NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
ARV: The potential for a Norwegian financing mechanism for peatland restoration
Get PDFImmerzeel, B., Tolstad Uggen, K., Mehlhoop, A. C., Brekke Skrindo, A. & Hagen, D. ARV: The potential for a Norwegian financing mechanism for peatland restoration. NINA Report 2303. Norwegian Institute for Nature Research.
This report describes the results of a fact-finding mission on the key opportunities and challenges for developing a new financing mechanism for peatland restoration in Norway, called ARV. The aim of such a mechanism would be to create a business model for parties to invest in nature restoration, for which they would receive financial renumeration over time in the form of credits, which represent the value of climate gas emission reduction and potentially other ecosystem services. Such a mechanism could help scale-up nature restoration projects and thus assist Norway in fulfilling its commitments to the Paris Climate Agreement and the Aichi Targets under the Convention on Biological Diversity.
The basis of this fact-finding mission was a literature study combined with a set of key stakeholder interviews. These interviews were held with both representatives of potential Norwegian stakeholders in the mechanism (The Norwegian Forest Owners Association, the Norwegian Environment Agency, Nordre Follo municipality, Sparebank1 Østlandet and the Norwegian Nature Inspectorate) as well as representatives of organisations managing similar mechanisms in other countries (The UK’s Department for Environment, Food & Rural Affairs and the International Union for Conservation of Nature).
Key findings of the report are that even though there is uncertainty regarding the amount of restorable peatland in Norway, low estimates already suggest that significant reductions in carbon emissions can be achieved by large scale peatland restoration. A financing mechanism would include an identification stage, a pre-restoration stage, a restoration stage, a monitoring stage and a verification stage. It would also require a platform for linking landowners and potential investors, for monitoring the restoration project and for establishing a payment mechanism. After verification of the restoration project’s success, investors would receive renumeration over time in the form of credits that can be traded or used to offset emissions. Discussions with representatives from organisations managing similar mechanisms in other countries indicate that such a mechanism can be scalable, but technical capacity-building for restoration and monitoring is one of the key determinants in allowing for growth. Legislation regarding land-use change should also be taken into account. Another challenge is the inclusion of co-benefits from other ecosystem services, such as biodiversity improvements. Markets for these are as of now not well established, but to reduce the risk of further environmental degradation it is key that such co-benefits are also included in the mechanism’s verification process.
The report includes the recommendation to start a pilot project. This would give the opportunity to develop and test the elements necessary for establishing the mechanism, potentially up to the distribution of preliminary nature restoration credits, and to test the possibilities for integrating the mechanism into public ecosystem accounting and carbon accounting. This would also allow for stakeholder engagement beyond the preliminary discussions that were part of this fact-finding mission. Based on the discussions conducted for this report, there is interest from both public and private partners to engage in the development of a pilot project, but a wider range of stakeholders, including the national government and local communities, would have to be involved more closely as well.
The report concludes that such a mechanism has the potential to scale up peatland restoration, yielding significant benefits to Norway’s nature restoration and climate change goals. A study of successful examples in other countries and preliminary discussions with stakeholders indicate that a pilot project would be a worthwhile next step in engaging stakeholders and further developing and testing the tools required for setting up the mechanism.Immerzeel, B., Tolstad Uggen, K., Mehlhoop, A. C., Brekke Skrindo, A. & Hagen, D. ARV: Potensialet for en norsk finansieringsmekanisme for restaurering av myr. NINA Rapport 2303. Norsk institutt for naturforskning.
Denne rapporten beskriver resultatene av et utredningsoppdrag om de viktigste mulighetene og utfordringene for å utvikle en ny finansieringsmekanisme for restaurering av myr i Norge, kalt ARV. Målet med en slik mekanisme vil være å skape en forretningsmodell for aktører som investerer i naturrestaurering, og som over tid mottar økonomisk godtgjørelse i form av kreditter som representerer verdien av klimagassreduksjoner og potensielt andre økosystemtjenester. En slik mekanisme kan bidra til å oppskalere naturrestaureringsprosjekter og dermed hjelpe Norge med å oppfylle sine forpliktelser i henhold til Parisavtalen og Aichi-målene under Konvensjonen om Biologisk Mangfold.
