NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Norsk hekkefuglovervåking systemdokumentasjon. Overordnet beskrivelse av database, web-portaler, arkitektur og dataflyt.
Get PDFVang, R., Stokke, B.G., Kålås, J.A., Berge, S.E. & Pavón-Jordán, D. 2023. Norsk hekkefuglovervåking systemdokumentasjon. Overordnet beskrivelse av database, web-portaler, arkitektur og dataflyt. NINA Rapport 2230. Norsk institutt for naturforskning.
Som en del av arbeidet med ivaretakelse av biologisk mangfold i Norge overvåkes hekkebestander av terrestriske fuglearter i et nettverk av lokaliteter fordelt over hele Norge (Framstad & Kålås 2001). Prosjektet «Norsk hekkefuglovervåking» (tidligere TOV-E) startet i 2005, og i perioden 2005-2010 ledet BirdLife Norge og NINA arbeidet med å etablere takseringsnettverket over hele landet. For å forenkle datainnsamlingen og for å holde oversikt over dataene, besluttet man tidlig at man ville utvikle en database og en infrastruktur for å legge inn og kvalitetssikre data via Internett.
Denne rapporten beskriver infrastrukturen som er utviklet i samarbeid mellom BirdLife Norge og NINA, både på konseptuelt og teknisk nivå. Innledningsvis beskrives selve databasen med de forskjellige tabeller, databasevisninger, lagrede prosedyrer og funksjoner som er i bruk av webapplikasjonene. Hvert databaseobjekt beskrives i lys av hvilken funksjon det har i webapplikasjonene.
Det er utviklet to ulike webapplikasjoner i prosjektet. Den første som er beskrevet (kapittel 3) er den som benyttes av deltagerne i hekkefugltakseringen, der de a) har tilgang på alt de trenger av materiell til å gjennomføre de årlige takseringene, og b) rapporterer resultatene. I tillegg finnes et administrasjonsgrensesnitt for regionledere og administrator for å planlegge årets sesong, tildele ruter, kvalitetssikre registreringer og godkjenne eller underkjenne takseringer. Hvilken tilgang og funksjonalitet brukeren har i webgrensesnittet styres via brukerroller. Den andre webapplikasjonen som er utviklet mot databasen til Norsk hekkefuglovervåking er en innsynsløsning som er åpent tilgjengelig for alle uten innlogging.
Rapporten inneholder også informasjon om hvordan flere språk er implementert i webapplikasjonen for feltpersonellet, hvilke vurderinger som er gjort i forbindelse med personverforordningen GDPR og ekstern bruk av dataene fra Norsk hekkefuglovervåking. I tillegg er det inkludert en oversikt over hvilke faste årlige aktiviteter som utføres i forbindelse med drift og vedlikehold av databasen til prosjektet
Taksering av bever i sørlig del av Trondheim kommune i 2021-22
Get PDFHalley, D.J. 2023. Taksering av bever i sørlig del av Trondheim kommune i 2021-22. NINA rapport 2239. Norsk institutt for naturforskning.
Beverbestanden og sportegn etter bever i den sørlige delen av Trondheim kommune (tidligere Klæbu kommune før sammenslåing med Trondheim 1. januar 2020) ble registrert i november 2021 og oktober 2022. Hele traseen av Nidelva i takseringsområdet nedstrøms fra Selbusjøen ble dekket, samt innsjøer og bekkestrekninger egnet som beverhabitat i kulturlandskapet i Brungmarka, og i Nordmarka.
Tidlig islegging og snø fra og med 27. november 2021 forhindret planlagt taksering av mulig etablering av bever i Selbusjøen, samt i vestlig del av Brungmarka og Nordmarka. Taksering ble utført i oktober 2022. Antall beverfamiliegrupper, og individer som bor utenfor familiegrupper, ble estimert.
Takseringen bekreftet 9 familiegrupper og 3 sannsynlige familiegrupper (der bevergruppene sannsynligvis er baserte i jordhuler). To forlatte revir ble registrert. I tillegg antas det at det bor noen få individer som bor utenfor familiegrupper.
Takseringen påviste ingen familiegrupper langs Selbusjøen, men noen få sportegn etter streifdyr. Dette til tross for at enkelte viker skjermet for bølgepåvirkning virket godt egnet for etablering av beverhytter eller huler, f.eks. Tangvollbukta og Leirvika; og at matressursene langs innsjøens bredder regnes som god. Mest sannsynlig er manglende etablering i Selbusjøen på grunn av regelmessig nedtapping av vannivået gjennom vinteren, som i gjennomsnitt varierer med 4m fra høsten til våren.
Bekreftet bestand i sørlig del av Trondheim kommune gir grunnlag for en teoretisk årlig beskatning av mellom 3-7 bevere. I henhold til retningslinjene fra Miljødirektoratet antas det å være mellom 4-9 sannsynlige revir. Bevergruppen som nylig er etablert i Brungmarka er isolert fra resten av bestanden, og det anbefales at bever i Brungmarka forvaltes adskilt fra de øvrige familiegrupper.
