Brage NP

Lorentzen, Erlend

Choquet, Rémi

Steen, Harald

English

Modelling state uncertainty with photo series data for the estimation of breeding success in a cliff-nesting seabird

Balto, Ann Kristin

Bjørklund, Dan

Antarktis 1898–1900
«Southern Cross»
Kilder: Borchgrevink, Carsten: Nærmest Sydpolen, Kristiania 1905
Borchgrevink, Carsten: Das Festland am Südpol, Breslau 1905 
Vogt, David: Vår glemte polarhelt, Oslo 2008. Foto: Norsk Polarinstitutt. Grafisk formgiver: Dan Bjørklund, Norsk Polarinstitutt.
British Antarctic 
Expedition 1898–1900 
var den første britiske 
oppdagelsesreisen 
i den heroiske 
tidsalder for 
antarktiskutforskning. 
Ekspedisjonen skulle 
bli en forløper for 
de mer berømte 
ekspedisjonene til 
Robert Falcon Scott, 
Ernest Shackleton og 
Roald Amundsen. 
KARTLEGGING OG 
UNDERSØKELSER
I løpet av mars begynte 
ekspedisjonen å utforske området 
rundt leiren, og i midten av april 
dro Borchgrevink ut på den første 
lengre kartleggingsturen med 
slede. I juli ble det arrangert en 
kortere sledetur til østsiden av Cape Adare, og en til 
vestsiden, som varte i 10 dager. I løpet av denne turen 
oppdaget ekspedisjonen blant annet en øy som fikk 
navnet «Duke of York Island». Mulighetene for nærmere 
utforskning av området ble begrenset av fjellene rundt 
LENGST SØR
I januar 1900 kom «Southern Cross» tilbake 
til Robertson Bay, og ekspedisjonen forlot 
Cape Adare. De utforsket så Rosshavet, og 
fulgte Sir James Clark Ross sin rute med 
skipene «Erebus» og «Terror» i 1841. Den 11. 
februar passerte ekspedisjonen det sørligste 
punktet Ross hadde nådd. «Southern Cross» 
befant seg nå på en sørligere breddegrad enn noe 
annet skip hadde vært. Framme ved isbarrieren dro 
Borchgrevink, Colbeck og Savio på en kartleggingstur 
innover isen og nådde 78º50’ S, det sørligste punktet til 
da nådd av mennesker.
OVERVINTRING PÅ CAPE ADARE
«Southern Cross» forlot Christiania 30. juli 1898, og seilte 
via London og Tasmania til Antarktis. 17. februar 1899 
kunne skuta ankre opp i Robertson Bay og  Cape Adare.
I slutten av måneden var overvintrernes utstyr brakt i 
land og de to medbrakte hyttene var satt opp. «Southern 
Cross» satte kursen nordover igjen. Etter at hyttene 
var satt i stand innvendig, satte ekspedisjonen opp 
et magnetisk observatorium og en termometerkasse. 
Dermed kunne dagligemeteorologiske 
observasjoner begynne.
«Southern Cross» lettet anker 18. februar og satte 
kursen nordover. I England ble de kjølig mottatt av det 
etablerte geografimiljøet i London, som var fornærmet 
over at Southern Cross-ekspedisjonen hadde kommet 
Discovery-ekspedisjonen i forkjøpet. Borchgrevink 
ble kritisert for sine lederegenskaper og at det 
vitenskapelige utbyttet av ekspedisjonen ble begrenset. 
Roald Amundsen anerkjente imidlertid ekspedisjonen 
for å ha beredt grunnen for senere ekspedisjoner til det 
Antaktiske kontinent.
og de mange isbreene som omkranset leiren. 
De undersøkte området sørøst for Cape Adare, og dro til 
York Island og til Geikie Ridge, her fant de blant annet 
flere arter primitive insekter. Ved hovedleiren kunne 
ekspedisjonsmedlemmene foreta en rekke biologiske 
undersøkelser, etter hvert som pingvinene kom tilbake 
etter vinteren. 
DØDSSYK ZOOLOG
Borchgrevink var tilbake i hovedleiren 4. oktober, og her 
fant han zoologen Hanson i en slett forfatning. Hanson 
hadde aldri helt kommet seg etter et tyfusanfall på 
nedturen med «Southern Cross», og hadde blitt gradvis 
verre i løpet av vinteren. Han døde 15. oktober og ble 
gravlagt den 20. Etter obduksjon fastslo dr. Kløvstad at 
dødsårsaken var tarmslyng. Borchgrevink var imidlertid 
overbevist om at den egentlige og utløsende årsaken 
til Hansons død var mangelsykdommen beri-beri.
Det var den norskfødte 
eventyreren og 
skolemesteren 
Carsten Borchgrevink 
som hadde ideen 
til ekspedisjonen. 
Southern Cross-
ekspedisjonen var 
finansiert av den 
britiske forleggeren 
George Newnes, men 
besto i hovedsak av 
en norsk bestning 
og to samer, ledet av 
Carsten Borchgrevink. 
Ekspedisjonen skulle 
bli den første som 
gjennomførte en 
overvintring på det 
antarktiske fastlandet.


