NINA Brage (Norsk institutt for naturforskning)
Not a member yet
4778 research outputs found
Sort by
Overvåking og skjøtsel i Øvre Forra naturreservat 2024
Full text linkLyngstad, A. 2025. Overvåking og skjøtsel i Øvre Forra naturreservat 2024. NINA Rapport 2573. Norsk institutt for naturforskning.
Slåttemyr er en utvalgt naturtype der forekomstene fra og med mellomboreal vegetasjonssone anses som sterkt truet (EN). Øvre Forra naturreservat har betydelige arealer slåttemyr i mellomboreal og nordboreal vegetasjonssone, og er én av de ti høgest prioriterte slåttemyrlokalitetene på nasjonal skala. Skjøtsel av slåttemyr i Øvre Forra har derfor vært prioritert av naturforvaltningen siden 2009, og det har vært faglig tilsyn av skjøtselsarbeidet i samme periode.
I skjøtselsplanen for Øvre Forra skilles det mellom områder med planlagt slått hvert tredje år (intensiv skjøtsel) og hvert femte til tiende år (ekstensiv skjøtsel). Ved intensiv skjøtsel er målet å gjenskape det tradisjonelle slåttelandskapet med det opprinnelige artsmangfoldet. Der det skjøttes ekstensivt er målet å hindre gjengroing med kratt. I 2024 er samla slåtteareal i skjøtselsområdet i Heglesvola og Roknesvola om lag 240 daa myr og engskog (tresatt slåttemark).
I 2024 ble det slått ca. 32 daa i delområdet med intensiv skjøtsel på Heglesslættet og i bakkene mot Heståslættet. Alt dette var myr og engskog som ble slått for fjerde til sjette gang som en del av den moderne skjøtselen. Det ble rydda litt i noen kanter. Graset ble samla opp som små rundballer (vekt ca. 20 kg) og frakta ut med helikopter, og det ble ikke brent gras. Slåtten ble gjennomført i løpet av et par uker midt i august.
I 2025 bør førsteprioritet for slått være noen teiger (ca. 5 daa) på Heglesslættet som ble satt igjen på grunn av dårlig vær i 2024. Videre slått av intensivarealet mot Heståslættet samt ekstensivareal på selve Heståslættet (ca. 55 daa) bør også ha førsteprioritet. Dette utgjør til sammen om lag 60 daa der slått og oppsamling av gras vil utgjøre størstedelen av arbeidet. Rydding og første gangs slått på ca. 50 daa ekstensivareal i Roknesvola har andreprioritet, og er i første rekke aktuelt hvis det blir mye vått vær.
Eksperimentell slått ble gjennomført i prøvefelt 9 i 2024, og dette var femte runde med slått i dette prøvefeltet. Det ble foretatt reanalyser av vegetasjonen for å dokumentere effekten av slått med henholdsvis ljå, slåmaskin og ryddesag.
Skjøtsel av engvegetasjon på setervoller gjennom rydding og slått har blitt ført videre, og i 2024 gjaldt dette Glonkvollen, Roknesvollen, Heglesvollen (forsøk med beitepusser) og Leirfallfera. Målretta beitetiltak med geiter (Nofence) har vært gjort på Roknesvollen, Sillermoen og Vassvollen. På Vassvollmyra ble også skjøtsel med rydding og slått av slåttemyr videreført i 2024, med slått av ca. 3 daa, og samla slåtteareal her er nå ca. 18 daa. Skjøtsel på voller og slåttemyrer som er under restaurering bør prioriteres høgt framover slik at det oppnås en varig bedret økologisk tilstand.Lyngstad, A. 2025. Monitoring and management in Øvre Forra Nature Reserve 2024. NINA Report 2573. Norwegian Institute for Nature Research.
Hay fen is a selected habitat type in Norway and is considered endangered (EN) in the middle boreal, northern boreal and low alpine vegetation zones. The Øvre Forra Nature Reserve encompasses a substantial hay fen area in the middle boreal and northern boreal vegetation zones and is one of the top ten prioritised hay fen localities nationally. Consequently, management (mowing) of the hay fens in Øvre Forra has been a priority for the relevant nature management bodies since 2009, and monitoring of the management efforts has been carried out in the same period.
In the management plan for Øvre Forra, there is a distinction between areas that are mown every third year (intensive mowing) versus every five to ten years (extensive mowing). The goal of the intensive mowing is to restore the traditional cultural landscape with the original biodiversity, whereas the goal of the extensive mowing is to prevent shrub encroachment. In total, there is approximately 24 ha of mown hay fens and hay meadows in the designated management area as of 2024.
In 2024, ca. 3.2 ha hay fen and wooded meadow was mown in the intensive mowing area, and this was mown for the fourth to sixth time as a part of the current management regime. Bushes and small trees hindering the mowing was cleared in some areas. The hay was collected as small, round hay bales (weight ca. 20 kg) and transported out via helicopter. No grass was burned on site. The mowing was carried out within a fortnight in mid-August.
In 2025, management of ca. 6 ha located in the central and eastern part of the management area has priority. Some clearing of bushes may be necessary, but most of the effort will go towards mowing and collection of the hay. Restoration of ca. 5 ha of overgrown hay fen in the extensive mowing area has second priority and is an option in case of wet weather conditions.
Experimental mowing took place in stand 9 in 2024, and this was the fifth repetition of mowing treatments in this stand. Relevés were reanalysed to document the effect on the vegetation from mowing using a scythe, a two-wheeled motorised mower, and a brushcutter respectively.
The management of meadows on summer farms has continued, and in 2024 clearing of bushes and felling of trees was carried out at three summer farms. At two sites, restoration of overgrown meadow using a mulcher was tested, and grazing with goats using the Nofence-system was carried out at three sites. One site is used as a sheep pen during the autumnal sheep gathering and is intensively grazed during that short period. Vassvollmyra is a separate hay fen in the south part of the Nature Reserve. Restoration started there in 2021 with mowing of ca. 0.5 ha annually, and with a total managed area of ca. 1.8 ha by 2024. Continued management of hay fens and meadows currently undergoing restoration should be prioritised to make sure these areas attain a lasting, improved ecological condition.Statsforvalteren i Trøndela
Innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks til Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Nedstrandsfjorden og ved Kvaløya i 2024
Full text linkBerntsen, H.H., Østborg, G.M. & Næsje, T.F. 2025. Innvandring av villaks og rømt oppdrettslaks i Trondheimsfjorden, Namsfjorden, Nedstrandsfjorden og ved Kvaløya i 2024. NINA Rapport 2591. Norsk institutt for naturforskning.
Kilenotfiske Trondheimsfjorden 2024
Det ble fra 1. mai til 4. november 2024 fanget totalt 1173 laks i kilenøtene ved Ytre Agdenes Merke- og Overvåkingsstasjon (YAMO). Blant disse var 782 villaks, 377 rømte oppdrettslaks, seks kultiverte laks og åtte laks med usikkert opphav grunnet dårlig skjellkvalitet. Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2024 var 32,1 % noe som er mye høyere enn i de siste fem årene (2,5-4,2 %). Mesteparten (91 %) av oppdrettslaksen ble fanget tidlig i sesongen, i perioden før 8. juli. Genetisk sporing av den rømte oppdrettsfisken fanget i 2024 viste at 92 % stammet fra rømmingen fra Lerøy Midt AS.
Nesten all fisken fanget ved YAMO ble fanget mellom 1. mai og15. september da det ble fanget 777 villaks, 372 oppdrettslaks, 6 kultiverte laks og 8 laks med usikkert opphav. Til sammenligning ble det i perioden 2012-2023 fanget mellom 502-1429 villaks og 23-94 oppdrettslaks per år.