Beverbestanden i hele Nidelvavassdraget i Trondheim kommune, sannsynlige revir inkludert men unntatt den isolerte familiegruppen i Brungmarka og bestanden i Bymarka, kan tåle en teoretisk årlig beskatning på mellom 6-13 bevere i henhold til retningslinjene for bærekraftig høsting fra Miljødirektoratet.Halley, D.J. 2023. Monitoring of beavers in the southern part of Trondheim municipality in 2021-22. NINA report 2239. Norwegian Institute for Nature Research.
Beaver populations and location of beaver structures in the southern part of Trondheim municipality (formerly Klæbu municipality before merging with Trondheim on 1 January 2020) were registered in November 2021 and October 2022. The entire route of the River Nidelva in the monitoring area downstream from Selbusjøen was covered, as well as lakes and streams suitable as beaver habitat in the area's cultural landscape, in Brungmarka, and in Nordmarka.
Early ice and snow as of November 27, 2021 on Selbusjøen, western Brungmarka, and Nord-marka prevented planned appraisal of possible beaver occupation in 2021. Monitoring therefore was carried out in those areas in October 2022. The number of beaver family groups, and individuals living outside family groups, were estimated.
Monitoring indicated 9 confirmed and 3 probable beaver family groups (where the beaver groups are apparently based in burrows). Two abandoned territories were recorded. In addition, there presumably are a few individuals living outside family groups.
Monitoring work did not find any family groups on Selbusjøen's waterfront in the municipality, and only limited signs of vagrant animals. This despite the fact that some places with inlets sheltered from wave action seemed well suited for the establishment of beaver lodges or burrows, e.g. Tangvollbukta and Leirvika; and that the food resources along the shores of the lake are good. Most likely regular draw down of water levels, 4m on average, through the winter months from the levels maintained spring-autumn, is the cause.
The confirmed population in southern Trondheim municipality can support a theoretical annual sustainable harvest of 3-7 beavers, using harvest level guidelines from the Norwegian Environment Agency; probable territories included, 4-9. The beaver group recently established in Brungmarka is isolated from the rest of the population, and it is recommended that beavers in Brungmarka be managed separately from the other family groups.
The population on the Nidelva watershed in the whole of Trondheim municipality, including probable territories but excluding Brungmarka and the parts of Bymarka within the Nidelva watershed, can support a theoretical annual sustainable harvest of 6-13 beavers, using harvest level guidelines from the Norwegian Environment Agenc
Status for laksebestandene i Tanavassdraget i 2022
Get PDFAnon. 2023. Status for laksebestandene i Tanavassdraget i 2022. Rapport fra overvåknings- og forskningsgruppen for Tana nr 1/2023.
Denne rapporten er den sjette statusvurderingen fra den reetablerte overvåknings- og forskningsgruppen for Tana etter at det ble ny avtale mellom Norge og Finland i 2017. Etter en oppsummering av tidsseriene for overvåkning av laks i Tana, presenterer vi en oppdatert statusvurdering av 8 bestander/områder i Tanavassdraget. Alle bestandene er evaluert etter et forvaltningsmål definert som 75 % sannsynlighet for at gytebestandsmålet er nådd over siste fire år. En skala på fire år er valgt for å dempe effekten av variasjon mellom år i statusvurderingen.
En vurdering av bestandsstatus er å svare på spørsmålet om hvor bra laksebestanden gjør det, hvor mange laks er igjen på gyteområdene og hvor mange laks burde det ha vært. Spørsmålet om hvor mange laks som burde gyte er svart på gjennom definerte gytebestandsmål for de ulike bestandene (Falkegård mfl. 2014).
Den enestående situasjonen i 2021 og 2022, da laksefisket ble holdt stengt i Tanavassdraget, Tanafjorden og tilstøtende kystområder, gjorde at laksefangster manglet og det var derfor ikke grunnlag for å bruke de ulike alternative måtene å beregne gytebestand som har vært brukt tidligere (Anon. 2020). Det ble derfor kun benyttet direkte tellinger av oppvandrende og gytende laks i vurderingene i 2021 og 2022.
Kartet nedenfor oppsummerer bestandsstatus i 2019-2022 i de evaluerte delene av Tanavassdraget. De ulike symbolfargene viser forvaltningsmåloppnåelse, definert som sannsynlighet for at de respektive gytebestandsmålene er nådd over siste fire år. Forvaltningsmålet ble klassifisert i fem grupper etter følgende definisjon:
1) Sannsynligheten for å nå gytebestandsmålet siste fire år er over 75 % og måloppnåelsen er over 140 % (mørkegrønn farge i kartet nedenfor)
2) Sannsynlighet over 75 %, måloppnåelse under 140 % (lysgrønn)
3) Sannsynlighet mellom 40 og 75 % (gul)
4) Sannsynlighet under 40 %, minst tre av fire år med beskattbart overskudd (oransje)
5) Sannsynlighet under 40 %, mer enn ett år uten beskattbart overskudd (rød)
Statusvurderingen viste at sju av de åtte vurderte områder hadde forvaltningsmål under 40 %, og seks av områdene ble plassert i den verste (røde) statuskategorien med manglende beskattbart overskudd i minst to av siste fire år.