Grunnlaget for dette utredningsoppdraget var en litteraturstudie kombinert med en rekke intervjuer med sentrale interessenter. Disse intervjuene ble holdt med både representanter for potensielle norske interessenter i mekanismen (Norges Skogeierforbund, Miljødirektoratet, Nordre Follo kommune, Sparebank1 Østlandet og Statens Naturoppsyn) og representanter for organisasjoner som forvalter lignende mekanismer i andre land (Storbritannias Department for Environment, Food & Rural Affairs og International Union for Conservation of Nature).
Hovedfunnene i rapporten er at selv om det er usikkerhet knyttet til hvor mye myr som kan restaureres i Norge, tyder lave estimater allerede på at det er mulig å oppnå betydelige reduksjoner i karbonutslippene ved å restaurere myr i stor skala. En finansieringsmekanisme vil omfatte en identifiseringsfase, en pre-restaureringsfase, en restaureringsfase, en overvåkingsfase og en verifiseringsfase. Det vil også kreve en plattform for å knytte sammen grunneiere og potensielle investorer, for å overvåke restaureringsprosjektet og for å etablere en betalingsmekanisme. Etter at det er verifisert at restaureringsprosjektet er vellykket, vil investorene motta godtgjørelse over tid i form av kreditter som kan omsettes eller brukes til å kompensere for utslipp. Diskusjoner med representanter fra organisasjoner som forvalter lignende mekanismer i andre land, tyder på at en slik mekanisme kan være skalerbar, men teknisk kapasitetsbygging for restaurering og overvåking er en av de viktigste faktorene for å muliggjøre vekst. Lovgivning om arealbruksendringer bør også tas i betraktning. En annen utfordring er inkludering av gevinster fra andre økosystemtjenester, for eksempel forbedringer av det biologiske mangfoldet. Markedene for disse er foreløpig ikke godt etablert, men for å redusere risikoen for ytterligere miljøforringelse er det viktig at slike gevinster også inkluderes i mekanismens verifiseringsprosess.
Rapporten inneholder en anbefaling om å starte et pilotprosjekt. Dette vil gi mulighet til å utvikle og teste de elementene som er nødvendige for å etablere mekanismen, potensielt opp til utdeling av foreløpige naturrestaureringskreditter, og til å teste mulighetene for å integrere mekanismen i offentlige økosystemregnskap og karbonregnskap. Dette vil også gjøre det mulig å engasjere interessenter utover de foreløpige diskusjonene som var en del av dette undersøkelsesoppdraget. Basert på diskusjonene som ble gjennomført i forbindelse med denne rapporten, er det interesse fra både offentlige og private partnere for å delta i utviklingen av et pilotprosjekt, men et bredere spekter av interessenter, inkludert nasjonale myndigheter og lokalsamfunn, må også involveres tettere.
Rapporten konkluderer med at en slik mekanisme har potensial til å oppskalere restaurering av myr, noe som vil gi betydelige fordeler for Norges naturrestaurerings- og klimamål. En studie av vellykkede eksempler i andre land og foreløpige diskusjoner med interessenter tyder på at et pilotprosjekt vil være et verdifullt neste skritt for å engasjere interessenter og videreutvikle og teste verktøyene som kreves for å etablere mekanismen
Ferdsel i Grimsdalen sommaren 2022. Spørjeundersøking, teljingar og observasjonar
Get PDFZouhar, Y., Gundersen, V. & T. Holter. 2023. Ferdsel i Grimsdalen sommaren 2022. Spørjeundersøking, teljingar og observasjonar NINA Rapport 2244. Norsk institutt for naturforskning
Sykling og spesielt bruk av el-sykkel i norske naturområde har auka dei seinare åra, og gjev nye effektar på dyre- og plantelivet i sårbare område. Vi undersøker i denne rapporten både motorisert ferdsel og sykling langs Grimsdalsvegen, samt fottur med utgangspunkt i vegen. Vi ynskjer å undersøke kor stor ferdselen på vegen er, om den har auka og kven som brukar vegen og landskapet rundt vegen. Denne kunnskapen skal kunne nyttast til å undersøke brukartilfredsheit og som igjen kan gje grunnlag for tiltak som betrar opplevinga til brukarane og aukar moglegheita for næringsaktivitet knytt til bruken. Samstundes er eit viktig bakteppe her at villreinen har aukande problem med å krysse vegen. Opphøyr av dette trekket vil medføre ei ytterlegare fragmentering av den allereie fragmenterte Rondane-Dovre bestanden.
