NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Benchmarking knowledge-based adaptive management of estuarine fisheries in South Africa for sustainable development
No full textFiskeundersøkelser i Brenneribekken og Måsåbekken 2022. Oppfølgende undersøkelser i forbindelse med InterCity-utbyggingen på strekningen Kleverud-Hamar
Get PDFMyrvold, K.M. & Karlsson, S. 2023. Fiskeundersøkelser i Brenneribekken og Måsåbekken 2022. Oppfølgende undersøkelser i forbindelse med InterCity-utbyggingen på strekningen Kleverud-Hamar. NINA Rapport 2311. Norsk institutt for naturforskning.
Denne rapporten er et ledd i utviklingen av et kunnskapsgrunnlag for vurderingen av InterCity-utbyggingen mellom Kleverud og Åkersvika. Her presenteres resultatene fra elfiskeundersøkelser i Måsåbekken og Brenneribekken i Stange kommune i 2022, samt genetiske analyser av ørret i Brenneribekken.
Det ble påvist ørret og steinsmett i Måsåbekken i 2022. Tetthetene av ørret var lavere enn gjennomsnittsverdiene de siste fire årene. Det ble ikke påvist gjedde, harr eller ørekyt i 2022. Disse artene opptrådte imidlertid i lavt antall i 2019 og var fraværende i 2020 og 2021. Det har vært lengre perioder med lav vannføring i Måsåbekken de siste årene, og det diskuteres i hvilken grad dette kan ha påvirket overlevelse (og dermed tettheter) av ørret i elva.
I Brenneribekken ble det påvist ørret ved alle stasjonene og harr ved den nederste stasjonen. Generelt var det lave tettheter ved de øvre tre stasjonene og høyere tetthet ved den nederste. De genetiske analysene viste en viss genetisk forskjell mellom stasjonene oppstrøms og nedstrøms dagens jernbanespor ved Gubberud (et antatt vandringshinder), men forskjellene var ikke entydige og ikke statistisk signifikante og må sies å være foreløpige resultater på grunn av små utvalgsstørrelser
Recreational anglers in Norway report widespread dislike of invasive pink salmon
Get PDFPink salmon have returned to Norwegian rivers at high abundance in recent odd-numbered years (2017, 2019, 2021, 2023), presenting potential threats to native biodiversity and ecosystem services, including major sport fishing tourism for Atlantic salmon and sea-run brown trout in Norway. Presently, there exists a knowledge gap on angler perceptions and attitudes towards the presence of pink salmon in Norwegian rivers, resulting in difficulty assessing the socioeconomic repercussions of their invasion. We distributed an online questionnaire to anglers who purchased the national salmon fishing licence in Norway in 2020 to assess their perceptions of pink salmon and the intentions of anglers to modify their fishing practices. There were widespread negative perceptions of pink salmon in Norway. Perceptions were matched with intentions to modify fishing behaviour among some of the anglers, with 41% saying that they would modify fishing to increase the catch of pink salmon to help remove them before they spawned in the rivers. However, anglers were more prone to say they would decrease fishing effort if both pink salmon catches and fishing licence costs were to increase or if pink salmon were to dominate their catch. Salmon anglers in Norway were strongly oriented towards their chosen recreational activity and do not plan to stop fishing their preferred rivers. They also do not want pink salmon to become established in Norway and are prepared to volunteer for stewardship roles that intervene against pink salmon. However, they overwhelmingly reported not wanting to eat pink salmon. Fisheries managers must take into account the widespread desire for management intervention against pink salmon, even though eradication is not likely no matter how intensive removal efforts become. Efforts to change narratives about pink salmon to encourage fishers to harvest pink salmon from the fjords and rivers for consumption might lead to effective population control, relieving native salmon, trout and charr from potential negative impacts of this prolific colonizer.publishedVersio
Assessing climatic and spatial variables influencing zooplankton richness for space-for-time predictions
Get PDF1. The macroecological drivers of freshwater diversity are accredited geographical,
spatial and climatic variables, but also to productivity, ecosystem age and
landscape history. Locally diversity is also influenced by the dispersal ability of
species. Here we evaluated how spatial and climatic variables influence species
richness and macroecological patterns in Cladocera and Copepoda. We also discuss
whether a space-for-time approach is suitable to predict the community's
response to the current rapid warming of lakes.