Av bestandene med dårlig status er det viktigste trekket av betydning at de store kildeelvene Kárášjohka, Iešjohka og Anárjohka/Inarijoki (evaluert i forrige statusrapport) samt selve Tanaelva har svak status. Disse områdene, som til sammen utgjør 84 % av det totalte produksjonspotensialet i Tana (uttrykt gjennom gytebestandsmålene), har over flere år hatt gjennomgående lav måloppnåelse og lavt eller helt fraværende beskattbart overskudd.
Kort oppsummert viser statusvurderingen en fortsatt negativ situasjon for laksebestandene i Tana i 2022 med svake gytebestander og lavt innsig. Antallet flersjøvinterlaks var spesielt lavt, i tråd med forventningen for 2022. Det svake innsiget av ensjøvinterlaks fortsatte, og det er derfor forventet at innsiget av flersjøvinterlaks vil fortsette på et svært lavt nivå i 2023 og at det sannsynligvis ikke vil være et beskattbart overskudd
Genetisk overvåkning av anleggsprodusert elvemusling. Infestasjoner 2020
Get PDFWacker, S. og Karlsson, S. 2023. Genetisk overvåkning av anleggsprodusert elvemusling. Infestasjoner 2020. NINA Rapport 2219. Norsk institutt for naturforskning.
Elvemusling er oppført som «sårbar» på Norsk Rødliste og en betydelig andel av bestandene mangler rekruttering i nyere tid. For å sikre disse bestandene mot utryddelse ble det etablert et kultiveringsanlegg for elvemusling i Austevoll. I denne rapporten har vi undersøkt genetisk variasjon og genetisk integritet i anleggsprodusert elvemusling fra infestasjoner 2020. At genetisk variasjon og genetisk integritet blir ivaretatt i kultivering er av stor betydning for bestandenes overlevelse, tilpasningsevne og opprettholdelse av den lokale genetiske tilpasningen.
Vi vurderte genetisk variasjon og genetisk integritet for anleggsprodusert elvemusling fra fem bestander. For tre av disse bestandene (Etna, Svankilelva og Vollaelva), ble småmuslingene produsert ved innsamling av gravide muslinger etter befruktning i elva. Denne metoden er foretrukket fordi det forventes bidrag fra et stort antall fedre ved befruktning i elva og dermed redusert tap av genetisk variasjon hos småmuslingene sammenlignet med befruktning i anlegg med et begrenset antall stammuslinger. For de andre to bestandene (Haukåselva og Lyngstadelva), ble småmuslingene produsert ved befruktning i anlegget.
Det er ønskelig at genetisk tilstand til anleggsprodusert elvemusling klassifiseres ved et trafikklyssystem som tar utgangspunkt i grenseverdier for tap av genetisk variasjon og genetisk integritet. I denne rapporten bruker vi grenseverdier foreslått av miljødirektoratet for klassifisering av anleggsprodusert elvemusling, men vi foreslår at disse grenseverdien kan revurderes etter hvert som flere produksjonsår blir vurdert og det foreligger et større og bedre datagrunnlag.
Genetisk integritet på gruppenivå ble ivaretatt for alle bestandene (FST mellom stammuslinger og småmuslinger < 0,05). Genetisk integritet på individnivå ble ivaretatt for alle bestandene med unntak av én småmusling fra Svankilelva som ble funnet blant småmuslingene fra Haukåselva. Det kan ikke utelukkes at tilordningen skyldes en feil ved prøvetaking eller merking av prøven. Innvirkningen på bestanden fra Haukåselva vurderes som lav, siden andelen av småmuslinger fra feil bestand var lav (0,5 %). Graden av innavl var ikke høyere i småmuslingene sammenliknet med stammuslingene og voksenmuslingene for noen av bestandene.
Av de tre bestandene som ble produsert ved innsamling av gravide muslinger, ble to klassifisert som grønn og én som gul. Alle disse bestandene var ørretmuslingbestander med lav genetisk variasjon. Tap av genetisk variasjon fra bestanden til småmuslingene var under 10 % for Etna og Vollaelva og produksjonen ble klassifisert som grønn. For Svankilelva ble 16 % av genetisk variasjon målt som allelrikdom tapt fra bestanden til småmuslingene og produksjonen ble klassifisert som gul. Tap av genetisk variasjon for Svankilelva kan skyldes et lavt antall mødre som bidro til småmuslingene og/eller få fedre som befruktet eggene til hver mor. Dette kunne ikke undersøkes videre, fordi prøver for genetisk undersøkelse av stammuslingene manglet.