Det ble merket 194 laks med Carlin-merker ved YAMO i 2024, og av disse ble 3 % (seks av 194) gjenfanget i elv og 1,5 % (tre av 199) i sjøen. Det beregnede innsiget av villaks til Trondheimsfjorden i 2024 var på ca. 51 000 laks (95 % konfidensintervall 14 000-87 000). Det er imidlertid viktig å merke seg at som følge av de begrensningene som ble innført i både elvefisket og sjølaksefisket i 2024 er det beregnede innsiget i 2024 beheftet med en betydelig usikkerhet.
Blant villaksen var det flest smålaks ( 88 cm) (5 %). Blant den rømte oppdrettslaksen var det flest mellomlaks (76 %), deretter storlaks (20 %), og færrest smålaks (4 %). Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden i kilenøtene som var 58 mm i den ene kilenota som ble brukt. Den andre kilenota hadde en maskevidde på 40 mm.
Villaksen hadde vært ett til fem år i sjøen. Énsjøvinter villaks utgjorde (60 %), deretter fulgt av tosjøvinter laks (34 %). Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år og 61 % av smolten hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva.
Av de 377 rømte oppdrettslaksene som ble fanget i 2024, kunne antall vintre tilbrakt i sjøen etter rømming bestemmes for 372 fisk. Alle (98 %) bortsett fra åtte individer hadde rømt samme år som de ble fanget.
Kilenotfiske Namsfjorden 2024
I 2024 ble det innført begrensinger i det ordinære sjølaksefisket i Namsfjorden og omliggende områder slik at andelen tilgjengelig fisk for fangst i overvåkingsnøtene var større i 2024 enn i de siste årene. Fiskeinnsatsen med overvåkingsnøtene i 2024 var også høyere enn i tidligere år grunnet lengre periode med ekstraordinært fiske. Antallet laks fanget i 2024 er dermed ikke direkte sammenlignbart med antallet fanget i de siste årene, og antas å være høyere enn om fangstinnsatsen med overvåkingsnøtene og det kommersielle kilenotfisket hadde vært som i tidligere år. Det ble fra 1. mai til 15. september 2024 fanget 2858 laks i kilenøtene i Namsfjorden. Av disse var 2780 villaks, 51 rømte oppdrettslaks, én kultivert laks og 26 med usikkert opphav grunnet dårlig skjellkvalitet. Til sammenligning ble det i perioden 2013-2022 ble det fanget mellom 1046-2105 villaks og 7-71 oppdrettslaks per år. Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2024 1,8 %. I perioden 2013-2023 har denne ligget på mellom 0,4-6 %.
Halvparten (50 %) av villaksen ble fanget innen 7. juli. Blant villaksen var 49 % mellomlaks, 43 % smålaks og 8 % storlaks. Blant oppdrettslaksen var 49 % mellomlaks, 49 % smålaks og 2 prosent storlaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden (58 mm) i kilenøtene.
Villaksen hadde vært fra ett til fire år i sjøen, og 50 % hadde vært ett år i sjøen, mens 42 % hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte fra to til fem år, og de fleste (68 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva.
Kilenotfiske Nedstrandsfjorden 2024
I 2024 ble det fisket mellom 1.mai og 14. juli. Det ble ikke tillat ordinært kilenotfiske i 2024 (tidligere fra 15. juli til 4. august) og kilenotfisket ble derfor avsluttet 14. juli. I tidligere år har fisk fanget i det ordinære fisket blitt prøvetatt og inngått i overvåkingsresultatene.
Det ble fra 1. mai til 14. juli 2024 fanget totalt 124 laks i kilenota i Nedstrandsfjorden i Tysvær kommune i Rogaland. Av disse var 106 villaks, fire rømte oppdrettslaks, én laks med usikkert opphav og 13 kultiverte laks. Sammenligner vi kun fangsten gjort i perioden før det ordinære fisket så var fangsten i 2024 lavere enn i samme periode i 2018 (130 villaks), og 2020-2023 (112-248 villaks), men høyere enn i 2019 (99 villaks). Antallet rømte oppdrettslaks i samme periode har i 2018-2023 variert mellom 3-23 fisk og 1,8-12,7 % av totalfangsten i perioden. Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2024 på 3,2 %.
Halvparten av villaksen (50 %) var blitt fanget innen 4. juli, like før fisket i 2024 ble avsluttet (14. juli). De fire oppdrettslaksene ble fanget i de to siste ukene av fisket, fra 1. juli til 14.juli. Blant villaksen var 76 % mellomlaks (66-88 cm), 9,5 % storlaks (> 88 cm) og 14 % smålaks (< 66 cm). De fire rømte oppdrettslaksene var alle mellomlaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden (58 mm) i kilenøtene.
Villaksen hadde vært ett til fem år i sjøen (men ingen fire år) og 63 % av den aldersbestemte laksen hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen varierte mellom to (42 %) og tre (58 %) år..
Kilenotfiske Kvaløya, Nærøysund kommune 2024
Det ble fra 15. mai til 15. august 2024 fanget 745 laks i kilenøtene ved Kvaløya i Nærøysund kommune. Av disse var 724 villaks, 19 rømte oppdrettslaks og to med usikkert opphav grunnet dårlig skjellkvalitet. Til sammenligning ble det i perioden 2011-2023 fanget mellom 313-625 villaks og 19-233 oppdrettslaks per år. Fisketiden i 2024 var imidlertid lengre enn i tidligere år slik at fangsttallene for 2024 ikke kan direkte sammenlignes med tidligere års fangster. Andelen rømt oppdrettslaks i kilenotfangsten i 2024 på 2,6 % var lavere enn i perioden 2011-2023 (variasjon: 4,1-52,1 %). Halvparten av villaksen var blitt fanget innen 4. juli.
Blant villaksen var det flest mellomlaks (48 %) og smålaks (44 %) og færrest storlaks (8 %) i kilenotfangsten i 2024. Blant den rømte oppdrettslaksen var 89,5 % (17 av 19) mellomlaks, mens de to resterende var én smålaks og én storlaks. Andelen smålaks i fangstene antas å bli underestimert sammenlignet med det reelle innsiget på grunn av maskevidden (58 mm) i kilenøtene.
Sjøalder ble bestemt for 112 av de 724 villaksene. Villaksen hadde vært fra ett til fire år i sjøen, og størst andel av laksen (59 %) hadde vært to år i sjøen. Smoltalderen til villaksen ble bestemt for 94 individer og varierte fra to til fire år, og den største andelen (60 %) hadde vandret ut i sjøen etter tre år i elva.Miljødirektoratet, Oppdrettsnæringens sammenslutning for utfisking av rømt oppdrettsfisk (OURO
Metodeutvikling for kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder
Full text linkBarton, D.N., Clappe, S., Gundersen, V., Hansen, J.E., Korkou, M., Rød, J.K. & Venter, Z.S. 2025. Metodeutvikling for kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. NINA Rapport 2539. Norsk institutt for naturforskning
Denne rapporten evaluerer arbeidet som kommuner har gjennomført for kartlegging og verdsetting av sine friluftslivsområder siden den første veilederen for kartlegging og verdsetting ble lansert av Miljødirektoratet i 2013. Vi har gjort en analyse av sammenhengen mellom verdsettingskriteriene og områdeverdiene satt på ulike områdetyper. Rapporten beskriver hvordan kommunene har brukt de ulike verdsettingskriteriene og hvilke kriterier som er de mest sentrale for verdsettingen av ulike typer friluftslivsområder.
Rapporten gir flere anbefalinger om operasjonalisering av ulike verdsettingskriterier, og omtaler særlig kriteriet "bruk". Vi har analysert samvariasjon mellom verdsettingskriterier og områdeverdi. Rapporten gir anbefalinger om justering av metoden for å forenkle kommunenes kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder; med forslag til en rekke «grunnkart for friluftsliv», og forslag til verdsetting med et redusert antall kriterier. Rapporten identifiserer kilder til relevante kartdata for slike «grunnkart», og vurderer hvorvidt de ulike kartdataene kan brukes til å avgrense friluftslivsområder og verdsette dem. Vi viser spesielt hvordan kriteriet "bruk" kan vurderes kvantitativt basert på kartlagte STRAVA mobilitetsdata. For kriteriet «bruk» demonstreres en analyse- og dataflytrutine som muliggjør publisering av dataene i en offentlig karttjeneste og vi viser hvordan data for bruk kan tilrettelegges for bruk i en karttjeneste.