2. We use the presence-absence of pelagic and littoral microcrustaceans in 1465
Norwegian lakes with a wide range of latitudinal, longitudinal, and altitudinal
gradients, as well as a wide span in lake areas, to evaluate how spatial and climatic factors
influence zooplankton diversity in two major groups: Cladocera and Copepoda.
3. Longitude and latitude per se were poor predictors of zooplankton richness, but
a combination of spatial and ecological predictors gave a good spatial prediction
of cladoceran and copepod richness. These two groups did, however, not differ
in their spatial distribution, with a strikingly fixed proportion of copepods close
to 0.3, suggesting no obvious Allee- effects regarding the mode of reproduction
(asexual vs sexual).
4. Since temperature alone was a poor predictor of species richness for both groups
and dispersal constraints can make it very difficult to estimate a new richness
equilibrium under a future climate, space-for-time predictions may have limited
value for assessing future patterns of microcrustacean diversity.
5. Based on a quite unique dataset in terms of the sheer number of sites, spatial
gradients, and inclusion of littoral species, our study demonstrates that assessments
on how changing climate will shape and modulate zooplankton communities in
the future are problematic.
biogeography, dispersal, diversity, lakes, micro-crustaceanspublishedVersio
Elgstudiene på Vega. Erfaringer fra 30 år i havgapet
Get PDFSolberg, E.J., Heim, M., Herfindal, I., Rolandsen, C.M., Haanes, H., Lee, A.M., Tremblay, J.-P., Markussen, S.S., Ofstad, E.G., Kvalnes, T. & Sæther, B.-E. 2024. Elgstudiene på Vega – Erfaringer fra 30 år i havgapet. NINA Rapport 2258. Norsk institutt for naturforskning.
Elgstudiene på Vega består av en rekke forskningsprosjekter om elgens økologi, evolusjon og forvaltning som vi gjennomførte på øya Vega i Nordland i perioden 1992-2021. Studiene ble opprinnelig igangsatt av Norsk institutt for naturforskning (NINA) med hensikt 1) å studere de demografiske konsekvensene av varierende kjønns- og aldersstruktur i en høsta elgbestand, men ble siden utvidet med fire nye delprosjekter. Disse ble gjennomført i samarbeid med NTNU i Trondheim, og omhandlet 2) elgens demografi og livshistoriestrategi, 3) elgens områdebruk og 4) elgens genetikk og evolusjon. Sistnevnte prosjekt var delt inn i to påfølgende delprosjekter (4a og 4b). I denne rapporten beskriver vi elgens bestandsutvikling på Vega i perioden 1985-2021 og oppsummerer resultatene fra de ulike forskningsprosjektene.
Prosjektene var basert på individbaserte data over elgens kroppsvekst, reproduksjon, overlevelse, atferd og slektskapsforhold. Disse ble framskaffet gjennom å radiomerke (VHF- og GPS-sendere), veie, måle, prøveta, og siden følge opp tilnærmet alle elgene som overlevde fram til ca. 8 måneders alder (kalvens første vinter) og alle innvandrende nye individer til bestanden. I studieperioden (1992-2021) merket vi totalt 324 elger på Vega, hvorav de fleste ble påskutt og bedøvd fra helikopter ved bruk av pilgevær med bedøvelsesmiddel. I tillegg merket vi 50 elger på samme måte på naboøya Ylvingen (i Vega kommune) i perioden 2009-2013. Også elger felt under jakt ble veid og prøvetatt. Prøvene inkluderte DNA fra vevsprøver som vi siden benyttet til å bestemme slektskapsforhold (f.eks. foreldre-avkom), bestandsstørrelse og bestandsstruktur tilbake til 1985, da de 2 første elgene i moderne tid koloniserte Vega fra fastlandet.