Vi brukar eit sett med metodar for å samle inn data på ferdsel i studieområdet, som inkluderer automatiske teljarar, observasjonar-manuelle teljingar, spørjeundersøkingar, bompasseringar og andre sekundære datakjelder på bruken av vegen. Nettdugnad og data frå Strava App er brukt for å seie noko om omfang og utvikling av syklistar langs vegen. Vi har vist tal og diskutert og konkludert med at motorisert trafikk på Grimsdalsvegen har auka i perioden 2014-2022. Tala er likevel ikkje direkte samanliknbare sidan det er endra frå manuell bomstasjon betjent med person til automatisk bom. Observasjonane tilseier at personbilar var dominerande som framkomstmiddel langs Grimsdalsvegen, etterfølgd av syklistar. I tidsperioden observasjonane blei gjennomført blei det talt 547 personbilar, 228 syklistar, 105 bubilar, i tillegg til ein del fotgjengarar, traktorar og andre transportmiddel. Basert på data frå Strava og tal frå spørjeundersøkinga som syner delen av syklistane som nyttar seg av Strava, kunne vi konkludere med at det var nærare 1350 syklistar som sykla gjennom Grimsdalen i løpet av sommaren. Meir detaljerte observasjonar av syklistane langs vegen synte at fleirtalet nyttar seg av vanleg sykkel (62,1%), men det er likevel ein betydeleg del som brukar el-sykkel (37,9%). Ei relativt lik fordeling fann vi òg i spørjeundersøkinga blant syklistane, som synte at 55% nytta vanleg sykkel, og 44 % el-sykkel (1% nytta anna framkomstmiddel).
Grimsdalen har blitt eit satsingsområde når det gjeld reiseliv og det blir lagt til rette for auka ferdsel og bruk av området gjennom ulike tiltak. Ferdsel og bruk av Grimsdalen føregår i all hovudsak sommarstid. Grimsdalsvegen er vinterstengt, men i samband med drift av overnattingsbedriftene Grimsdalshytta og Haverdalshytta er det noko motorisert ferdsel også vinterstid, i tillegg til noko transport til hytter og setre i området.
For villreinen har vår studie synt at ferdsel i Grimsdalsområdet i det store og heile omhandlar ferdsel på sjølve vegen, og de viktige trekkpassasjene over vegen mellom Dovre og Rondane nasjonalparker. I tillegg er det betydeleg ferdsel på dei T-merka stiane ut frå Grimsdalshytta, der spesielt stien mot Hjerkinn har synt å avgrense villreinens trekk vidare austover mot Folldal. Ferdsel mot Kattuglehøi er betydeleg og medfører at villreinen unngår dette området sommarstid. Stien mot Høvringen over Sletthø går gjennom eit sårbart villreinområde sommarstid, men ferdselen her er forholdsvis låg og har truleg mindre effekt på villrein. Stien mot Dørålseter gjennom Dørålsglupen har ein del ferdsel og ser ut til å avgrense villreinens bruk av dei austlege delane av Stygghøin og avgrensar slik trekk vidare austover. Det er viktig at det blir iverksett tiltak for å hindre at Grimsdalen blir ei trekkbarriere for villrein, og dette må gjerast på ein arena der alle dei involverte partane involverast og er med i diskusjonane
Stamlakskontroll 2022
Get PDFKarlsson, S., Florø-Larsen, B., Havn, J. B., Sollien, V. G., Tønder, T. S., Andersskog, I. P. Ø., Brandsegg, H., Eriksen, L. B. Forfang, K., Opsahl, N. N. & Spets, M. H. 2023. Stamlakskontroll 2022. NINA Rapport 2268. Norsk institutt for naturforskning
I henhold til Miljødirektoratets retningslinjer for utsetting av anadrom fisk ble skjell fra all stamlaks høsten 2022 sendt inn til Veterinærinstituttet for registrering, arkivering og skjellanalyse. Ut fra vekstmønster i skjellene ble laksen klassifisert som villaks, rømt oppdrettslaks, utsatt (kultivert), usikker eller som ikke lesbar. Stamlaks klassifisert som rømt oppdrettslaks ble ikke godkjent, mens de andre ble fortløpende videresendt til NINA for genetisk analyse for å beregne mulig opphav i rømt oppdrettslaks. I alt ble skjell fra 2011 laks fra 50 forskjellige vassdrag analysert. Blant disse var 1713 klassifisert som villaks, 14 som rømt oppdrettslaks, 255 som utsatt laks og 29 som usikre. Skjellprøver fra 1507 laks ble videresendt for genetiske analyser. Av disse hadde 250 en lav sannsynlighet for å ha rent villaksopphav og ble ikke godkjent som stamlaks. Av de skjellprøvene som ble videresendt til genetisk analyse, var 1470 identifisert som vill eller utsatt, og 240 av disse (16,3 %) ble forkastet ved at de hadde sannsynlig opphav i rømt oppdrettslaks. Mellom elver varierte andelen forkastet stamlaks, blant de som ble identifisert som vill eller utsatt, fra 0 % (fem bestander med én til 21 stamlaks analysert) til 58 % forkastet (11 av 19 i Toåa i Møre og Romsdal)
