge av rømmingshendelsen.
Overvåkingen ble organisert av Norsk institutt for naturforskning hvor vassdragene ble undersøkt ved hjelp av drivtelling, lysfiske og video. De seks vassdragene som ble undersøkt var Oldenelva (135.1Z), Teksdalselva (134.Z), Norddalselva (135.AZ), Stordalselva (135.Z), Straumsvassdrag (136.52Z) og Steinsdalselva (137.2Z).
Resultatene fra overvåkingen viste at det på undersøkelsestidspunktene kun ble observert to oppdrettslaks i de seks vassdragene. Som følge av vanskelige forhold var det ikke mulig å bedrive planlagt undervannsjakt på disse individene. Det er heller ikke mulig å konkludere hvorvidt de to individene stammer fra rømmingen på Gjæsingen.
Som følge av et seint rømmingstidspunkt, en stor andel umoden fisk og få observasjoner av rømt oppdrettslaks er det sannsynlig at oppvandringen av rømt oppdrettslaks i de undersøkte elvene var svært begrenset høsten/vinteren 2024. Det kan allikevel ikke utelukkes oppvandring av rømt oppdrettslaks utenfor de undersøkte elvene inneværende år, heller ikke i vassdrag påfølgende år
Scandlynx. Statusrapport 2023-2024
Full text linkOdden, J., Thorsen, N.H., Mattisson, J., Rivrud, I.M., Tvete, K.O., Støen, O.-G. & Linnell, J.D.C. 2025. Scandlynx - Statusrapport 2023-2024. NINA Rapport 2579. Norsk institutt for naturforskning.
Forskningsprosjektet Scandlynx studerte gauper fra midten av 1990-tallet fram til 2016 med ulike typer VHF- eller GPS-sendere. Etter en pause på noen år fikk vi i 2023 midler gjennom Miljødirektoratets system for finansiering av løpende FoU-aktivitet knyttet til forvaltningens kunnskapsbehov på rovviltfeltet. Denne rapporten presenterer resultatene fra de første to årene med basisfinansiering. I tillegg har prosjektet mottatt støtte fra Statsforvalteren i Innlandet samt Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus.
I Norge reguleres gaupebestanden gjennom årlig kvotejakt, med mål om å holde den stabil innenfor fastsatte bestandsmål i de ulike forvaltningsregionene. Likevel har bestanden i enkelte regioner ikke økt som forventet uten kvotejakt. En bærekraftig forvaltning av gaupe krever økt forståelse av de mekanismene som styrer bestandsutviklingen. En mulig forklaring er hvordan landskapsendringer påvirker gaupas spredning og rekolonisering. Siden 2023 har prosjektet derfor hatt som mål å kartlegge landskapets permeabilitet – altså hvor tilgjengelig det er for gaupe – og identifisere mulige spredningskorridorer i områder med høy infrastruktur. I tillegg har vi studert gaupas predasjonsmønstre, overlevelse og reproduksjon. Data fra GPS-merkede hunngauper med unger vil også bidra til å evaluere overvåkingssystemet.
For å undersøke disse forholdene har vi utstyrt 19 gauper med GPS-sendere i Sørøst-Norge siden 2023. Fire voksne hunngauper i fylkene rundt Oslo har beveget seg over arealer fra 183 km² til 248 km² i løpet av studieperioden (beregnet med 100 % MCP). Hanngaupene har hatt større områder, fra 458 km² til 1145 km². Så langt har vi fulgt fire familiegrupper gjennom hele eller deler av registreringssesongen, og samtlige har blitt fanget opp av overvåkingssystemet. Vi har gjennomført ni intensivperioder på åtte hanngauper i totalt 132 døgn der senderne har tatt en posisjon hvert tjuende minutt i hele perioden. Vi har gjennomført byttedyrundersøkelser og kontrollert alle klustre i disse periodene, og funnet 39 byttedyr drept av gaupene. Utenom intensivperiodene har gaupene tatt en posisjon annenhver time. Vi har sett etter byttedyr utenom de intensive periodene, og det har blitt lagt ned en betydelig innsats av lokale samarbeidspartnere og NINA personell. Totalt har vi besøkt 924 kluster og fulgt gaupene ekstensivt gjennom 1873 gaupedager. I disse periodene har vi registrert 417 byttedyr. Rådyr var det klart mest drepte byttedyret, men gaupene har også drept hjort, sau og småvilt.Odden, J., Thorsen, N.H., Mattisson, J., Rivrud, I.M., Tvete, K.O., Støen, O.-G. & Linnell, J.D.C. 2025. Scandlynx – Status report 2023-2024. NINA Report 2579. Norwegian Institute for Nature Research.