Siden 1985 har elgbestanden på Vega variert mye i størrelse og sammensetning. Bestanden økte kraftig fram til 1994 da det før jakt var drøye 50 elger på øya. Deretter ble bestanden regulert til omkring 30 dyr etter jakt (vinterbestand) og holdt på omtrent samme nivå de neste 6 årene. De siste 20 årene har bestanden økt, og nådde en foreløpig topp i 2019, med 55 individer etter jakt. Elgjakt ble først tillatt i Vega kommune i 1989 (2 dyr) og har siden vært brukt av forskning (1992-1999) og forvaltning (2000-) til å regulere bestanden til ønsket nivå og sammensetning.
Totalt ble det felt 635 elger på Vega i perioden 1989-2021, hvorav de fleste var kalv (52 %). Jaktuttaket var høyest i 2015, med 34 dyr. I tillegg har vi registrert 46 elger (eldre enn 4 måneder) som har omkommet av andre årsaker enn jakt, hvorav 3 i forbindelse med merking (en fjerde omkom i 2022). Vi har også registrert 10 elger som utvandret fra Vega i studieperioden. De fleste svømte til fastlandet eller øyer mellom fastlandet og Vega. I motsatt retning ble 13 okser og 5 elgkyr registrert som innvandrere til Vega.
Elgbestanden på Vega er preget av en høy rekrutteringsrate (f.eks. andel kalv i førjakt-bestanden) som følge av høye fruktbarhetsrater, og periodevis svært lav okseandel. Dette gjaldt særlig på siste halvdel av 1990-tallet da okseandelen ble redusert mye som en del av forskningsprosjektet på øya. Siden har okseandelen økt, samtidig som det har skjedd en nedgang i elgkyrnes aldersspesifikke ruktbarhetsrater. Sistnevnte henger sannsynligvis sammen med en tilsvarende nedgang i kalv- og åringsvekter og kan skyldes økende grad av matbegrensning som følge av dagens høyere bestandstetthet. I tillegg kan økende temperaturer både sommer og vinter ha ført til synkende kvalitet på elgens beiteplanter og høyere energikostnader i forbindelse med termoregulering (regulering av kroppstemperatur).
I det første delprosjektet på Vega (1992-1999), undersøkte vi hvordan skjevheter i kjønns- og
aldersstruktur påvirker elgens kroppsvekst og reproduksjon i to påfølgende perioder. Først reduserte vi oksenes gjennomsnittsalder (men ikke andelen okser) og deretter reduserte vi andelen okser (men ikke oksealder). Til tross for betydelige endringer i kjønns- og aldersstruktur fant vi ingen endringer i andelen elgkyr som ble bedekt. Det var heller ingen endringer i oksenes kroppsvekst som følge av at flere deltok i brunsten ved tidligere alder. Vi fant imidlertid betydelige forsinkelser i kalvenes fødselstidspunkt, som i neste omgang førte til lavere kalvevekt på høst og vinter. Siden eldre okser viste seg å produsere en overvekt av oksekalver, fant vi også en nær sammenheng mellom oksenes gjennomsnittsalder i bestanden og andelen oksekalver produsert hvert år. En lav andel okser kan dermed ha flere uheldige konsekvenser for elgbestanden.
I de påfølgende årene (2000-2021) var bestanden gjenstand for ordinær jakt og uten større manipulasjoner av bestandsstrukturen. I denne fasen gjennomførte vi flere studier av elgens demografi og livshistoriestrategi, og trakk da veksler på stadig bedre slektskapsdata fra de genetiske analysene. Foruten effekten av fødselstidspunkt, fant vi i disse studiene at kalvens vekt også påvirkes av mors alder, kalvens kjønn, og antallet søsken samme år (0 eller 1). Denne vektvariasjonen vedvarte gjennom livet slik at store kalver ble store individer også som voksne. Kroppsvekten er viktig i elgens liv ettersom tunge elgkyr gjerne starter å reprodusere i ung alder og dermed kan produsere mange kalver i løpet av et langt liv.