Flere ulike detaljerte analyser ble gjennomført for å vurdere forenklinger av verdsettingskriteriene for friluftslivsområder. Vi analyserte korrelasjoner mellom verdsettingskriteriene i M98-2013 metoden for alle friluftslivsområder med verdsettingsdata. Korrelasjonsmønstrene ser ikke ut til å variere med hvor mange kriterier som er vurdert for hvert område. Vi gjorde derfor alle analyser på områder som hadde verdsatt alle 13 kriteriene. Vi fordelte analyse med 3 grupper friluftslivsområder: urban, bynære og store turområder. Områder med alle data er fordelt over 146 kommuner fra hele landet.
• Korrelasjonsresultatene viser at den urbane typen rekreasjonsområde sannsynligvis dominerer korrelasjonsmønsterne når alle typer friluftslivsområder analyseres samlet.
• Når vi analyserer Bynære og Store Turområder hver for seg, følger de også lignende mønstre, med bare mindre forskjeller.
• Uavhengig av gruppen av rekreasjonsområdetyper viser korrelasjonsanalysene at alle de obligatoriske kriteriene er korrelert. Dette gjenspeiler til dels overlapp i definisjoner av verdsettingskriteriene på grunn av uklarheter i Veileder for Kartlegging og Verdsetting av Friluftslivsområder (Miljødirektoratet, 2013).
Vi anbefaler å revidere kriteriesettet og oppslagstabellen i veilederen for å redusere korrelasjoner og redusere antall verdsettingskriterier. Målet er å forenkle verdsettingsarbeidet for kommunene. Alternative modeller ble vurdert for å forenkle oppslagstabellen for verdsetting av friluftslivsområder. Vi har også testet modeller som er spesifikke for friluftslivsområdetyper. Bare kombinasjoner av variabler der korrelasjonene er lavere enn 0,4 ble valgt ut for å unngå overflødig informasjon i regresjonsmodellene. Vi diskuterer konsekvensene av å velge denne korrelasjonsterskelen for analysen. Vi gjør en analyse på tvers av alle modellene for å anbefale en forenklet verdsettingsmetode. Vi beskriver hvor robust dette forslaget er ift. en underdeling på kategoriene urbane, bynære og store turområder. Vurderingen vår tar også i betraktning hvor mye de obligatoriske og frivillige kriteriene faktisk er blitt brukt av kommunene når de har gjennomført M98-2013 metoden. En overordnet forenklet modell med Brukerfrekvens og Opplevelseskvaliteter (tidligere obligatoriske) og Inngrep, Potensiell Bruk og Lydmiljø (tidligere frivillige), anbefales, sammen med de statistisk sett beste alternativene. Til slutt skisserer vi en enkel verdsettingsmodell basert på kun to kriterier og en oppslagstabell, samt en multikriteriemetode der det er mulig å ha med 3 eller flere kriterier og vekte dem.
Foretrukket verdsettingsmodell for friluftslivsområder beskrevet ovenfor bør vurderes samlet i forhold til tilgjengelig kartkunnskap i form av grunnkart. Vi utførte en kvalitativ vurdering av egnethet av 31 ulike tilgjengelige nasjonalt dekkende kartdatakilder som indikatorer for ulike verd-settingskriterier i M98-2013 metoden.
• Hvert kartlag ble vurdert i forhold til de 13 verdsettingskriteriene.
• Der det var relevant for opplevelsesverdi ble det også vurdert ift. en kriterieliste for opplevelsesrikdom.
Deretter presenterer vi en matrise med anbefalte kartlag som grunnkart for friluftsliv. Nesten alle nasjonale kartlag som ble vurdert har minst én mulig anvendelse i forhold til de 13 verdsettingskriteriene fra M98-2013. Resultatmatrisen viser at hvert enkelt kriterium har som regel har flere kartlag som kan legges til grunn og disse indikerer ulike kvaliteter ved kriteriet. Ingen av kartlagene bør imidlertid brukes enkeltvis til å vurdere et kriterium. Kartene skal støtte ekspertvurderinger i en revidert metode, ikke erstatte dem.
I rapporten har vi vurdert spesielt ulike datasett for avgrensning av friluftslivsområder. Vi har skissert en generell metode for avgrensning av friluftslivsområder for kommuner der dette ennå ikke er gjort basert på såkalt «dasymetrisk metode», og der GIS kartlag som beskriver sannsynlighet for friluftslivsbruk kombineres.
Videre testet vi metoder for skalering av mobilitetsdata fra treningsapplikasjonen STRAVA slik at de kan brukes som grunnlag for kartlegging av kriteriet «brukerfrekvens» i M98-2013 metoden. Beregninger ble utført for de 82,6 % av kommunene som har kartlagt friluftslivsområder innen 2024. Vi dokumenterte arbeidsflyt, programmeringskode inn- og resultatdata i matrise og kartformat. Metoden er basert på STRAVA Metro data der brukernes lokasjon er avgrenset til stinettverket i Open Street Map. I påvente av et nytt datasett i 2025 der lokasjonsstatistikk oppgis i et heksagongrid, skisserte vi også en arbeidsflyt for bearbeiding av slike data når de måtte bli tilgjengelige.
For området rundt Oslofjorden var det et «deltagende GIS» datasett tilgjengelig som ble samlet inn av Oslofjordprosjektet. Vi gjorde en kvalitativ vurdering av mulighetene for å bruke dette datasettet for avgrensning av friluftslivsområder, sammenlignet med STRAVA Metro stidata. En konklusjon er at deltagende GIS data med punktdata ikke har stor nok romlig tetthet til at de kan brukes til avgrensning av friluftslivsområder. Vi konkluderte også med at STRAVA Metro stidata ikke er tilstrekkelige alene som grunnlag for avgrensing av friluftslivsområder. Når STRAVA heksagondata blir tilgjengelig, vil det bli aktuelt å vurdere hvorvidt de kan brukes alene eller sammen med andre kartlag for å avgrense friluftslivsområder. Rapporten skisserer en valideringsmetode for å sammenligne avgrensning av friluftslivsområder med STRAVA heksagondata alene eller som del av dasymetrisk metode, med kommunens faktiske avgrensinger.
Før funn fra denne rapporten brukes i ny veileder anbefaler vi at det utføres tester med forsøksvise arbeidsgrupper, modellering og deltagende GIS-metoder, i ulike friluftslivsområde-typer og kommuner. Dersom brukerfrekvens basert på STRAVA skal bli et grunnkart anbefaler vi at kalibrering med stitellere og observasjonsstudier gjøres for et representativt utvalg områdetyper og kommuner i Norge for å finne korreksjonsfaktorer for hele befolkningen.Barton, D.N., Clappe, S., Gundersen, V., Hansen, J.E., Korkou, M., Rød, J.K. & Venter, Z.S. 2025. Metodeutvikling for kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. NINA Rapport 2539. Norsk institutt for naturforskning
The report evaluates municipalities mapping and valuing of their outdoor recreation areas since the National Environment Agency launched its guidance in 2013. The guidance proposes a system of 13 qualitative assessment criteria, which are used to classify recreation areas in terms of their importance. We analyze the correlation between the valuation criteria and the area recreation value classification of different recreation area types. The report describes how the municipalities have used the various valuation criteria and which criteria are the most statistically significant for the valuation of different types of outdoor recreation areas. The report provides recommendations on the operationalization of various valuation criteria, in particular the criterion “user frequency”. We analyze the correlation between individual valuation criteria and recreation value classification of each area. The report provides recommendations for adjusting the mapping and valuation method. We show how the value scale for the criterion “user frequency” can be normalized to compare recreation areas, while differentiating between rural and urban areas. The report identifies sources of relevant geographic data,and assesses whether the various map data can support the revision of municipal mapping and valuation of outdoor recreation areas. For the use frequency criterion, an analysis and data flow routine is demonstrated that enables publication of the data in a public map service and we show how data can be displayed in a map service.