Begge de to bestandene som ble produsert ved befruktning i anlegget ble klassifisert som gul. Bestanden i Lyngstadelva er en laksemuslingbestand, mens bestanden i Haukåselva er en ørretmuslingbestand, men begge har høy genetisk variasjon. Tap av genetisk variasjon fra bestanden til småmuslingene, målt som allelrikdom, ble estimert som 12% for Haukåselva og 9% for Lyngstadelva. Resultatene viser dog at tapet av genetisk variasjon ble underestimert for Lyngstadelva og kan forventes å være større enn 10%. Slektskapsanalyse viser at henholdsvis 31 og 42 foreldre hadde bidratt til småmuslingene fra Haukåselva og Lyngstadelva og at bidraget var skeivt fordelt mellom foreldrene. Dette resulterte i et effektivt antall gytere på henholdsvis 19 og 21 individer, som forklarer det betydelige tapet av genetisk variasjon
The potential for large carnivore-based wildlife tourism in Norway: a critical review
Get PDFLinnell, J. D. C. & Immerzeel, B.2023. The potential for large carnivore-based wildlife tourism in Norway: a critical review. NINA Report 2167. Norwegian Institute for Nature Research.
It is often claimed that wildlife-based tourism can offset some of the costs associated with its conservation or improve the level of tolerance among rural people. However, while this may be the case in some situations for some species, there is no reason to believe that this is a universal generality. In this report we explore the potential for large carnivore-based tourism to bring about conservation benefits in Norway.
Norway has a developing nature-based tourism sector with growth potential. The wildlife-based tourism component is small and poorly developed with the exception of a few specific locations where species like whales, seabirds and eagles offer predictable sightings. There are currently no wildlife-based tourism enterprises that focus on large carnivores. There are many enterprises in European countries. Many of these products offer the possibility to see large carnivores included in a wider package of outdoor activities. The products that offer the best guarantees to see, and / or photograph, large carnivores depend on the use of feeding stations.
The Norwegian government have decided on small and specific population goals, and very specific zones for all large carnivore species. Lethal control, using hunter harvest or operations con-ducted by government employees enforce these limits. Accordingly, Norway has very low densities of large carnivores with unpredictable presence in any given area, making it practically difficult to develop large carnivore centered products. There are also massive conflicts associated with livestock depredation, and large carnivores have become symbolic of wider societal divisions. Large carnivore tourism will be highly controversial in Norwegian rural areas.
Legislation is generally favourable to nature-based tourism because of the right of access to land for private people and ecotourism operations. However, this only applies to access on foot. Vehicle access to private road networks requires permission from landowners and any infrastructure requires planning permission. Organised activity in protected areas may also require per-mission from state authorities. The large scales at which large carnivores move imply that access to very large areas of land is needed. There are also very tight restrictions on off-road motorized travel and the use of food to attract large carnivores is essentially prohibited.
There are three widely discussed mechanisms that potentially link wildlife tourism to positive conservation outcomes. These involve (1) offsetting economic costs and / or providing opportunities for rural livelihoods, (2) increasing knowledge, and (3) changing values. Even if it the practical obstacles could be overcome, the specificities of the Norwegian management situation imply that none of these mechanisms are likely to directly link tourism with improved conservation outcomes on short to medium time scales. These mechanistic linkages are also very poorly documented in most areas of the world. However, we speculate that there may be a longer-term mechanism through processes that use broader nature / culture-based tourism to open for an acceptance for a greater diversity of ways to appreciate and interact with nature / wildlife that may contribute to improved conservation outcomes via broader social changes. This will operate over longer time scales and may well be associated with shorter term conflicts. We recommend that any such products present a broad range of nature and wildlife components that clearly show the historic and ongoing interconnections (both positive and negative) between nature, wildlife and rural activities / livelihoods. Large carnivores can be a part of this package but would benefit from not being disproportionally in focus.Linnell, J. D. C. & Immerzeel, B. 2023. Potensialet for turisme basert på store rovdyr i Norge: en kritisk gjennomgang. NINA Rapport 2167. Norsk institutt for naturforskning.
I denne rapporten undersøker vi hvordan viltturisme basert på store rovdyr kan bidra til beva-ringen av disse artene i Norge. Norge har en voksende sektor for naturbasert turisme med potensial for vekst. Innenfor dette er den viltbaserte reiselivsdelen liten og lite utviklet, med unntak av safariturer for hval, sjøfugl, havørn og moskus på steder der forutsigbare observasjoner er mulige. Sektoren kjennetegnes imidlertid av små selskaper, noe som gjør den sårbar. Det er for tiden ingen viltbasert turismebedrifter som fokuserer på store rovdyr i Norge.
Dette står i kontrast til Europa, der vi har identifisert et stort antall aktører som tilbyr ulike reise-livspakker i forskjellige land. Disse reiselivspakkene tilbyr varierte opplevelser der muligheten for å se store rovdyr er ofte inkludert i en bredere pakke med utendørsaktiviteter. Pakkene som gir de beste garantier for å se og/eller fotografere store rovdyr er avhengige av å bruke fôringsstasjoner.