På Vega er elgene i svært god kondisjon (høye vekter) og er jevnt over svært produktive. For eksempel kom mer enn 50 % av elgkyrne med kalv som toåring (bedekt som åringsdyr), hvorav 7 % med tvillingkalv. De mest produktive elgkyrne på Vega (15-18 kalv i løpet av livet) startet å reprodusere som toåringer, og holdt seg i live til godt voksen alder (11-15 år). Interessant nok var det også et negativt forhold mellom alder ved første reproduksjon og framtidig reproduktiv suksess (antall kalver), og mellom alder ved første reproduksjon og sannsynligheten for å overleve jakta. Førstnevnte viser at det er store kvalitetsforskjeller mellom elgkyr, mens sistnevnte mest sannsynlig skyldes at jegerne velger å ikke felle kua fra kalven. Elgkyr som starter å reprodusere som toåring har derfor større sannsynlighet for å overleve jakta enn elgkyr som starter som 3- eller 4-åring.
Variasjonen i reproduktiv suksess er større blant okser enn blant kyr. På Vega oppnådde kun en tredjedel av oksene å bli far, og selv blant disse var det stor variasjon i antall avkom. De mest produktive oksene paret seg med opptil 8 elgkyr i løpet av brunstsesongen, og den mest suksessfulle oksen ble far til hele 44 kalver. I gjennomsnitt ble hver okse far til 3,2 kalver. Oksenes overlevelse var den viktigste årsaken til variasjonen i antallet avkom. Svært mange okser ble skutt alt som halvannetåring og hadde dermed få muligheter til å bli far. I tillegg er oksenes vekt og gevirstørrelse av betydning for å oppnå parringer. Disse trekkene øker med oksens alder og følgelig hadde eldre okser større suksess enn yngre okser under brunsten. Selv små okser i sin aldersgruppe kan dermed oppleve å bli far dersom de får leve til fullvoksen alder (5 år +). Dette introduserer en viss grad av tilfeldigheter med hensyn til hvilke okser som bidrar til neste generasjon, og disse tilfeldighetene blir mer framtredende når andelen okser i bestanden er lav. Under slike forhold kan selv genetisk svake okser bli far til en stor andel av kalvene.
På starten av 2000-tallet og 2010-tallet gjennomførte vi også flere studier av elgens arealbruk på Vega. Basert på data fra elgens radiohalsbånd kan vi avdekke hvor elgen oppholdt seg på ulike deler av døgnet og året, og vi kan studere hvordan elgen bruker landskapet på Vega i forhold til ressursene som finnes der (eks. mat). Denne typen studier ble spesielt interessante etter 2006, da vi for første gang utstyrte elgen med GPS-sendere. Dette er sendere som kan registrere et stort antall nøyaktige posisjoner (± 5 m) med jevne mellomrom.
Basert på denne typen romlige data estimerte vi størrelsen på områdene som elgen bruker i løpet av året eller i ulike sesonger (hjemmeområdet) og vi analyserte elgens habitatbruk og habitatseleksjon. Habitatbruken viser hvordan elgen fordeler tiden sin i ulike arealtyper (eks. ulike typer skog, innmark, lynghei etc.), mens habitatseleksjon angir hvorvidt elgen bruker ulike habitattyper mer eller mindre enn forventet ut fra habitattypenes relative areal i leveområdet. Studiene viser at enkelte habitattyper er spesielt mye brukt i forhold til forekomst, for eksempel næringsrike lauvskoger. Habitatbruken varierte også mellom kjønn, mellom sommer og vinter, og i en viss grad mellom aldersgrupper. I tillegg fant vi en tydelig effekt av menneskelig aktivitet på hvor elgen oppholder seg. Dette var særlig tydelig i kalvingsperioden og i de første ukene etter kalving. I denne perioden oppholder elgkua seg lengst mulig unna folk eller i andre ‘sikre’ områder, til tross for at disse områdene ofte kan tilby relativt lite mat.
I de siste to delprosjektene gjennomførte vi en omfattende kartlegging av elgens genetiske slektskapsforhold på Vega, og undersøkte hvordan innavl og jakt påvirker elgens genetiske variasjon og evolusjonære utvikling. Øyas relative isolerte beliggenhet, kombinert med et begrenset antall innvandrende elg, gjør bestanden sårbar for innavl og innavlsdepresjon. I tillegg er det ingen andre større rovdyr enn mennesker på øya, hvilket gjør at jakta og de valgene som gjøres av forvaltning og jegere kan ha stor effekt på bestandens evolusjonære utvikling.