Several different detailed analyses were carried out. We analyzed correlations between the valuation criteria in the so-called M98-2013 guidance method for all mapped outdoor recreation sites in Norway. The correlation patterns do not appear to vary with the number of criteria assessed for each site. We therefore performed all analyses on areas that had valued all 13 valuation criteria (7 of which are mandatory). We divided the analysis into 3 groups of outdoor recreation areas: urban, peri-urban and large hiking areas. Areas with complete valuation criteria data sets are spread over 146 municipalities throughout the country.
The correlation results show that the urban types of recreation area probably drives the overall correlation patterns when all types of outdoor recreation areas are analyzed together. When we analyze Urban and Large Hiking Areas separately, they also follow similar correlation patterns between criteria. Regardless of the group of recreation area types, the correlation analyses show that all of the mandatory valuation criteria are correlated. This partly reflects overlap in the defi-nitions of the valuation criteria due to ambiguities in the Guidelines for Mapping and Valuation of Outdoor Recreation Areas (Norwegian Environment Agency, M98-2013). We recommend revising the set of criteria and the look-up table in the Guidelines to reduce correlations and simplify the valuation work for the municipalities.
The report considers alternative models to simplify the look-up table for valuation of outdoor recreation areas. We also test models that are specific to outdoor recreation area types. Only combinations of variables where the correlations are strictly lower than 0.4 were selected to avoid redundant information in the regression models. We discuss the implications of using this correlation threshold to assess the recreation valuation model. We aggregate across all models to recommend a simplified valuation method. We state how robust this proposal is with respect to a sub-division into urban, peri-urban and large hiking areas. Our assessment also takes into account how much the mandatory and voluntary criteria have actually been used by municipalities when implementing the M98-2013 method. An overall simplified model with User Frequency and Experience qualities (previously mandatory) and Encroachment, Potential Use and Soundscape (previously voluntary) is recommended, together with the statistically best alternatives. Finally, we outline a simple valuation model based on only two criteria and a look-up table, as well as a multicriteria method where it is possible to include 3 or more criteria and weight them.
The preferred valuation model for outdoor recreation areas described above should be assessed overall in relation to available map knowledge in the form of base maps. We performed a qualitative assessment of the suitability of 31 different nationally available map data sources as indicators for different valuation criteria in the M98-2013 method. Each map layer was assessed in relation to the 13 valuation criteria. Where a map layer was relevant for Experience value, it was also assessed against a list of criteria for experience richness. We arrived at a matrix of recom-mended map layers as base maps for outdoor recreation - almost all national map layers that were assessed have at least one possible application in relation to the 13 valuation criteria from M98-2013. The results matrix shows that each criterion usually has several map layers that can be used as a basis and indicate different qualities of the criterion. However, none of the map layers should be used individually to assess a criterion. The maps should support expert judgments in a revised method, not replace expert judgement.
The report considers different datasets for delineating outdoor recreation areas. We outline a general method for delineating outdoor recreation areas for municipalities where this has not yet been done based on the so-called “dasymetric method”, where GIS map layers describing the probability of outdoor recreation use are combined.
We also tested methods for scaling mobility data from the exercise application STRAVA so that it can be used as a basis for mapping the criterion “user frequency” in the M98-2013 method. Calculations were carried out for the 82.6% of municipalities that have mapped outdoor recreation areas by 2024. We documented the workflow, programming code, input and result data in matrix and map format. The method is based on STRAVA Metro data where the users' location is limited to the street network in Open Street Map. In anticipation of a new dataset in 2025 where location statistics are provided in a hexagon grid, we also outlined a workflow for processing such data when it becomes available.
For the Oslofjord regions, there was a “participatory GIS” dataset available that was collected by the Oslofjord project (TØI-NIH-Copenhagen University). We made a qualitative assessment of the possibilities of using this dataset for delineation of outdoor recreation areas, compared to STRAVA Metro trail data. Participatory GIS data occurs as “point registrations” that were collected through a representative survey of the population. We conclude that participating GIS data with point data do not have a high enough spatial density to be used for delineation of outdoor recreation areas. We also conclude that STRAVA Metro site data is not sufficient on its own as a basis for delineating outdoor recreation areas. When STRAVA hexagon data becomes available, it will be relevant to consider whether it can be used alone or together with other map layers to delineate outdoor recreation areas. The report outlines a validation method to compare the delineation of outdoor recreation areas with STRAVA hexagon data alone or as part of GIS modelling methods, with the municipality's actual delineations.
Before the findings from this report are used in new guidance, we recommend that tests are carried out with working groups, various GIS-modelling and participatory GIS methods, in different types of outdoor recreation areas and municipalities. Before using the STRAVA-based dataset as a national base map for recreation we recommend calibrating the models for different recreation area types across the country.Miljødirektoratet: M-2913|202
Analyser av miljø-DNA for påvisning av ål på Osterøy. På oppdrag fra Biota Naturkompetanse
Full text linkFossøy, F., Molander, I.P.Ø., Sivertsgård, R. 2025. Analyser av miljø-DNA for påvisning av ål på Osterøy. På oppdrag fra Biota Naturkompetanse. NINA Datarapport 4. Norsk institutt for naturforskning.
https://hdl.handle.net/11250/3212215
NINA har på bestilling fra Biota Naturkompetanse undersøkt tilstedeværelse av ål (Anguilla anguilla) i utvalgte lokaliteter på Osterøy, Vestland fylke, ved hjelp av miljø-DNA. Totalt ble det samlet inn 14 filter fra 5 innsjøer med tilhørende elver 10. september 2024. Miljø-DNA analysene påviste ål kun i Herlandsvatnet. Resten av prøvene anses som negative.Biota Naturkompetans
The big brown Telamonia unlocked: four new species in Cortinarius section Bovini (Agaricales, Basidiomycota) and a revised taxonomy of bovinoid Cortinarii
No full textIn this study, we describe four species of Cortinarius subgen. Telamonia sect. Bovini as new to science: Cortinarius acutipes, C. cepiformis, C. schistaceus and C. sericeovelatus. We also provide updated descriptions and synonymies for several known species in the section, including C. pachypus (formerly C. terribilis and C. pseudobulbosus), C. sordescens (neotypified here), C. turgidulus and C. urbis-veteris, as well as forC. hillieri, here supported as a genuine Bovini member. In addition, through DNA sequencing of its holotype, we fix here the interpretation of C. aprinus, the iconic member of a difficult group of large, fleshy, grey brown Telamonia species often referred to as Aprini or Sordescentes. We also update the taxonomy of C. diffractosuavis (sect. Sordescentes) and C. testaceomicaceus (sect. Exsulares), to yield a most comprehensive overview of phylogenetically supported “bovinoid” species from deciduous forests on calcareous soils of Europe. The habitat and distribution of all treated species are presented, and a tentative identification key is also proposed.publishedVersio
Arealpåvirkning fra vindkraft og hytteområder: Sammenligning over tid