Den norske forvaltningen av store rovdyr er svært spesiell ved at myndighetene har innført relativt små og spesifikke bestandsmål, samt etablert svært spesifikke forvaltningssoner for alle store rovdyr. Bestandskontroll, i form av jakt eller felling brukes for å håndheve disse begrensningene for antall og utbredelse. Resultatet er at Norge har svært lave tettheter av store rovdyr som er sky og har uforutsigbar tilstedeværelse de fleste steder, noe som gjør det praktisk vanskelig å utvikle reiselivsprodukter med fokus på store rovdyr. Det er også store konflikter knyttet til rovdyrangrep på husdyr og tamrein, og store rovdyr har blitt symbolske for bredere samfunnsmessige skillelinjer. Konsekvensen er at ethvert forsøk på å utvikle turisme knyttet til store rovdyr vil risikere å være svært kontroversielt i norske distrikter.
Norsk lovgivning er generelt gunstig for naturbasert turisme grunnet allemannsretten for privat-personer og økoturisme. Dette gjelder imidlertid kun til fots. Bruk av kjøretøy på private veier krever tillatelse fra grunneiere, og all infrastruktur krever byggetillatelse. Organisert aktivitet i verneområder kan også kreve tillatelse fra ulike offentlige myndigheter. De store områdene som de store rovdyrene beveger seg over, innebærer at det er nødvendig med tilgang til svært store områder. Det er også strenge restriksjoner på motorisert ferdsel utenfor vei, og bruk av fôring for å tiltrekke seg store rovdyr er i hovedsak forbudt.
Det er hovedsakelig tre mekanismer som potensielt knytter viltturisme til positive bevaringsresultater. Disse innebærer (1) kompensasjon for økonomiske kostnader og/eller gi muligheter for næringsutvikling, (2) økt kunnskap og (3) endrede verdier. Selv om de praktiske hindringene kan overvinnes, tilsier særtrekkene ved den norske forvaltningssituasjonen at ingen av disse mekanismene sannsynligvis vil kunne knytte viltturisme direkte til bedret bevaring innenfor en kort til middels tidshorisont. Det bør bemerkes at disse mekanistiske sammenhengene også er svært dårlig dokumentert i de fleste områder av verden. Vi spekulerer imidlertid i at det kan være en langsiktig mekanisme gjennom prosesser der bredere natur / kulturbasert turisme kan bane vei for en aksept for et større mangfold av måter å sette pris på og samhandle med natur / dyreliv. Og at dette kan bidra til bedret bevaring via bredere sosiale endringer. Dette vil operere på en lengre tidshorisont og kan godt være forbundet med konflikter på kort sikt. Vi anbefaler at slike reiselivsprodukter presenterer et bredt spekter av natur- og dyrelivskomponenter som tydelig viser de historiske og pågående sammenkoblingene (både positive og negative) mellom natur, dyreliv og folk som bor i distriktene. Store rovdyr kan være en del av en slik pakke, men ville ha en fordel av å ikke være overdrevent i fokus
Økologisk tilstand i naturlig åpne områder under skoggrensa. Bakgrunn, forslag til indikatorer og kunnskapsbehov
Get PDFEvju, M., Olsen, S.L., Prestø, T., Vange, V., Bratli, H. & Töpper, J. 2023. Økologisk tilstand i naturlig åpne områder under skoggrensa. Bakgrunn, forslag til indikatorer og kunnskapsbehov. NINA Rapport 2341. Norsk institutt for naturforskning.
Våren 2022 ga Miljødirektoratet NINA i oppdrag å utvikle indikatorer for økologisk tilstand i våtmark, seminaturlig mark og naturlig åpne områder under skoggrensa på nasjonal og regional skala. Prosjektet er et ledd i å kunne gjennomføre framtidige tilstandsvurderinger for disse økosystemene. Utviklingen av indikatorer skulle bygge på eksisterende kunnskapsgrunnlag, og eventuelle kunnskapsbehov skal bygge på og samkjøres med eksisterende overvåking der det er mulig.
Da Fagsystem for økologisk tilstand ble utviklet, ble det ikke gjennomgått eksisterende data eller vurdert indikatorer for økologisk tilstand i naturlig åpne områder under skoggrensa. Det er dermed behov for mer systematiske søk etter egnede data og forslag til konkrete indikatorer. Et eget delprosjekt for hovedøkosystemet ble derfor etablert i 2022. Denne rapporten sammenfatter arbeidet som er gjennomført i delprosjektet «Naturlig åpne områder under skoggrensa» i 2022 og 2023. Ambisjonen var å komme med konkrete forslag til indikatorer som dekker naturtypene som inngår i økosystemet, og som også dekker egenskapene for økologisk tilstand, i tillegg til å påpeke kunnskapshull og foreslå tiltak for å tette disse.