Resultatene fra disse studiene viser at elgbestanden på Vega i perioder har vært betydelig innavlet som følge av lav bestandsstørrelse og hyppige parringer mellom nære slektninger. Særlig stor var graden av innavl på 2000-tallet, da gjennomsnittlig innavlsgrad i bestanden tilsvarer hva vi kan forvente dersom halvsøsken parrer seg med hverandre. Dette skyldes en relativt lav innvandring av dyr fra fastlandet i denne perioden, og dermed en akkumulering av innavl over generasjoner (innavlede slektninger som parer seg med hverandre). Motsatt fant vi betydelig reduksjon i graden av innavl i årene etter at nye individer innvandret fra fastlandet.
Graden av innavl hadde flere konsekvenser for elgens overlevelse og reproduktive suksess (fitness). Dette gav seg uttrykk i forsinket kalvingstidspunkt, redusert kalvevekt og redusert tvillingkalvproduksjon hos de mest innavla individene. Reduksjonen var likevel ikke veldig stor, og sammenlignet med verdiene vi finner i de fleste fastlandsbestander av elg, var kalvevekter og produksjonen av tvillingkalver fortsatt høy hos innavla individer på Vega. Graden av innavl på Vega var dessuten lavere enn hva vi kunne forventet dersom elgkyrne valgte sine partnere tilfeldig fra bestanden. På grunn av de mulig uheldige effektene av innavl, har mange arter utviklet strategier for å unngå dette, for eksempel ved at unge hanndyr utvandrer, eller ved at slektninger gjenkjennes og unngås. På Vega så vi at elgen ofte unngikk nære slektninger som partnere, men kun når det eksisterte gode alternativer. I perioder med lav bestandstetthet og lav okseandel var det få gode alternativer og parringer mellom nære slektninger forekom mer hyppig.
I de genetiske studiene undersøkte vi også hvordan ulike individer bidro til fremtidige generasjoner og hvordan jakta påvirket dette. Blant elgkyrne var det seleksjon for tidlig kalving fordi tidligkalvende kyr i gjennomsnitt fødte flere rekrutter. I tillegg var små kyr mer suksessfulle fordi kalvene hadde mindre sjanse til å bli skutt enn kalvene til større kyr. Blant oksene var det seleksjon for et seint fødselstidspunkt. Oksekalver som var født sent hadde lavere vekt og lavere sannsynlighet for å bli skutt. Dette viser at jakt kan påvirke hvilke individer som fører sine egenskaper videre til etterfølgende generasjoner.
Både vekta til kalvene og fødselstidspunktet hadde en betydelig arvbar komponent. Av den grunn kan begge egenskapene endre seg over tid, for eksempel som en tilpasning til endrede miljøbetingelser eller som en konsekvens av et selektivt uttak av individer under jakta. Selv om usikkerheten er stor, antyder våre analyser en framtidig reduksjon i kroppsvekten til kukalvene på Vega som en følge av større jakttrykk på store ungdyr, og en tilsvarende utvikling for oksekalv fordi tidligfødte kalver er mer utsatt for å bli skutt. En forutsetning er at jakta på Vega fører til samme type seleksjon også i årene som kommer.
I likhet med mennesker, har elger ulike ‘personlighetstrekk’, og flere av disse kan gjøre elgen mer eller mindre utsatt for å bli skutt under jakt. På Vega undersøkte vi spesifikt hvordan elgens bruk av åpne (eks. innmark) og lukkede (eks. skog) habitattyper varierte mellom individer og hvordan denne egenskapen påvirkes av jakt. Jevnt over fant vi at elgene var relativt konsistente i sine preferanser for disse habitattypene og i tillegg var det markante forskjeller i fruktbarhet og dødelighet mellom individer som tilbrakte mye tid i skogen (sky individer) eller på innmarka (dristige individer).