Full text linkArtikkelen tar utgangspunkt i arealkonsekvensene av henholdsvis hytte- og vindkraftutbygginger i Norge. Med bakgrunn i samfunnsdebatter om arealpåvirkning av disse to inngrepstypene, går vi igjennom forskjellige aktuelle målemetoder for arealpåvirkning for hytter og vindkraft. Ved bruk av statistikk fra flere kilder diskuterer vi arealkonsekvensene av disse to svært forskjellige typene inngrep. I tillegg til noen spesielle mål for begge inngrepstypene belegger vi og diskuterer hovedkategoriene direkte inngrep (fotavtrykk), plan/hytteområde, og andre former for arealpåvirkning. Vi finner at målt som direkte fysiske inngrep, har hytteutbyggingen hatt et mye større fotavtrykk enn vindkraftutbyggingen. Når vi sammenligner direkte påvirket areal for vindkraftutbygging og hytteutbygging, er det mindre forskjeller. For påvirkning utover disse områdene har vindkraft sannsynligvis større påvirkning på sine omgivelser enn hytteutbygginger. Dette begrunnes særlig i høy synlighet og dominans i terrenget og forskjellige støyprofiler, selv om hytteutbygginger medfører betydelig påvirkning i form av ferdsel utenfor hytteområdet. Det er mer uklart hvilken inngrepstype som har størst påvirkning på uberørt natur i Norge, og det mangler kunnskap om og data for naturpåvirkning, særlig for hytteutbygginger.The article takes as its starting point the land-use consequences for second homes and wind power developments in Norway. With a background in societal debates, we address various metrics for land use and land-use change impacts for these two types of interventions, using available statistics from several sources. In addition to some special measurements for both types of intervention, we outline and discuss the main categories of direct effects (ecological footprint), planning area, and other forms of land-use impact. We find that for the categories of footprint and planning areas, the development of second homes in Norway has clearly had a greater impact than wind power has had so far. However, when we compare the impacts beyond the footprint and planning area, wind power likely has significantly more impact on its surroundings than second home developments. This finding is due to the high visibility and dominance of wind turbines in the terrain and noise from the turbines, even though second home developments entail significant impacts in the form of human activities beyond the infrastructure area itself. However, it is more unclear which type of intervention has the greatest impact on wilderness areas in Norway. There is a significant deficit in knowledge and data for such impacts, particularly regarding second homes developments
Reduced ATP turnover during hibernation in relaxed skeletal muscle
Full text linkHibernating brown bears, due to a drastic reduction in metabolic rate, show only moderate muscle wasting. Here, we evaluate if ATPase activity of resting skeletal muscle myosin can contribute to this energy sparing. By analyzing single muscle fibers taken from the same bears, either during hibernation or in summer, we find that fibers from hibernating bears have a mild decline in force production and a significant reduction in ATPase activity. Single fiber proteomics, western blotting, and immunohistochemical analyses reveal major remodeling of the mitochondrial proteome during hibernation. Furthermore, using bioinformatical approaches and western blotting we find that phosphorylated myosin light chain, a known stimulator of basal myosin ATPase activity, is decreased in hibernating and disused muscles. These results suggest that skeletal muscle limits energy loss by reducing myosin ATPase activity, indicating a possible role for myosin ATPase activity modulation in multiple muscle wasting conditions.publishedVersio
Plan for skogrestaurering i Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde. Aktuelle tiltak, effektovervåking og lokaliteter
Full text linkJacobsen, R.M., Bendiksen, E., Jansson, U., Mienna, I.M., Nordén, B., Skrindo, A. 2025. Plan for skogrestaurering i Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde. Aktuelle tiltak, effektovervåking og lokaliteter. NINA Rapport 2574. Norsk institutt for naturforskning.
Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde ble vernet i november 2023, som et unikt verneområde for skog i lavlandet i Sørøst-Norge i kraft av sin størrelse og variasjon. Det er nedfelt i forskriften for nasjonalparken at det er en målsetting å videreutvikle verneverdiene både ved fri utvikling, men også ved aktive restaureringstiltak. Nasjonalparken og friluftslivsområdet har betydelige gammelskogskjerner, men også mange ensartete barskogsbestand med lite død ved. Andre skogtyper som kan ha nytte av restaureringstiltak er grøfta sumpskog og forekomster av osp og andre løvtrær som fortrenges av gran. Restaureringstiltakene vil bedre leveområdene for truede arter tilknyttet skog og bidra til de nasjonale og internasjonale miljømålene for å stanse og reversere tapet av natur.
I denne rapporten beskriver vi restaureringstiltak som kan være aktuelle for Østmarka, vi skisserer effektovervåking for disse tiltakene, og vi foreslår lokaliteter der ett eller flere restaureringstiltak kan være aktuelt. Vi understreker betydningen av godt samarbeid mellom de ulike aktørene i videre arbeid med restaureringen, med god kommunikasjon mellom økologer, forvaltningen, de som skal utføre det praktiske arbeidet, samt lokalsamfunn og brukere av naturområdene. Ved god formidling av hensikten med tiltak som utføres, håper vi at skogrestaureringen i Østmarka kan bidra til å fremme kunnskap om skogøkosystemet og gi en økt rekreasjonsverdi for friluftslivet.
Vi har vurdert hvilke lokaliteter i Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde som er aktuelle for skogrestaurering ut fra økologiske perspektiver, basert på kartfestet informasjon og feltbefaringer. Aktuelle kandidater for restaurering av sumpskog ved å tette grøfter ble funnet ved en kombinasjon av kartfestede grøfter, høyoppløste høydemodeller basert på laserskanning, historiske flybilder og lokalkunnskap. For skogbestand med ensartet og tett gran- eller furuskog med lite død ved anbefaler vi tiltak for å variere skogstrukturen, deriblant glennehogst, tynning med variabel tetthet og å skape død ved. Vi anbefaler å skape død ved med en blanding av felling, ringbarking og, der man har mulighet til å bruke tyngre maskiner, ved å dytte trær overende for å skape rotvelt. I noen furubestand kan det også være aktuelt å veteranisere trær for å fremme utviklingen av aldersbetingede mikrohabitat som hulrom og døde greiner. En del av lokalitetene tar utgangspunkt i naturtypelokaliteter, der restaureringstiltak kan bidra til å utvide leveområdene for arter tilknyttet gammelskog eller død ved.
Vi har listet opp en del lokaliteter med stort innslag av løvtrær, deriblant osp, som kan fremmes ved å fjerne gran. Vi anbefaler også å teste ut ulike tiltak for å fremme foryngelse av osp. Kontrollert skogbrann er kanskje ikke aktuelt for Østmarka i nærmeste fremtid. Allikevel påpeker vi noen lokaliteter som er godt egnet for naturvernbrenning, blant annet en del furukoller avgrenset av dalsøkk, vann, myrer eller veier. På lengre sikt vil vi anbefale å gjennomføre naturvernbrenning på noen egnede lokaliteter for å gjeninnføre den branndynamikken som historisk sett har preget området og skape levesteder for brannspesialiserte arter.
Klimaendringene endrer forholdene skogen i Østmarka i økende grad, hvilket gjør det enda viktigere å fremme variasjon i skogstruktur og treslag for å skape en robust skog. Man bør ha i bakhodet at en del områder som i dag er grandominert kanskje vil være bedre egnet for furu eller løvtrær i fremtiden. Til slutt vil vi påpeke at mange av restaureringstiltakene som er aktuelle for Østmarka med fordel kan gjentas på samme lokaliteter eller nye lokaliteter med noen års mellomrom, slik at man legger til rette for en kontinuitet i levesteder som for eksempel død ved. Det vil være en stor fordel, både for naturmangfoldet og for forskning på effekter av tiltakene, dersom det legges til rette for en langsiktig innsats for skogrestaurering i Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde.Jacobsen, R.M., Bendiksen, E., Jansson, U., Mienna, I.M., Nordén, B., Skrindo, A. 2025. Plan for forest restoration in Østmarka national park and recreational area. Relevant measures, effect surveillance and localities. NINA Report 2574. Norwegian Institute for Nature Research.
Østmarka national park and recreational area were established in november 2023, as a unique protected area for forest in lowland southeast-Norway due to its size and variation. It is a stated purpose for the national park to promote the nature values not only through natural development, but also through active restoration measures. The national park and recreational area have notable core areas of old-growth forest, but also include several homogenous stands of coniferous forest with low volumes of dead wood. Other forest types that will benefit from restoration measures are drained swamp forests and occurrences of aspen and other deciduous trees that are being outcompeted by spruce. Forest restoration will benefit threatened species and contribute to the national and international goals of halting and reversing the loss of biodiversity.