Naturlig åpne områder under skoggrensa er viktige områder for biologisk mangfold og forekommer ofte i pressområder. Naturtypene som inngår, er svært forskjellige og dekker i hovedsak lite areal. Flere av naturtypene er rødlistet. Som en første tilnærming til å identifisere egnede indikatorer, gjennomgikk vi relevante kilder for kunnskap om naturtypene, supplerte med egen kunnskap, og laget en oversikt over hva som kjennetegner naturtypene, hvilke naturlige forstyrrelses- og endringsprosesser som er viktige, viktige negative påvirkninger, og hva som karakteriserer naturtypene i referansetilstand og god tilstand. Basert på gjennomgangen foreslås en inndeling i fire naturtypegrupper: kystnære områder, vassdragsnære områder, områder med naturlig tynt/manglende jordsmonn og ras- og skredutsatte områder, der naturtypegruppe-spesifikke indikatorer kan være aktuelle. En bruttoliste over aktuelle indikatorer presenteres, og et utvalg av disse konkretiseres.
Fordi naturtypene i hovedsak forekommer naturlig sjeldent og med små forekomster, er datagrunnlaget fra arealrepresentativ naturovervåking lite. I tillegg varierer kunnskapsstatusen for naturlig åpne naturtyper, og for en del naturtyper er ny kunnskapsinnhenting nødvendig dersom det er en målsetning om å vurdere økologisk tilstand for hele hovedøkosystemet. Naturtypene lar seg dessuten vanskelig avgrense ved hjelp av fjernmåling og økosystemkart, både nå og sannsynligvis i framtiden, noe som gjør mange av indikatorene utviklet i hovedprosjektet, lite egnet. En full vurdering av økologisk tilstand av naturlig åpne områder under skoggrensa ligger dermed langt fram i tid.
Det er flere måter å prioritere kunnskapsinnhenting på. Vi foreslår ulike tilnærminger, men kanskje bør flere tilnærminger velges samtidig, f.eks. å få bedre kunnskap om naturtyper med særlig dårlig kunnskapsgrunnlag, og bedre kunnskap om naturtyper under press. Overvåkingen av åpen grunnlendt kalkmark viser at et godt datagrunnlag kan skaffes til veie også for sjeldent forekommende naturtyper, og uttestingen av vegetasjonsindikatorene viser at økologisk tilstand kan vurderes med et godt datagrunnlag.
I det videre arbeidet anbefales å gjennomføre en første vurdering av økologisk tilstand i åpen grunnlendt kalkmark i boreonemoral sone. Videre anbefales en utvikling av arealrepresentativ naturovervåking i kystnære områder, som omfatter flere rødlistede naturtyper, både naturlige og semi-naturlige, som i liten grad er fanget opp i dagens arealrepresentative overvåking. En «kyst-ANO» vil bidra både med data til feltbaserte tilstandsindikatorer og gi viktig input til fjernmålingsbaserte indikatorer gjennom å skaffe bakkesannheter for naturtyper og tilstand.Evju, M., Olsen, S.L., Prestø, T., Vange, V., Bratli, H. & Töpper, J. 2023. Ecological condition of naturally open areas below the forest line. Background, proposed indicators, and knowledge needs. NINA Report 2341. Norwegian Institute for Nature Research.
In the spring 2022 the Environment Agency assigned to NINA a project to develop indicators for ecological condition in wetlands, semi-natural ecosystems and in naturally open areas below the forest line, at national and regional scales. The project is a part to implement future condition assessments in these ecosystems. The development of indicators should be based on existing knowledge bases, and potential knowledge gaps should build on existing monitoring where possible.
When the system for ecological condition assessment was developed, no review of existing data or potential indicators was undertaken for naturally open areas below the forest line. There is thus a need for concrete suggestions for indicators and systematic searches for suitable data. A separate sub-project for the ecosystem was therefore established in 2022. This report summarizes the work carried out in the sub-project “Naturally open areas below the forest line” in 2022 and 2023. The ambition was to present concrete suggestions for indicators that cover the nature types that constitute the ecosystem, and that also cover the characteristics of ecosystems in good ecological condition, in addition to addressing knowledge gaps and suggest actions to close these gaps.
Naturally open areas below the forest line are important areas for biodiversity and often occur in areas with high human impact. The nature types composing the ecosystem are very different and mainly cover small areas. Several of the nature types are red listed. As a first approach to identifying suitable indicators for the ecosystem, we reviewed relevant sources for knowledge, supplied with our own knowledge, and created an overview of the characteristics of the nature types, the naturally occurring disturbances, important negative factors, and how to characterize the nature types in reference condition and good ecological condition. Based on this review a division into four nature type-groups is proposed: coastal areas, areas close to watercourses, areas with thin or lacking soil, and areas prone to landslides, where nature type group-specific indicators may be relevant. A gross list of relevant indicators is presented, and a selection of these is specified.
Because the nature types mainly are naturally rare and with small occurrences, there is little data from area-representative nature monitoring. In addition, the knowledge status for naturally open nature types varies, and for some nature types, new knowledge acquisition is necessary if there is an objective to assess the ecological condition of the entire ecosystem. In addition, the nature types are difficult to delineate with the help of remote sensing and ecosystem maps, both now and probably in the future, which makes many of the indicators developed in the main project, not suitable. A full assessment of the ecological condition of naturally open areas below the forest line is thus far in the future.