Som forventet fant vi at dristige elger med større sannsynliget ble felt under jakta eller de fikk med større sannsynlighet fraskutt en kalv. På den annen side var dristige individer også mer fruktbare (høyere tvillingandel) og produserte i gjennomsnitt større kalver. Dette er sannsynligvis fordi bruken av åpne arealer (innmark) fører til inntak av mere næringsrik mat. I løpet av livet var det derfor ingen betydelig forskjell i gjennomsnittlig kalveproduksjon fra sky og dristige elger, med den følge at frekvensen av individer med de ulike atferdstrekkene vil forbli på samme nivå over tid. En forutsetning er at jakttrykket ikke endrer seg mye og at de ernæringsmessige konsekvensene av å bruke de ulike habitattypene forblir som nå.
Elgstudiene på Vega har bidratt med mye data og kunnskap med relevans for norsk og internasjonal hjorteviltforvaltning og -forskning. Fra et faglig perspektiv er det ønskelig å fortsette merkestudiene i årene som kommer. Studiene er imidlertid kostnadskrevende og til tider praktisk vanskelig å gjennomføre, og det er derfor usikkert hvorvidt vi får til å gjennomføre disse studiene med samme metodikk. I samarbeid med Vega kommune og lokal elgforvaltning, er dette noe vi håper å avklare i nær framtid.Solberg, E.J., Heim, M., Herfindal, I., Rolandsen, C.M., Haanes, H., Lee, A.M., Tremblay, J.-P., Markussen, S.S., Ofstad, E.G., Kvalnes, T. & Sæther, B.-E. 2024. The moose studies on Vega – Experiences from the period 1992-2021. NINA Rapport 2258.
The moose studies on Vega consist of a series of research projects on moose ecology, evolution, and management that we conducted on the island of Vega in Nordland in the period 1992-2021. Initially, the studies were started by the Norwegian Institute for Nature Research (NINA) with the purpose of studying the demographic consequences of varying sex and age structure in a harvested moose population and were later expanded with four new projects. These were conducted in collaboration with the Norwegian University of Science and Technology (NTNU) in Trondheim and dealt with 2) moose demography and life history strategies, 3) moose land use and 4) moose genetics and evolution. The latter project was divided into two subsequent subprojects (4a and 4b). In this report, we describe the development of the moose population on Vega in the period 1985-2021 and summarize the results from the different research projects.
The projects were based on individual-based data on moose body growth, reproduction, survival, behavior, genetics and kinship. These were obtained by radio-tagging (collars with VHF and GPS transmitters), weighing, measuring, sampling (tissue, feces, blood) and tracking virtually all moose that survived to about eight months of age (the calf's first winter) and all new individuals immigrating to the population. During the study period (1992-2021), we tagged a total of 324 moose on Vega, most of them from helicopters using a dart gun and anesthetic. In addition, we tagged 50 moose from helicopters on the neighboring island of Ylvingen (in Vega municipality) in the period 2009-2013. Moose killed during hunting (age > 4 months) were also weighed and sampled. From tissue samples we extracted DNA that we later used to determine kinship (e.g., parent-offspring), and to estimate population size and structure back to 1985, when the first two moose in modern times colonized Vega from the mainland.
Since 1985, the moose population on Vega has varied greatly in size and composition. The population increased until 1994, when there were just over 50 moose on the island before hunting. The population was then regulated to around 30 animals after hunting (winter population) and remained at about the same level for the next 6 years. Over the past 22 years, the population has increased, reaching a preliminary peak in 2019, with 55 individuals after hunting. Moose hunting was first permitted in Vega municipality in 1989 (2 animals) and has since been used by research (1992-1999) and management (2000-2021) to regulate the population to the desired level and composition. A total of 635 moose were harvested in Vega during the period 1989- 2021, most of which were calves (52%). The harvest was highest in 2015, with 34 animals. In addition, we recorded 46 moose (older than 4 months) that died for reasons other than hunting, of which three in connection with tagging (a fourth died in 2022). We also recorded 10 moose that emigrated from Vega during the study period, most of which swam to the mainland or islands in between the mainland and Vega. In the opposite direction, 13 bulls and five cow moose were recorded as immigrants to Vega.