Here we describe restoration measures that are relevant for Østmarka, we provide the outline for effect monitoring of the measures, and we suggest localities where one or more of these measures could have a positive effect for biodiversity. We underline the importance of good cooperation between the different parties involved in restoration, with good communication between ecologists, the management, those conducting the measures in practice, as well as local communities and users of the national park and recreational area. If the purpose of the restoration measures is effectively communicated, we hope that the forest restoration in Østmarka can contribute to increase knowledge of the forest ecosystem and to give users a positive and exciting recreational experience.
We selected localities suggested for restoration based on ecological knowledge, using map-based information as well as field surveys and local knowledge. Candidates for restoration of swamp forest were located using a combination of mapped ditches, high resolution height models based on laser scanning, historical arial photos and local knowledge. Stands with homogenous and dense spruce or pine forest with low volumes of dead wood were recommended for restoration of forest structure through gap cutting, variable density thinning and creating dead wood. We recommend creating dead wood through various methods, such as felling, ring barking and, where it is possible to access the stand with heavy machines, pushing trees over to create “windfalls”. Veteranisation of living pine trees could be tested in some stands. Some of the suggested localities surround existing old-growth forest, where restoration can expand the habitat for species associated with old-growth and dead wood.
We suggest several localities with a high proportion of deciduous trees, including aspen, which can be conserved and promoted through removing spruce. We also recommend testing various measures to promote regeneration of aspen. Forest fire as a restoration measures might not be relevant in Østmarka in the near future. Even so, we suggest some localities suitable for prescribed fire, such as ridges with pine surrounded by fire barriers such as lakes, mires or roads. Østmarka is an area which historically has had a natural fire frequency, and we recommend using prescribed fire to mimic natural fire dynamics and create habitats for species specialised on forest fires.
Climate change is increasingly affecting the conditions in Østmarka, highlighting the importance of variation in forest structure and tree species to increase the robustness of the forest. It should be kept in mind that areas that are spruce dominated today might be more suitable for pine or deciduous trees in the future. Finally, we underline the importance of continuity of habitat avail ability for species, which means that several of the restoration measures suggested here should be repeated in the same or different stands within a few years. It would be a great advantage for biodiversity and research, if the forest restoration in Østmarka could be a stable, long-term project.Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershu
Bestandsutvikling og avskyting av elg i Trondheim, Malvik, Selbu og Tydal. Evaluering av måloppnåelse og forslag til videre forvaltning
Full text linkSolberg, E.J, Rolandsen, C.M. & Heim, M. 2025. Bestandsutvikling og avskyting av elg i Trondheim, Malvik, Selbu og Tydal. Evaluering av måloppnåelse og forslag til videre forvaltning. NINA rapport 2555. Norsk institutt for naturforskning
Den praktiske hjorteviltforvaltningen i Norge gjennomføres nå i stor grad av jaktrettshaverne og jegerne med bakgrunn i en kommunalt godkjent bestandsplan. Som et ledd i denne prosessen skal kommunene etablere et sett med forvaltningsmål for sine hjorteviltbestander og gjennomfører regelmessig evaluering av bestandsutvikling og måloppnåelse. I denne rapporten beskriver vi elgens bestandsutvikling de siste 30 årene i kommunene Trondheim, Malvik, Selbu og Tydal i tidligere Hjorteviltregion 4 i gamle Sør-Trøndelag fylke, og evaluerer forvaltningens måloppnåelse i siste 5-årsperiode. I tillegg gir vi noen faglige råd med hensyn til videre forvaltning av elgbestanden i regionen.
I løpet av de siste 30 årene har det vært stor variasjon bestandstetthet (antall elg pr. arealenhet), bestandskondisjon (slaktevekter og kalverekruttering) og bestandsstruktur (kjønnssammensetning) innen og mellom de fire kommunene. Hovedtrender er at bestandstettheten (målt som antall elg felt pr. jegerdag) har økt over tid, mens slaktevekter, rekrutteringsrater (eks. sett kalv pr. ku) og kjønnssammensetning (målt som sett ku pr. okse) er redusert. De siste 10 årene har det likevel vært en betydelig bestandsnedgang, men uten at det har ført til større endringer i be standskondisjon eller bestandsstruktur.
Sammenlignet med andre elgkommuner i Norge er bestandstettheten (målt som antall felt elg pr. km2) og kjønnssammensetningen i siste 5-årsperiode betydelig høyere enn landsgjennomsnittet i Trondheim og Malvik, og omkring snittet eller under i Selbu og Tydal. Med andre ord er okseandelen fortsatt lav i Trondheim og Malvik, til tross for betydelige forbedringer siden 1990-tallet. I de samme to kommunene er det estimerte beitetilbudet ikke nevneverdig forskjellig fra landsgjennomsnittet, mens beitetrykket er høyere. I Selbu og Tydal var beitetilbudet tilsynelatende lavere, men det var også beitetrykket og den estimerte bestandstettheten. Til tross for høyere tetthet er kalverekrutteringen (målt som tvillingandel hos reproduktive kyr) fortsatt relativt høy i Trondheim og Malvik, og omkring landsgjennomsnittet i Selbu og Tydal.
I Trondheim og Malvik er siste målperiode (definert i kommunale måldokument) nettopp avsluttet (2020–2024), mens Selbu (2023-2028) og Tydal (2022-2026) har noen år igjen. I målperioden har alle kommunene holdt seg ved eller under den målsatte bestandstettheten for elg, mens kun Tydal hadde en kjønnssammensetning i samsvar med målet (omkring 2 ku sett pr. okse). Trondheim og Selbu var i grenseområdet og Malvik synes fortsatt å slite med lavere enn målsatt andel okser i bestanden. For avgang av elg utenom jakt fant vi stort sett et samsvar med målsetningen i Trondheim, Selbu og Tydal. Det motsatte var tilfelle i Malvik, der det ble registrert et høyere antall fallvilt enn ønsket. Alle kommunene hadde en målsetning om å stabilisere eller øke slaktevekter og/eller rekrutteringsrater fra tilstanden før målperioden. Selv om det ble registrert en svak økning i både slaktevekter og tvillingandel i flere av kommunene, var ikke økningen tilstrekkelig til å nå målet. Unntaket var i Trondheim der ambisjonen kun var å stabilisere slaktevektene på samme nivå.
På generelt grunnlag er det vår anbefaling at regionen som helhet bør unngå bestandsøkning i neste 5-årsperiode, og kanskje heller vurdere ytterligere bestandsreduksjon. I Trondheim og Malvik har bestandstettheten vært betydelig høyere enn landsgjennomsnittet de siste 5 årene, mens beitetilbudet har vært rundt snittet. I en fersk beitetaksering fra Trondheim og Malvik ble det tilsvarende konkludert med at bæreevnen for elg er lavere enn dagens elgtetthet i Trondheim kommune, men omtrent tilsvarende tettheten vi estimerte for Malvik kommune i samme periode. Dersom målet er å unngå ytterligere fall i bestandskondisjon, eller i beste fall øke den, synes en ytterligere bestandsreduksjon å være nødvendig i Trondheim kommune. I Malvik kommune bør en ny bestandsøkning unngås.
Også i Tydal synes bestandstettheten å være i høyeste laget i forhold til beitegrunnlaget. Tydal er en fjellkommune med kort vekstsesong og mye lavproduktiv skog, og mye tyder på at elgbestanden fortsatt befinner seg på et historisk høyt nivå, og muligens også er økende. Dette, kombinert med en tydelig reduksjon i både tvillingandelen og slaktevekter gjennom de siste 10 årene, tilsier at bestanden kan være begrenset av næringstilbudet.