The Scandlynx research project has been studying lynx since the 1990’s until 2016 using different types of VHF and GPS telemetry systems. After a few years without funding the project received funds in 2023 from the Norwegian Environment Agency to restart the research. This funding is based in the need to maintain a research activity foundation to satisfy the knowledge needs of wildlife managers and agencies. This report covers the first two years of activity with this core funding. Local funding was also provided by the County Governor’s offices in Østfold, Buskerud, Oslo and Akershus Counties.
The management goals for lynx in Norway are maintained through annual hunting quotas. In some management areas, however, the lynx populations have not recovered despite a pause in lynx hunting. A sustainable adaptive management of lynx depends on understanding the mechanisms that affect population dynamics. One hypothesis for the lack of recovery is linked to urbanization and fragmentation of habitat that might prevent lynx movements and hinder recolonization. Since 2023, the project has therefore focused on understanding how lynx perceive the permeability of the landscape and identify potential dispersal corridors for lynx in areas with a lot of infrastructure. In addition, we have continued to study lynx predation behaviour, survival and reproduction. Data from GPS-marked female lynx with kittens can also be used to assess the current monitoring system.
This work requires live capture of lynx and equipping them with GPS-collars. A total of 19 lynx have been captured and collared in southeast Norway since 2023. Preliminary results indicate that most collared lynx are detected by the National Monitoring System. The four adult female lynx’ we followed around Oslo moved across areas ranging from 183 km² to 248 km² during the months we tracked them, calculated using the 100% Minimum Convex Polygon (MCP) method. The male lynxes moved across areas ranging from 458 km² to 1,145 km². So far, we have tracked four family groups for all or parts of the monitoring season, and all the family groups we have followed have been detected by the surveillance system.
We conducted nine intensive tracking periods on eight male lynxes, totaling 132 days, during which GPS collars recorded a position every 20 minutes throughout the period. We performed prey investigations and examined all clusters identified during these periods, documenting 39 prey animals killed by the lynx. Outside the intensive tracking periods, GPS positions were recorded every two hours. We also searched for prey outside the intensive periods, with significant efforts made by local personnel and researchers from the Norwegian Institute for Nature Research (NINA). In total, we visited 924 clusters and extensively tracked the lynx over 1,873 lynx-days. During these periods, we recorded 417 prey items. Roe deer was the most frequently killed prey species, but lynx also preyed on red deer, domestic sheep and small game species.Miljødirektoratet: M-2964|202
Miljøovervåkingsprogram for restaurert kystlynghei ved Nyhamna landanlegg. Oppstart av overvåkingsprogram
Full text linkJokerud, M., Bengtsson, F., Davey, M., Kyrkjeeide M.O. & Silvennoinen, H.M. 2025. Miljøovervåkingsprogram for restaurert kystlynghei ved Nyhamna landanlegg. Oppstart av overvåkingsprogram. NINA Rapport 2564. Norsk institutt for naturforskning.
Arealbruksendringer er den største trusselen mot naturmangfold. Derfor er begrensing av inngrep og istandsettelse av degradert natur som følge av inngrep fra infrastruktur og lignende, nødvendig for å minimere naturtap. Ved Nyhamna prosessanlegg er det nylig etablert en strømkabel. Arbeidet har inkludert graving, sprenging og masseforflytning. Konsekvensutredning viste at store deler av arealet besto av kystlynghei som er en naturtype vurdert som sterkt truet (EN) på Norsk Rødliste for naturtyper. Det ble anbefalt å ta vare på toppmasser og vegetasjon og tilbakeføre dette når arbeidet med å legge ned strømkabelen var ferdig.