Working with Natural Processes: Restoring a Mining Landscape in the High Arctic, Svalbard, Norway
Get PDFThe Svea coal mines in Svalbard have been closed, and the area is under restoration. The goal of the landscape restoration was to enable dynamic ecological and geomorphological processes by removing roads, housing, industrial facilities, airports, landflls, and quarries that once dominated the area. Cultural heritage features, such as pre-1946 buildings, structures, and mining traces, have been preserved, while the rest of the landscape has been restored to a near-natural state. The focus has been restoring geodiversity in this arctic environment, where biotic processes are slow. Geomorphological processes such as glacial, slope, fuvial, coastal, and permafrost processes dominate and give the landscape its geological character. The objective of the restoration is not merely to re-create the landscape’s previous appearance but rather to ensure that natural processes can function as they did in the past, contributing to the ongoing development and evolution of all restored land surfaces. As of 2023, most of the area has already been restored. In areas with rapid geomorphological processes, the land will soon be dominated by these processes. Revegetation is one of the major ecological processes the restoration seeks to
facilitate. Revegetation is a slow process in arctic environments, and it will take many decades before vegetation covers restored bare surfaces. The project forms a valuable baseline for studying and discussing geomorphology, landscape dynamics, geodiversity, biodiversity, and ecology for nature management and landscape restoration.publishedVersio
Hybridization of Atlantic puffins in the Arctic coincides with 20th-century climate change
Get PDFThe Arctic is experiencingthe fastest rates of globalwarming,leadingto shiftsin the distributionof its biotaandincreasingthe potentialfor hybridization. However, genomicevidenceof recenthybridization events in theArctic remainsunexpectedlyrare. Here, we use whole-genomesequencingof contemporary and 122-year-oldhistoricalspecimensto investigate the originof an Arctic hybridpopulation of Atlanticpuffins(Fr aterculaarctica)on Bjørnøya, Norway. We show that the hybridization between the High Arctic, large-bodiedsubspeciesF. a. naumanniand the temperate, smaller-sizedsubspeciesF. a. arcticabeganas recentlyas six generationsagodue to an unexpectedsouthward rangeexpansionofF. a. naumanni.Moreover, we find a significanttemporalloss of geneticdiversityacross Arctic and temperate puffinpopulations.Our observationsprovide compellinggenomicevidenceof the impacts of recentdistributionalshiftsand loss of diversityin Arctic communitiesduringthe 20th century.publishedVersio
A new species of jupati, genus Metachirus Burmeister 1854 (Didelphimorphia, Didelphidae) for the Brazilian Amazon
Get PDFThe brown or pouchless four-eyed opossums or jupatis represent the genus Metachirus with a wide geographical range in the Neotropics. Recent studies show distinct monophyletic clades with high genetic divergence and recognized two species, Metachirus nudicaudatus and Metachirus myosuros. Nevertheless, there is a need for systematic revision with multiple sources of evidence on the taxonomy of Metachirus, which has never been fully revised. Here we describe a new species of Metachirus for the Brazilian Amazon from the Xingu/Tocantins interfluve using the unification of concepts and evolutionary significant units, morphological, genetic, and geographic data. Our analysis reveals a new species within Metachirus as a differentiated Amazonian clade from the Serra dos Carajás region and the Caxiuanã National Forest, both in the Xingu endemism centre. This new species can be distinguished from the type species, M. nudicaudatus and from M. myosuros through discrete external morphological characters, including cranium and dentition, and molecular data with an average degree of divergence, but ancient divergence time for the mitochondrial cytochrome b gene. The Amazon River delimits the distribution of the new species, which also occurs in areas under strong anthropogenic pressure, reinforcing the importance to guide conservation strategies for the region. didelphid; Serra dos Carajás; taxonomy; Xingu/ Tocantins interfluve.acceptedVersio