I Selbu er bestanden betydelig redusert de siste 10-15 årene og bestandstetthet og jaktuttak er følgelig lavere nå (2020-2024) enn i forrige målperiode. Dette har delvis vært en ønsket utvikling i Selbu, og sammenfaller med ønsket om å øke kondisjonen i bestanden. For de neste årene er vår vurdering at kommunen bør holde bestanden ved dagens tetthet (eks. snittet over de siste tre årene). Det er usikkert om dette er tilstrekkelig til å øke bestandskondisjonen umiddelbart, men kanskje på sikt. Et positivt trekk er at slaktevekter og rekrutteringsrater i Selbu ikke har falt de siste 5-7 årene, men tvert imot viser antydning til økning, og at beitetrykket i kommunen ser ut til å være noe redusert.
I alle kommunene har det vært en betydelig nedgang i antallet sett ku pr. okse de siste 30 årene, fra til dels svært høye verdier på 1990-tallet. Denne utviklingen samstemmer med en gradvis høyere andel hunndyr i avskytingen de siste 20 årene og inntil nylig en økende eller stabil bestandsstørrelse (dvs. hovedsakelig færre døde enn kalver rekruttert). Vi tror imidlertid ikke ku pr. okse-forholdet vil fortsette å synke (okseandelen øke) med dagens avskytingsmønster (høy andel okser) og anbefaler derfor kommunene i regionen å redusere den relative avskytingen av hanndyr i årene som kommer. Dette gjelder særlig i Trondheim og Malvik kommune, der ku pr. okse-forholdet i bestanden har holdt seg over 2,5 i gjennomsnitt de siste 10 årene. Vi mener dette forholdet med fordel kan reduseres til 2 ku sett pr. okse eller lavere. I Selbu og Tydal er kjønnsforholdet allerede ved et slikt nivå, men kan med fordel reduseres ytterligere litt.
For å oppnå en slik utviklingen anbefaler vi alle kommunene å etablere et sett med operative forvaltningsmål som enkelt lar seg måle og evaluere i etterkant (dvs. kvantitative mål). Disse bør primært inkludere et mål på bestandens tetthet, for eksempel målt som antall elg sett eller felt pr. jegerdag, og et mål på bestandens kjønnssammensetning (eks. antall ku sett pr. okse). Målene kan uttrykkes som en gitt verdi bestanden bør holdes under eller over, eller et intervall bestanden bør holdes innenfor. I ulike vald og bestandsplanområder kan man benytte det samme forvaltningsmålet for kjønnssammensetning, mens forvaltningsmålet for bestandstetthet bør tilpasset hvert enkelt jaktfelt/vald da nødvendig jaktinnsats pr. elg felt vil variere med jakterfaring, jaktforhold og minsteareal. Vi har formulert et forslag til kommunevise forvaltningsråd i neste 5-årsperiode basert på en slik tilnærming.Solberg, E.J, Rolandsen, C.M. & Heim, M. 2025. Population dynamics and harvest of moose in Trondheim, Malvik, Selbu and Tydal municipalities. NINA Report 2555. Norwegian Institute for Nature Research.
The moose and deer management in Norway is now largely carried out by hunting rights holders and hunters based on management plans approved by the municipality. As part of this process, the municipalities must establish a set of management objectives for their deer populations and regularly evaluate population development and goal achievement. In this report, we describe the development of the moose population over the past 30 years in the municipalities of Trondheim, Malvik, Selbu and Tydal in moose region 4 in Trøndelag, and evaluate the management's goal achievement over the past 5-year period. In addition, we provide some professional advice with regard to further management of the moose population in the region.
Over the past 30 years, there has been great variation in population density (number of moose pr. area unit), population condition (carcass weights and calf recruitment) and population structure (sex composition) within and between the four municipalities. The main trends are that population density (measured as number of moose killed per hunter-day) has increased over time, while carcass weights, recruitment rates (e.g., calf seen per cow) and sex composition (measured as cow seen per bull) have decreased. There has nevertheless been a significant population decline in the last 10 years, but without this leading to major changes in population condition or population structure.
Compared to other moose municipalities in Norway, population density (measured as number of moose killed per km2) and sex composition in the last 5-year period are significantly higher than the national average in Trondheim and Malvik, and around the average or below in Selbu and Tydal. In other words, the proportion of bulls is still low in Trondheim and Malvik, despite significant improvements since the 1990s. In the same two municipalities, the estimated food supply is not significantly different from the national average, while the browsing pressure is higher. In Selbu and Tydal, the food supply was apparently lower, but so was the browsing pressure and the estimated population density. Despite the higher density, calf recruitment (measured as the proportion of twins per reproductive cow) is still relatively high in Trondheim and Malvik, and around the average in Selbu and Tydal.
In Trondheim and Malvik, the latest planning period has just ended (2020–2024), while Selbu (2023–2028) and Tydal (2022–2026) have a few years left. During the planning period, all municipalities have remained at or below the targeted population density for moose, while only Tydal had a sex composition in line with the target (around 2 cows seen per bull). In Trondheim and Selbu the goal achievement was to acceptable, while Malvik still seems to be struggling with a higher than targeted sex composition in the population. Regarding the fallen stock (incidentally mortality), we found a general agreement with the target in Trondheim, Selbu and Tydal, but the ambitions were not particularly high. The opposite was the case in Malvik, and here the fallen stock was higher than desired.
All municipalities had a target of stabilizing or increasing carcass weights and/or recruitment rates. Despite a slight increase in carcass weights and/or twinning rates in several municipalities, this was not sufficient to reach the target. The exception was in Trondheim, where the ambition was only to stabilize carcass weights at the same level as before the planning period. On a general basis, it is our recommendation that the region should avoid population increases in the next 5-year period and rather consider further population reduction. In Trondheim and Malvik, the population density has been significantly higher than the national average in the last 5 years, while the food supply has been around the average. In a recent browse assessment in Trondheim and Malvik, it was concluded that the carrying capacity for moose is lower than the current moose density in Trondheim municipality, but approximately the same as the density estimate for Malvik municipality. If the goal is to avoid further declines in population condition, or at best increase it, it is therefore recommendable to further reduce the population density in Trondheim municipality, while Malvik municipality should at least avoid a new increase. In Tydal, as well, we believe the population density is too high maintain the same population condition as before. Tydal is a mountain area with a short growing season and mostly low-productive forest, and the moose population is still at a historically high density, and possibly also increasing. This, combined with a clear reduction in both the twinning rate and carcass weights over the last 10 years, indicates that the population may be significantly food limited.
In Selbu, the population has been significantly reduced over the last 10-15 years and population density and harvests are consequently lower now (2020-2024) than in the previous planning period. The population reduction has been a management goal in Selbu, and coincides with the desire to increase the population condition. For the next few years, we therefore suggest that the municipality should keep the population at the current density (e.g., the average over the last three years). Whether this is sufficient to increase the population condition is uncertain, but is left to be seen. A positive feature is that carcass weights and recruitment rates in Selbu have not fallen in the last 5-7 years but rather show signs of increasing. Likewise, the browsing pressure in the municipality appears to have declined over the last ten years.
In all municipalities there has been a significant decrease in the number of seen cows per bull in the last 30 years, from very high values in the 1990s. This is consistent with a gradually higher proportion of females in the harvest over the last 20 years and until recently, an increasing or stationary population size. However, we find it unlikely that the cow per bull ratio will continue to decline (the proportion of bulls will increase) with the current harvest structure (high proportion of bulls) and therefore we recommend that the municipalities in the region decrease the relative shooting of males in the coming years. This is particularly true in Trondheim and Malvik municipalities, where the cow per bull ratio in the population has remained above 2.5 on average over the past 10 years. We believe that this ratio could be reduced to 2 cows per bull or lower. In Selbu and Tydal, the sex ratio is already at such a level but can be further reduced.