The moose population on Vega experience high recruitment rates (e.g., pre-harvest proportion calves) because of high fecundity rates, and at times a very low proportion of bulls. The latter was particularly true in the late half of the 1990s, when the proportion of bulls was greatly reduced as part of the research project on the island. Since then, the proportion of bulls has increased, and the age-specific fecundity rates have declined. The latter is probably related to a corresponding decline in age-specific body masses, potentially due to density dependent food limitation. In addition, increasing temperatures in both summer and winter may have led to a declinie in quality of moose forage and increased energy costs due to thermoregulation.
In the first project on Vega, we investigated how biased sex and age structure affect moose body growth and reproduction in two consecutive periods. First, we reduced the average age of bulls (but not the proportion of bulls) and then we reduced the proportion of bulls (but not bull age). Despite significant changes in sex and age structure, we found no changes in the proportion of impreganted moose cows and no changes in bulls' body growth due to early start of breeding. However, we found significant delays in the date of birth, which in turn led to lower body mass of calves in fall and winter. Since older bulls produced more male calves, we also found a close correlation between the average age of bulls in the herd and the proportion of male calves produced. A low proportion of bulls can thus have several unfortunate consequences from a harvesting point of view.
In the following years (2000-2021), the population was subject to normal hunting and without major manipulations of the population structure. During this phase, we conducted several studies of moose demography and life history strategies, drawing on increasingly better kinship data based on genetic analyses. Besides an effect of time of birth, we found in these studies, that calf body mass is also affected by maternal age, calf sex, and the number of siblings in the same year (0 or one). This variation persisted throughout life, so that large calves became large individuals even as adults. Body mass is important in the moose's life, as heavy moose cows tend to start reproducing at a young age and can thus produce many calves over a long life.
On Vega, the moose are in good condition (high age-specific body mass) and are generally very productive. More than 50% of the moose cows gave birth to calf as two-year-olds (covered as yearlings), of which 7% had twin calves. The most productive moose cows (15-18 calves in their lifetime) on Vega started to reproduce as two-year-olds and stayed alive until well into adulthood (11-15 years). Interestingly, there was also a negative relationship between age of first reproduction and future reproductive success (number of calves), and between age of first reproduction and the probability of surviving the hunting season. The former shows that there are large quality differences between cow moose, while the latter is most likely because hunters rarely shoot the cow from the calf. Moose cows that start reproducing as two-year-olds are therefore more likely to survive the hunt than moose cows that start reproducing as three- or four-year-olds.
The variation in reproductive success is greater among bulls than among cows. On Vega, only one third of the bulls succeeded in becoming a father, and even among these there was great variation in the number of offspring. The most productive bulls mated with up to 8 cows during the rutting season, and the most successful bull fathered as many as 44 calves. On average, each bull sired 3.2 calves. The survival was the main reason for the number of offspring produced by bulls. Many bulls were shot at the age of 18 months and thus
Insurance value of biodiversity in the Anthropocene is the full resilience value
Get PDFRecently two distinctly different conceptualisations of insurance value of biodiversity/ ecosystems have been developed. The ecosystem framing addresses the full resilience value without singling out subjective risk preferences. Conversely, the economic framing focuses exactly on this subjective value of risk aversion, implying that the insurance value is zero for risk neutral persons. Here we analyse the differences conceptually and empirically, and relate this to the broader socio-cultural dimensions of social-ecological resilience. The uncertainty of the Anthropocene blurs the distinction between subjective/objective. We show that the economic framing has been operationalised only in specific cases while the broader literature on resilience, disaster risk reduction, and nature-based solutions tend to address the full value of resilience. Yet, the empirical literature that relates to insurance value of biodiversity is hardly consistent with resilience theory because the slow underlying variables defining resilience are rarely addressed. We suggest how the empirical literature on insurance value can be better aligned with resilience theory. Since the ecosystem framing of insurance value captures the essence of the resilience, we propose using the concept “resilience value” as it may reduce the present ambiguity in terminology and conceptualisation of insurance value of biodiversity. nsurance value of ecosystems Natural insurance value Ecosystem services General resilience Specified resiliencepublishedVersio