Overvåking er nødvendig for å gi svar på om gjennomførte tiltak har hatt ønsket effekt. Her har vi utarbeidet et overvåkingsopplegg for det istandsatte arealet ved Nyhamna som vil gi svar på om det degraderte arealet får tilbake kystlynghei over tid. Overvåkingen er skissert å gå over ti år. I overvåkingsprogrammet er det foreslått å overvåke vegetasjon, plantehelse, soppsamfunn med eDNA og jordkjemi.
Etablering av overvåkingen og første datainnsamling ble gjennomført i 2024. Til sammen ble 30 analyseruter etablert, ti i hver av tre ulike soner: midten av kabeltraséen (M), kanten av kabeltraséen (K) og intakt kytslynghei ved kabeltraséen (I). Dataene fra den intakte delen vil fungere som en referanse og brukes for å undersøke om det degraderte området (M og K) på sikt nærmer seg kystlynghei igjen. Vi samlet data for vegetasjon i midten og kanten av kabeltraséen, men måtte utsette registrering av vegetasjon i intakt område til 2025 på grunn av tidspress i felt. Det antas å være svært lite endring i intakt natur fra ett år til det neste. Dataene viste at det er svært mye bar jord langs kabeltraséen og at det er tilbakeført veldig lite vegetasjon. Høy andel av jord, i motsetning til stein og grus, kan allikevel føre til rask revegetering i det degraderte området. Det kan også øke sjansene for etablering av uønskede arter. Det ble ikke observert fremmede arter i analyserutene, men blant annet vrifuru ble funnet i det degraderte området. Plantehelse ble ikke målt i 2024, fordi det var for lite vegetasjon i degradert område.
Vi samlet jordprøver fra alle analyseruter til eDNA-analyser og fra halvparten av analyserutene (fem fra hver sone) til analyse av jordkjemi. Prøvene ble behandlet på lab. Resultatet viser at det er relativt like soppsamfunn i intakt og degradert område, men at mellomlagring av jord har ført til uttørking og nedbrytning. Det er foreløpig usikkert om dette vil påvirke etablering av kystlyngheivegetasjon.
Videre overvåking som foreslått i overvåkingsprogrammet, vil kunne gi svar på om kytslynghei reetableres langs kabeltraséen. Opplegget vil gi verdifull kunnskap om både reetablering av vegetasjon og soppsamfunn i restaurert kystlynghei, siden det samler data fra både vegetasjon og jord
Overvåking av åpen grunnlendt kalkmark rundt Oslofjorden. Resultater fra første omløp og anbefalinger for veien videre
Full text linkSkrindo, A.B., Solstad, H., Roos, R., Mienna, I.M., Töpper, J.P., Stabbetorp, O., Andreasen, M., Bratli, H., Hasvik, Å., Heimstad, R., Jansson, U., Olsen, M., Olsen, S.L., Skoog, D., Vassvik, L. & Evju, M. 2025. Overvåking av åpen grunnlendt kalkmark rundt Oslofjorden. Resultater fra første omløp og anbefalinger for veien videre. NINA Rapport 2565. Norsk institutt for naturforskning.
Åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone er en naturlig åpen naturtype med urte- og grasrik vegetasjon. Naturtypen er sterkt truet (EN), og den ble i desember 2020 en utvalgt naturtype. Uttesting av overvåking startet i 2020, og ordinær overvåking ble igangsatt i 2021 og videreført til 2024. Formålet er å gi oversikt over status og utvikling over tid for naturtypen, arealet av åpen grunnlendt kalkmark i Oslofjordområdet og den økologiske tilstanden til forekomstene. Overvåkingen skal også identifisere hva som forårsaker endringene. I denne rapporten presenteres gjennomførte aktiviteter samt overordnede resultater fra 2020-2024.