Walking on the Dark Side: Anthropogenic Factors Limit Suitable Habitat for Gray Wolf (Canis lupus) in a Large Natural Area Covering Belarus and Ukraine
Get PDFDue to successful conservation initiatives and legislations, the grey wolf (Canis lupus) is re-colonising its historic range in Europe. However, wolves have never been extirpated across large areas in Eastern Europe but are often constrained to remote and inaccessible places due to centuries of persecution. This study aimed to identify the potentially suitable wolf habitats in Polesia, a massive cross-border lowland region extending over southern Belarus and northern Ukraine, which are often neglected in large carnivore studies at the continental scale. We hypothesized that anthropogenic rather than environmental factors govern wolf habitat suitability. We used a dataset of 4191 GPS locations obtained from radio-collared wolves (n = 26) and confirmed observations (n = 231) during 2014–2021 and applied maximum entropy method to estimate relative habitat suitability for wolves in Polesia. Artificial light at night (ALAN), proportion of cropland and tree cover were the most important factors affecting wolf habitat suitability. Road densities contributed poorly to predicting habitat suitability for wolves. Our models predicted a quarter of Polesia as suitable habitat and revealed priority areas connecting the important source populations in the Chornobyl Exclusion Zone in the east and the Białowieża Forest in the west and thus essential for long-term wolf conservation. Our results provide the bases for effective, long-term wolf monitoring and management programs in both Belarus and Ukraine. However, national and transboundary wolf management in Polesia has been extremely challenging since 2022 due to the ongoing war and subsequent habitat degradation in this part of Europe.publishedVersio
Er det så farlig med ny bru? Faglige betraktninger rundt livet under overflata i Lågendeltaet
Get PDFOvervåking av elvemusling i Norge. Årsrapport for 2022
Get PDFLarsen, B.M., Magerøy, J.H. & Gosselin, M.-P. 2023. Overvåking av elvemusling i Norge. Årsrapport for 2022. NINA Rapport 2322. Norsk institutt for naturforskning.
I «Handlingsplanen for elvemusling Margaritifera margaritifera 2019–2028» inngår kartlegging og overvåking som ett av fem prioriterte satsingsområder. Overvåkingsprogrammet for elvemusling som ble etablert i 2000, ble oppsummert og evaluert i 2017 (NINA Rapport 1350) og videreført med et nytt og revidert opplegg for perioden 2018–2023. Programmet omfatter nå 40 lokaliteter som skal undersøkes en gang hvert sjette år. Dette innebærer årlige undersøkelser av fra to til fem lokaliteter med standard overvåkingsmetodikk (totalt 20 A-lokaliteter) og fra to til fem lokaliteter med en enklere metodikk (totalt 20 B-lokaliteter). I 2022 ble det undersøkt fem lokaliteter: tre A-lokaliteter (Hestadelva, Botnelva (Marhaugelva) og Skjellbekken) og to B-lokaliteter (Halsaelva og Halsoselva).
Overvåkingsprogrammet i seg selv er viktig for å dokumentere utvikling over tid. Like viktig er det at et systematisk innsamlet materiale fra mange lokaliteter vil frambringe ny generell kunnskap. Dette kan igjen initiere andre undersøkelser som er viktig for forvaltningen av elvemusling.
Halsaelva (Nordland fylke) har status som B-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes en tilstandsbeskrivelse fra 2007. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet og meget høy verneverdi i 2022 (19 poeng i poengmodellen (en verdivurdering som bedømmer status og levedyktighet for elvemusling)). Men rekrutteringen er svak, og bestanden har avtatt på 2000-tallet. På grunn av en lav andel muslinger mindre enn 50 mm (1,3 %) og ingen muslinger mindre enn 20 mm i 2022, oppnådde Halsaelva en naturindeks på bare 0,6. Økologisk tilstand ble vurdert å være moderat. Det skal imidlertid lite til før tilstanden blir ytterligere forverret, og det er nødvendig å utrede tiltak for å oppnå miljømålene mht. elvemusling i vassdraget.