To achieve such a development, we recommend all municipalities to establish a set of operational management goals that can be easily measured and evaluated (i.e., quantitative goals). These should primarily include a goal for the population density, for example measured as the number of moose seen or killed per hunter day, and a measure of the population's sex composition (e.g., number of cows seen per bull). These goals can be expressed as a given value the measure should be kept below or above, or an interval the measure should be kept within. In different hunting fields and population plan areas, the same management target for sex composition can be used, while the management target for population density should be adapted to each individual hunting field as the necessary hunting effort per moose killed will vary with hunting experience, hunting conditions and minimum area. In the end we provide municipality-specific management goals for the next 5 years based on this approach.Trondheim kommun
Modellering av kollisjonsrisiko for rovfugler ved bruk av overvåkingsdata ved Moifjellet og Lakssvelafjellet i Rogaland
Full text linkKvalnes, T. & May, R. 2025. Modellering av kollisjonsrisiko for rovfugler ved bruk av overvåkingsdata ved Moifjellet og Lakssvelafjellet i Rogaland. NINA Rapport 2580. Norsk institutt for naturforskning.
Fornybar energi fra vindkraft bygges ut i stort tempo og bidrar til at behovet for energi kan dekkes med en redusert andel av fossilt drivstoff. Utbygging av vindkraft er imidlertid arealkrevende og påvirker dyrelivet både lokalt gjennom arealtap og i større områder gjennom fortrenging og barrierer. Fugler er også utsatt for økt mortalitet gjennom kollisjoner med vindturbinene, en effekt som kan være betydelig, spesielt om en ser på kumulative effekter over større områder. I fjell-området Moifjellet og Lakssvelafjellet i Bjerkreim kommune, Rogaland, arbeider Statkraft med planer om et vindkraftverk i et område hvor det blant annet er bekymringer knyttet til rovfugler på trekk vår og høst. Det er derfor satt i gang overvåking av høsttrekket av rovfugler, med innsamling av data fra to utkikkspunkter. For hvert punkt ble det i hvert av årene 2023 og 2024 utført 10 dager av 6 timer overvåking. Hvert observerte individ ble artsbestemt og start-/ sluttiden for observasjonen ble registrert. Overvåkingen ble utført av Ecofact på oppdrag fra Statkraft. For vårtrekket finnes så langt ikke tilsvarende data.
Målet med denne rapporten er å kvantifisere flygeaktivitet og andelen av tiden ved rotorhøyde for hver av rovfuglartene som ble registrert i området under overvåkingen. For så med utgangspunkt i disse dataene å beregne risikoen for kollisjoner for hver art gjennom høstmånedene august til november. En kortfattet diskusjon av mulige tiltak for å redusere kollisjonsrisiko gis på bakgrunn av resultatene. I arbeidet benyttes data på fuglers morfologi og flyveadferd fra litteraturen og en aktuell eksempelturbin benyttes som grunnlag for beregning av kollisjonsrisiko.
Havørn og tårnfalk var de to artene som oftest ble registrert i området, med en topp i september for antall registreringer. Disse to artene hadde også høyest tetthet i området blant de totalt 11 rovfuglartene som ble registrert. Tetthet er målet for flyveaktivitet og ble kvantifisert ved å beregne totalt antall sekunder med observasjoner av hver art i forhold til total observasjonstid delt på synlig areal fra utkikkspunktet. Denne beregningen tar hensyn til at tiden som hvert individ bruker i området har betydning for kollisjonsrisiko. Kollisjonsrisiko er også avhengig av andelen av tiden en art holder seg ved rotorhøyde. Havørn, tårnfalk og spurvehauk var artene som oftest ble observert ved rotorhøyde, med 25-31% av tiden. Høy tetthet og tid ved rotorhøyde gjorde at havørn og tårnfalk hadde desidert høyest antall forventede kollisjoner gjennom de fire høstmånedene. Summert var det forventet 2.08 (95% CI = [0.86, 4.03]) kollisjoner for havørn og 1.15 (95% CI = [0.38, 2.65]) kollisjoner for tårnfalk per år i august-november. I samme periode hadde de øvrige artene forventet antall kollisjoner under 0.1 individer per år.
Det er betydelig usikkerhet knyttet til de estimerte antall kollisjoner, men de gir en indikasjon på den relative risikoen for kollisjoner for de ulike artene. Spesielt vil ulike estimater for unnvikelsesprosent for hver art gi ganske store utslag på kollisjonsrisiko og med kun to år med data vil det være en god del usikkerhet rundt beregnet tetthet og flyvehøyde ved rotorhøyde, særlig for fåtallige arter i området. En kjenner heller ikke til kollisjonsrisiko for øvrige arter i området og ved andre deler av året. Resultatene gir likevel et utgangspunkt for å begynne å vurdere mulige tiltak som kan tas i bruk for å redusere kollisjonsrisikoen. Her diskuteres muligheten for reduksjon av kollisjonsrisiko ved finplassering av turbiner i terrenget for å unngå områder med spesielt høy flyveaktivitet, kontrastmaling av turbinblader og radar- og kamerabaserte løsninger som kan benyttes for å vurdere midlertidig stans av turbiner.Kvalnes, T. & May, R. 2025. Modelling collision risk for raptors using data from vantage point surveys at Moifjellet and Lakssvelafjellet in Rogaland. NINA Report 2580. Norwegian Institute for Nature Research.
Renewable energy from wind energy is developed at a high pace and contributes to a lower proportion of fossil energy in the energy consumption. However, the development of wind power requires large areas and affects animals locally through area loss, and disturbance and barrier effects over larger distances. Birds in particular are also exposed to increased mortality due to collisions with the wind turbines. This effect can be considerable, especially if we account for the cumulative effects of several wind farms. In the mountain area Moifjellet and Lakssvelafjellet in Bjerkreim municipality, Rogaland, plans are being developed for a wind farm. For birds, this is an area where there in particular are concerns regarding the effect of wind power on raptors during the spring and autumn migration periods. Surveys are currently being conducted to monitor the autumn migration of raptors, and data have been collected for from two vantage points. At each vantage point in the years 2023 and 2024, surveys of six hours were conducted on ten days annualy. Each individual observed were identified and the start and stop time for the observation recorded. The surveys were conducted by Ecofact commissioned by Statkraft. Corre-sponding data is currently not available for the spring migration.
The aim of this report is to quantify the density and proportion of time at rotor height for each of the species of raptors recorded in the area during the surveys. With these data the collision risk will be modelled for each species through the autumn months August-November. A brief discussion of possible collision risk measures is given based on the results. Data on bird morphology and flight behaviour from the literature, along with data on a relevant example turbine, are used as the basis for the collision risk modelling.
White-tailed eagles and kestrels were the most frequently reported species in the area, with a peak number of records in September. These were also the two species with the highest density in the area, among a total of 11 species recorded. Density was quantified by summing the number of seconds of observations for each species relative to the total survey time divided by the visible area from a vantage point. This takes into account that the time spent in the area for each individual impacts the collision risk. Collision risk is also dependent on the time spent at rotor height. White-tailed eagles, kestrels and sparrowhawks were the species most often observed at rotor height, with 25-31% of the time. High density and time spent at rotor height made white-tailed eagles and kestrels the two species with the highest collision risk in the four autumn months. The expected number of collisions were 2.08 (95% CI = [0.86, 4.03]) for white-tailed eagles and 1.15 (95% CI = [0.38, 2.65]) for kestrels per year in August-November. For the same period the other species had less than 0.1 expected number of collisions per year.
Considerable uncertainty surrounds the estimated number of collisions, but the estimates give an indication for the relative collision risk for the different species. Particularly, changes in the avoidance rate for each species will have a large impact on the collision risk and with only two years of data there are uncertainty associated with the estimates of density and time spent at rotor height, especially for rare species. The collision risk is also not known for the other species in the area and in other periods of the year. The results do still provide a starting point for considering possible collision risk measures. Reducing collision risk by placing the turbines away from areas with increased flight activity, contrast paint on rotor blades, as well as radar- and camera-based systems for turbine curtailment are briefly discussed