Increased nationwide use of green spaces in Norway during the COVID-19 pandemic
Get PDFIn recent years, there has been growing concern about the decline in human green space use and nature-based recreation in Western countries. While some evidence suggests that the COVID-19 pandemic led to increased recreational mobility in urban green spaces, it is unclear whether the pandemic led to nationwide changes in green space use in both densely and less densely populated neighborhoods, as well as whether social inequalities in green space use were reinforced or attenuated by the pandemic. To address these questions, we used daily nationwide aggregated mobility data from more than 2 million cell phone subscribers in 14,331 geographical grids across Norway to examine potential changes in mobility in green spaces as measured by the normalized difference vegetation index (NDVI) during the pandemic. Additionally, we controlled for weather conditions, holiday periods, and neighborhood sociodemographic characteristics. The results from linear mixed model analyses showed a 9.4% increase in recreational visits in the greenest spaces during the pandemic. Notably, this increase was most prominent in neighborhoods of low socioeconomic status (SES) and was observed in both high- and low-population density neighborhoods, although the increase was somewhat stronger in neighborhoods with low population density. Our study findings suggest that the COVID-19 pandemic has played a role in increasing nationwide green space use in Norway and potentially narrowing the gap of green inequalities, thus highlighting the importance of preserving and promoting green spaces as a public health resource, particularly in disadvantaged neighborhoods. Green space use COVID-19 pandemic Recreational mobility NDVI Sosioeconomic statuspublishedVersio
Correction to Multiple stressors: negative effects of nest predation on the viability of a threatened gull in different environmental conditions
Get PDFpublishedVersio
Otolith microchemistry combined with genetics reveal patterns of straying and population connectivity in anadromous brown trout (Salmo trutta)
Get PDFSalmonids are well known for their natal homing behaviour, meaning they return to breed in the same area where they originated. However, not all individuals return to their natal breeding grounds—a behavioural trait known as straying. The prevalence of straying is difficult to explore and therefore quantitative estimates for straying are seldom reported. In this study, otolith microchemistry and genetics were combined to investigate patterns of straying over ecological and evolutionary time, respectively, between neighbouring rivers flowing into Mariager fjord, Denmark. Otolith micro-chemistry was used to determine the river of origin for sea trout (Salmo trutta) upon their return to freshwater and 288 SNP markers were used to determine genetic struc-ture among the rivers in the fjord. In this system, where the distance between rivers is short, otolith microchemistry achieved 80% accuracy in assigning juvenile brown trout to their natal river, thus allowing us to determine that approximately 43% of the adult sea trout had returned to non-natal rivers to spawn, with a similar proportion of strayers and natal homers in all of the rivers. Genetic analysis further supported that there was substantial gene flow among individuals originating from different rivers, indicating that sea trout in Mariager fjord make up one population. The findings ob-tained from otolith microchemistry and genetics complement each other and provide further evidence that sea trout in this system migrate to non-natal rivers and spawn there, which consequently affects the genetic structure of the population. dispersal, gene flow, natal homing, phenotypic plasticity, salmonidpublishedVersio
Attitudes toward Wind Power in Norway–Solution or Problem in Renewable Energy Development?
Get PDFWind power has become an increasingly important source of renewable energy in Norway. Current demand and production capacity have exceeded expectations stipulated in energy policies a few years back. Wind power affects landscape characteristics, and the rapid development has created considerable public conflict. However, knowledge to date about public attitudes toward wind power development in Norway is limited. We surveyed a representative sample of the Norwegian public to examine relationships between wind power development and place attachment, localization, and policies. We also examined if attitudes toward wind power are linked to broader environmental attitudes and meaning of place. Public attitudes range from strong support to strong opposition. We found limited support for NIMBY effects. Support versus opposition correlates with attitudes toward place attachment, localization of wind power plants and energy policies. We found evidence of a dichotomy between the more fundamental world views of eco-modernism versus de-growth influencing the more specific wind power attitudes. We argue that policy institutions have underestimated the power of attitude diversity in the wind power debate, and that social acceptability of future wind power development will depend on improved understanding of how social values of landscapes are impacted. Wind power development, Environmental attitudes, Energy policy, Ecomodernism, Degrowth, Landscape valuespublishedVersio