Overvåkingen gjennomføres i tre delområder: indre, midtre og ytre Oslofjord. Overvåkingslokalitetene er definert med bruk av SSBs rutenett på 500 × 500 m, hvor 400 ruter i dette rutenettet (overvåkingslokaliteter) er tilfeldig trukket for undersøkelse i et femårig omløp, der omtrent 80 lokaliteter ble undersøkt hvert år. I felt avgrenses naturtypeforekomster med NiN-kartleggingsenhetene T2-C-7 og/eller T2-C-8 som polygoner, med minsteareal for utfigurering 250 m2, og polygonene kvalitetsvurderes i henhold til Miljødirektoratets kartleggingsinstruks. Det kan være en eller flere polygoner i en lokalitet. Videre blir vegetasjonsdata samlet inn i permanent merkede vegetasjonsruter (0,5 × 0,5 m), en sirkel rundt hver rute (5 m radius) og ved systematiske søk etter fremmede og rødlistede karplanter. Størrelsen på polygonen avgjør om det etableres 5, 10 eller 15 vegetasjonsruter i polygonen.
Etter fem år med overvåking består datasettet av til sammen 324 polygoner i overvåkingslokalitetene, med et samlet areal på 497,1 dekar, hvorav 252 polygoner var i indre, 38 i midtre og 34 i ytre Oslofjord. Basert på dette kan vi anslå et totalt areal av naturtypen innenfor overvåkingsområdet på 1031 da (95 % konfidensintervall: 804–1280 da), med omtrent 735 polygoner (95 % KI: 564-913). Tilstedeværelsen av naturtypen er mye høyere i indre Oslofjord (47 % av overvåkingslokalitetene har forekomst; 95 % KI: 40-54 %) enn i midtre (21 %; 14-28 %) og ytre Oslofjord (16%; 9-24 %). Resultatene viser at åpen grunnlendt kalkmark dekker et mindre areal enn tidligere antatt, og det er stor uoverensstemmelse mellom gamle og nye kartleggingsmetoder i arealavgrensing.
Det ble registrert 393 arter av karplanter i totalt 1741 vegetasjonsruter. Artssammensetningen i rutene varierte innen og mellom polygoner. Artssammensetningen i midtre og ytre Oslofjord var i hovedsak delmengder av den totale variasjonen i artssammensetning; det var veldig få arter i datasettet som ikke fantes i indre Oslofjord, mens en god del av artene i indre Oslofjord ikke forekom i midtre og ytre Oslofjord. I gjennomsnitt ble det funnet ca. 30 karplanter per polygon i vegetasjonsrutene, og bare åtte polygoner var uten forekomst av rødlistearter. Antallet rødlistede karplanter varierte ellers mellom 1 og 19.
Nesten ni av ti polygoner ble kartlagt med stort naturmangfold iht. Miljødirektoratets kartleggingsinstruks (88 %), men bare 35 % hadde god tilstand. Fremmede arter, slitasje fra friluftsliv og gjengroing med busker og trær var de viktigste påvirkningene. Totalt hadde 32 % svært høy kvalitet, 40 % hadde god kvalitet, 22 % hadde moderat kvalitet og 3 % hadde hhv. dårlig og svært redusert kvalitet.
Vi beregnet verdier for tre indikatorer for økologisk tilstand for sirklene rundt vegetasjonsrutene: areal uten fremmede arter, uten slitasje og uten busksjiktdekning. Basert på et verste styrerprinsipp beregnet vi sirkelindekser for økologisk tilstand og fant at andelen av sirklene med redusert økologisk tilstand var særlig høy i indre Oslofjord. Gjennomsnittlig tilstandsindeks var 0,38, 0,51 og 0,46 for henholdsvis indre, midtre og ytre Oslofjord. Gjennomsnittsverdien var totalt 0,4 for åpen grunnlendt kalkmark, noe som tyder på at negative påvirkningsfaktorer er svært utbredt.
Det har vært stor variasjon i værforhold fra år til år, og i hvilken grad dette påvirker variablene for tilstand og naturmangfold er usikkert. Vi anbefaler derfor en ny runde med kartlegging, for å få ytterligere dokumentasjon av variasjonen mellom områder og mellom år, og for å påvise eventuelle endringer i naturtypens areal, tilstand og naturmangfold. Overvåkingsmetodikken bør videreføre bruk av vegetasjonsruter med sirkler for å vurdere økologisk tilstand over tid. Vi anbefaler å undersøke potensialet for bruk av fjernmåling for å forbedre kunnskapsgrunnlaget om åpen grunnlendt kalkmark.Skrindo, A.B., Solstad, H., Roos, R., Mienna, I.M., Töpper, J.P., Stabbetorp, O., Andreasen, M., Bratli, H., Hasvik, Å., Heimstad, R., Jansson, U., Olsen, M., Olsen, S.L., Skoog, D., Vassvik, L. & Evju, M. 2025. Monitoring of dry calcareous grasslands around the Oslofjord. Results from the first cycle and recommendations for the future. NINA Report 2565. Norwegian Institute for Nature Research.