Halsoselva (Nordland fylke) har status som B-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes en tilstandsbeskrivelse fra 2008. Bestanden bedømmes å være sann-synlig levedyktighet i 2022, men tiltak bør utredes/gjennomføres (11 poeng i poengmodellen). På grunn av en meget svak rekruttering (henholdsvis 0 og 1,2 % muslinger mindre enn 20 og 50 mm) oppnådde Halsoselva en naturindeks på 0,6 og økologisk tilstand ble vurdert å være moderat. Da rekrutteringen er svak, er det usikkert om den er høy nok til å sikre bestanden på lang sikt. For å oppnå en økologisk tilstand der miljømålene er tilfredsstilt, må andelen muslinger mindre enn 50 mm øke og nyrekruttering må også forekomme regelmessig.
Hestadelva (Nordland fylke) har status som A-lokalitet og er undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet i 2004 og 2011. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet og meget høy verneverdi i 2022 (23 poeng i poengmodellen). Dette var en reduksjon i forhold til 2004 og 2011, da Hestadelva oppnådde 29 poeng. Rekrutteringen har avtatt, og dette er årsaken til at antall poeng er redusert. Hestadelva hadde fortsatt en relativt høy andel muslinger mindre enn 50 mm (18,3 %), men andelen muslinger mindre enn 20 mm (nyrekruttering) ble redusert fra henholdsvis 7 og 11 % i 2004 og 2011 til bare 1 % i 2022. Hestadelva oppnådde likevel en naturindeks på 1,0 i 2022, det samme som tidligere. Økologisk tilstand ble fortsatt vurdert å være svært god. Hestadelva opprettholder derfor et tilfredsstillende miljømål, men det er viktig å følge med på utviklingen slik at tilstanden ikke forverrer seg.
Botnelva (Marhaugelva) (Nordland fylke) har status som A-lokalitet og er ikke undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet, men det finnes en tilstandsbeskrivelse fra 2008. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet og meget høy verneverdi i 2022 (23 poeng i poengmodellen). Rekrutteringen er god, og det er ingen tydelige indikasjoner på at bestanden har avtatt de siste årene. På grunn av en høy andel muslinger mindre enn 50 mm (27,3 %), og 3,5 % muslinger mindre enn 20 mm, oppnådde Botnelva en naturindeks på 1,0. Økologisk tilstand ble også vurdert å være svært god. Rekrutteringen framstår som god nok til at bestanden er sikret på lang sikt.
Skjellbekken (Troms og Finnmark, tidligere Finnmark fylke) har status som A-lokalitet og er undersøkt tidligere i overvåkingsprogrammet i 2003 og 2010. Bestanden bedømmes å ha høy levedyktighet og meget høy verneverdi i 2022 (21 poeng i poengmodellen). Dette var en reduksjon i forhold til 2010, da Skjellbekken oppnådde 25 poeng, men nær det samme som i 2003 da resultatet ble 20 poeng. Det er variasjonen i rekruttering mellom år som gir størst utslag. Det har vært en betydelig økning i tetthet av muslinger i løpet av 2000-tallet og estimert populasjonsstørrelse har økt fra ca. 25.000 individer i 2003 og 2010 til 68.000 individer i 2022. Selv om rekrutteringen varierer mellom år, var andelen muslinger mindre enn 50 mm fortsatt >10 % i 2022 og nyrekruttering (muslinger mindre enn 20 mm) forekommer. Dette gjør at Skjellbekken oppnådde en naturindeks på 1,0 og økologisk tilstand ble vurdert å være svært god. Dette er uforandret sammenlignet med 2003 og 2010.Miljødirektoratet: M-2577|202
Don't mind if I do: Arctic humpback whales respond to winter foraging opportunities before migration
Get PDFMigration patterns are fundamentally linked to the spatio-temporal distributions of prey. How migrating animals canrespond to changes in their prey’s distribution and abundance remains largely unclear. During the last decade, humpback whales (Megaptera novaeangliae) used specific winter foraging sites in fjords of northern Norway, outside oftheir main summer foraging season, to feed on herring that started overwintering in the area. We used photographic matching to show that whales sighted during summer in the Barents Sea foraged in northern Norway from late October to February, staying up to three months and showing high-inter annual return rates (up to 82%). The number of identified whales in northern Norway totalled 866 individuals by 2019. Genetic sexing and hormone profiling in both areas demonstrate a female bias in northern Norway and suggest higher proportions of pregnancy in northern Norway. This may indicate that the fjord-based winter feeding is important for pregnant females before migration. Our results suggest that humpback whales can respond to foraging opportunities along their migration pathways, in some cases by continuing their feeding season well into winter. This provides an important reminder to implement dynamic ecosystem management that can account for changes in the spatio-temporal distribution of migrating marine mammals.publishedVersio