We propose several approaches to prioritizing to fil knowledge gaps about the ecosystem, but probably a combination of approaches should be used, e.g., to increase knowledge of nature types with large gaps, and to increase knowledge of nature types under large human pressure. The monitoring of dry calcareous grasslands in the boreonemoral zone shows that a good data base can be obtained also for rare nature types, and the testing of the vegetation indicators for shows that it is possible to assess ecological condition if the data quality is good.
In the future it is recommended to carry out an initial assessment of the ecological condition in dry calcareous grasslands in the boreonemoral zone. Furthermore, the development of area-representative nature monitoring in coastal areas is recommended. Coastal areas include several red-listed nature types, both natural and semi-natural, and are to a small extent captured in the current area-representative monitoring. A "coastal ANO" will contribute both with data to field-based condition indicators and provide important input to remote sensing-based indicators
Consequences of “natural” disasters on aquatic life and habitats
Get PDF“Natural” disasters (also known as geophysical disasters) involve physical processes that have a direct or indirect impact on humans. These events occur rapidly and may have severe consequences for resident flora and fauna as their habitat undergoes dramatic and sudden change. Although most studies have focused on the impact of natural disasters on humans and terrestrial systems, geophysical disasters can also impact aquatic ecosystems. Here, we provide a synthesis on the effects of the most common and destructive geophysical disasters on aquatic systems (life and habitat). Our approach spanned realms (i.e., freshwater, estuarine, and marine) and taxa (i.e., plants, vertebrates, invertebrates, and microbes) and included floods, droughts, wildfires, hurricanes/cyclones/typhoons, tornadoes, dust storms, ice storms, avalanches (snow), landslides, volcanic eruptions, earthquakes (including limnic eruptions), tsunamis, and cosmic events. Many geophysical disasters have dramatic effects on aquatic systems. The evidence base is somewhat limited for some natural disasters because transient events (e.g., tornadoes and floods) are difficult to study. Most natural disaster studies focus on geology/geomorphology and hazard assessment for humans and infrastructure. However, the destruction of aquatic systems can impact humans indirectly through loss of food security, cultural services, or livelihoods. Many geophysical disasters interact in complex ways (e.g., wildfires often lead to landslides and flooding) and can be magnified or otherwise mediated by human activities. Our synthesis reveals that geophysical events influence aquatic ecosystems, often in negative ways, yet systems can be resilient provided that effects are not compounded by anthropogenic stressors. It is difficult to predict or prevent geophysical disasters but understanding how aquatic ecosystems are influenced by geophysical events is important given the inherent connection between peoples and aquatic ecosystems.acceptedVersio
Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Suldalsvatnet i 2022
Get PDFMuseth, J., Johnsen, S.I., Bendixby, L., Dokk, J.G., Eikland, K.A., Gregersen, H., Lungrin, E., Næstad, F. & Sandem, K. 2023. Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Suldalsvatnet i 2022. NINA Rapport 2284. Norsk institutt for naturforskning.
Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norconsult har på oppdrag for Statkraft gjennomført ferskvannsbiologiske undersøkelser i Suldalsvatnet. Målsettingen med undersøkelsen har vært å gi en oppdatert status til fiskesamfunnet i Suldalsvatnet, med særlig vekt på storørret. Undersøkelsene har inkludert et stratifisert prøvefiske med garn (både ved Nesflaten og ved Kvilldal), analyse av dyreplanktonsamfunnet, vannkjemiske analyser, ungfiskregisteringer (strandnært elektrisk fiske i tilløpselver) og gytefiskregisteringer i et utvalg tilløpselver.
Suldalsvatnet har en tett røyebestand og en middels tett ørretbestand. Som ved tidligere undersøkelser var fangstene av både røye og ørret langt større ved Nesflaten enn ved Kvilldal. Tettheten av dyreplankton var også betydelig lavere ved Kvilldal enn ved Nesflaten. Et bedre næringstilbud av egnede arter av dyreplankton er trolig en medvirkende årsak til de noe større fangstene av pelagisk røye ved Nesflaten. Disse funnene er også i samsvar med undersøkelsene i 2013. De store forskjellene i fangster/tettheter av ørret og røye mellom de to områdene skyldes trolig forskjeller i habitatkvalitet og nærhet til gyte- og oppvekstområder, men også at temperatur- og næringsforhold ved Kvilldal påvirkes av utløpsvannet fra Kvilldal kraftverk.
En sammenligning av vekstmønsteret til storvokst ørret (fangstlengde over 45 cm og ca. 1 kg) og ørret som ikke slår om på regulær fiskediett viste at de to gruppene vokser svært likt frem til ørreten er syv år og rundt 30 cm. Etter dette avtar veksten til den mindre ørreten, mens den største ørreten får et moderat til tydelig vekstomslag i de påfølgende årene. Man kan ikke utelukke at enkelte ørret har vandret ut i fjorden på næringssøk.