Dry calcareous grassland in the boreonemoral zone is a naturally open habitat with herb- and grass-rich vegetation. This habitat type is classified as endangered (EN) and was designated as a selected habitat under the Nature diversity act in December 2020. Monitoring trials began in 2020, with regular monitoring initiated in 2021 and continued through 2024. The purpose of this monitoring is to provide an overview of the status and long-term development of the habitat, the total area of dry calcareous grasslands in the boreonemoral zone of the Oslofjord region, and the ecological condition of its occurrences. The monitoring also aims to identify the causes of changes. This report presents the activities carried out as well as key results from 2020 to 2024.
The monitoring is being conducted in three subregions: Inner, Middle, and Outer Oslofjord. Monitoring sites are defined using Statistics Norway’s 500 × 500 m grid system, with 400 grid cells (sites) randomly selected for investigation within a five-year cycle, where approximately 80 sites are examined annually. In the field, habitat occurrences are delineated using NiN mapping units T2-C-7 and/or T2-C-8, represented as polygons with a minimum area of 250 m², and these polygons are evaluated according to the Norwegian Environment Agency’s mapping guidelines. Each site may contain one or more polygons. Additionally, vegetation data is collected in permanently marked vegetation plots (0.5 × 0.5 m), within a 5-meter radius around each plot, and through systematic searches for alien and red-listed vascular plants. The size of the polygon determines whether 5, 10, or 15 vegetation plots are established.
After five years of monitoring, the dataset consists of 324 polygons in the monitoring sites, with a total area of 497.1 da, of which 252 polygons were located in the Inner Oslofjord, whereas 38 and 34 polygons were found in the Middle and Outer Oslofjord, respectively. Based on the results we estimate a total area of the habitat type within the monitoring area of 1031 da (95% confidence interval: 804–1280 da), with a total of approximately 735 polygons (95 % CI: 564-913). The frequency of occurrence of the habitat is a lot higher in the Inner Oslofjord (47% of sites have occurrence; 95% CI: 40-54%) than in the Midlle (21%; 14-28 %) and Outer Oslofjord (16%; 9-24 %). The results show that dry calcareous grasslands cover a smaller total area than previously estimated, and there are large discrepancies between old and new methods of habitat mapping.
A total of 393 species of vascular plants were recorded in totally 1741 vegetation plots. Species composition varied within and between polygons. The species composition in the Middle and Outer Oslofjord was mainly a subset of the total variation in species composition; very few species were not found in the Inner Oslofjord, whilst several species in the Inner Oslofjord were not found in the Middle and Outer Oslofjord. On average, ca. 30 species were recorded per polygon in the vegetation plots. Only eight polygons were without red listed vascular plants, in the remaining polygons, the number of red listed species varied between 1 and 19.
We estimated values for three indicators for ecological condition for the circles around the vegetation plots; area without invasive species, without erosion, and without shrub cover. Based on the one-out-all-out-principle, we estimated an index for ecological condition for each circle, and we found that the proportion of circles with reduced ecological condition was particularly high in the Inner Oslofjord. Mean condition index was 0.38, 0.51 and 0.46 for the Inner, Middle, and Outer Oslofjord, respectively. The mean index value for dry calcareous grasslands was 0.4, demonstrating that negative impact factors are widespread.
The climatic conditions have varied substantially between years, and how this may affect variables collected in the field is uncertain. We therefore recommend a new cycle of mapping, to increase the documentation of variation between sites and years, and to be able to detect potential changes in the area, condition and biodiversity of the habitat. The monitoring method should include the use of both vegetation plots and circles to be able to assess ecological condition over time. We recommend that the potential for using remote sensing as a supplemental monitoring tool is explored