Denne og tidligere undersøkelser har dokumentert at Suldalsvatnet har minst to elver som produserer storørret: Roaldkvamsåna og Brattlandsdalåna. Vi kan ikke utelukke at andre tilløpselver, og eventuelt utløpselva Suldalslågen, også produserer storørret. Tilløpselver til Suldalsvatnet har naturlig reproduserende bestand(er) med regulær forekomst av fiskespisende individer som har gitt grunnlag for et rettet fiske mot disse. Suldalsvatnet oppfyller derfor kriteriet til type B bestand(er) i definisjonen av storørret som ble foreslått av Museth mfl. (2018). Hvorvidt det eksisterer flere storørretbestander som bruker Suldalsvatnet som næringslokalitet bør undersøkes nærmere vha. genetiske metoder. Et spørsmål som vil reise seg er om de store individene som gyter i Brattlandsdalåna og Roaldkvamsåna skiller seg genetisk fra annen ørret som gyter på de storørretførende strekningene i disse elvene. Vi finner dette lite sannsynlig, fordi en stor og relativt sentvoksende ørret trolig ikke gyter første gangen som stor, dvs. de vil ikke være reproduktivt adskilt fra mindre gytefisk i samme system. Dette bør imidlertid undersøkes vha. genetiske studier.
I tillegg til at det er viktig med vannføring i gyteelvene som sikrer oppvandring og gyting av store individer, og overlevelse til rogn og ungfisk, er det også andre forvaltningsmessige grep som kan bedre forholdene for å oppnå en regulær forekomst av store individer i Suldalsvatnet:
Hvis rettighetshavere og forvaltning ønsker å øke innslaget av storvokste individer må beskatningen av ørret trolig begrenses. Vi er usikre på hvor hardt fangsttrykket faktisk er i dag, men det bør vurderes å innføre fangstbegrensninger ved trollingfiske (kvoter, maksimalmål, fredningstider og/eller (tidsbegrensede) fredningssoner nær de viktigste gyteelvene). Største tillatte maskevidde ved garnfiske er i dag 29 mm, og dette bør videreføres, men det bør ikke fiskes i nærheten (< 150 m) av innløpsos til gyteelver for ørret.
Øke beskatningen av røye med småmaska garn (maskevidde opp til 24 mm vil være effektivt) for å bedre/opprettholde kvaliteten til røye som matressurs, men også for å øke tilgjengeligheten til denne som byttefisk for ørret. Da røya står dypere enn ørreten, bør beskatningen etter røye foregå på dyp større enn fem meter
Biotic homogenisation and differentiation as directional change in beta diversity: synthesising driver–response relationships to develop conceptualmodels across ecosystems
Get PDFBiotic homogenisation is defined as decreasing dissimilarity among ecological assemblages sampled within a given spatial area over time. Biotic differentiation, in turn, is defined as increasing dissimilarity over time. Overall, changes in the spatial dissimilarities among assemblages (termed ‘beta diversity’) is an increasingly recognised feature of broader biodiversity change in the Anthropocene. Empirical evidence of biotic homogenisation and biotic differentiation remains scattered across different ecosystems. Most meta-analyses quantify the prevalence and direction of change in beta diversity, rather than attempting to identify underlying ecological drivers of such changes. By conceptualising the mechanisms that contribute to decreasing or increasing dissimilarity in the composition of ecological assemblages across space, environmental managers and conservation practitioners can make informed decisions about what interventions may be required to sustain biodiversity and can predict potential biodiversity outcomes of future disturbances. We systematically reviewed and synthesised published empirical evidence for ecological drivers of biotic homogenisation and differentiation across terrestrial, marine, and freshwater realms to derive conceptual models that explain changes in spatial beta diversity. We pursued five key themes in our review: (i) temporal environmental change; (ii) disturbance regime; (iii) connectivity alteration and species redistribution; (iv) habitat change; and (v) biotic and trophic interactions. Our first conceptual model highlights how biotic homogenisation and differentiation can occur as a function of changes in local (alpha) diversity or regional (gamma) diversity, independently of species invasions and losses due to changes in species occurrence among assemblages. Second, the direction and magnitude of change in beta diversity depends on the interaction between spatial variation (patchiness) and temporal variation (synchronicity) of disturbance events. Third, in the context of connectivity and species redistribution, divergent beta diversity outcomes occur as different species have different dispersal characteristics, and the magnitude of beta diversity change associated with species invasions also depends strongly on alpha and gamma diversity prior to species invasion. Fourth, beta diversity is positively linked with spatial environmental variability, such that biotic homogenisation and differentiation occur when environmental heterogeneity decreases or increases, respectively. Fifth, species interactions can influence beta diversity via habitat modification, disease, consumption (trophic dynamics), competition, and by altering ecosystem productivity. Our synthesis highlights the multitude of mechanisms that cause assemblages to be more or less spatially similar in composition (taxonomically, functionally, phylogenetically) through time. We consider that future studies should aim to enhance our collective understanding of ecological systems by clarifying the underlying mechanisms driving homogenisation or differentiation, rather than focusing only on reporting the prevalence and direction of change in beta diversity, per se. biodiversity, beta diversity, biotic homogenisation, biotic differentiation, species assemblage, turnoverpublishedVersio