Norwegian Bokmål

Antarktis 1898-1900: "Southern Cross"

Roald, Jan

Fridtjof Nansen  
 1861–1930
Fridtjof  Nansen ble født på Store Frøen i 
Aker like utenfor Kristiania (i dag Oslo). 
Han studerte zoologi ved universitetet og 
fikk etter studiene en konservatorstilling 
ved Bergen Museum. Forskningen her ledet 
til en doktorgrad om sentralnervesystemet 
hos blant annet slimålen, som han dispu-
terte på 28. april 1888 – fire dager før han 
reiste for å lede en ekspedisjon over 
Grønland. 
Grønland 1888
Nansen hadde i 1882 vært med fangstskuta 
Viking, han forsto da at det måtte være 
mulig å komme i land over drivisen til 
Grønlands østkyst. Herfra ville han med 
fem andre skiløpere krysse Grønlands inn-
landsis fra øst til vest, det motsatte av hva 
andre hadde forsøkt før ham. 
Grønlandsekspedisjonen ble en stor suksess. 
Den ble starten for en norsk utforskning 
av polarområdene. Den gjorde Nansen til 
en berømt mann i Norge og i utlandet. 
Dessuten lærte Nansen mye under denne 
ekspedisjonen – ikke minst fordi han måtte 
overvintre. Nansen forsto  hvordan inuitt-
enes kunnskap og teknikker kunne brukes 
på polarekspedisjoner.
Framferden 1893–96
Nansen hadde som mål å bevise at det gikk 
havstrømmer tvers over Polhavet. Han fikk 
bygd polarskuta Fram med den hensikt å 
fryse skipet inn i isen og drive med strøm-
men over Nordpolen. Ekspedisjonen nådde 
aldri så langt nord, men Nansen og 
Hjalmar Johansen forlot skipet med ski og 
hunder og kom lenger nord enn noen andre 
før dem – til 86° 14’. Ekspedisjonen endret 
den vitenskapelige forståelsen av Arktis. 
Nansen kunne slå fast at Polhavet var et 
dypvannshav hvor det høyst sannsynlig 
ikke fantes landområder. Ekspedisjonens 
vitenskapelige resultater ble publisert i seks 
bind, utgitt i 1900–1906.
Diplomaten
I flere år før unionsoppløsningen mellom 
Sverige og Norge i 1905, hadde Nansen 
interessert seg for de to landenes stilling 
innen unionen. Ved unionsoppløsningen 
i 1905 ble Nansen sendt til London av 
statsminister Christian Michelsen for å tale 
Norges sak. Her gjorde Norge bruk av 
Nansens internasjonale berømmelse. Han 
fikk så i oppgave å reise til København for 
å overtale den danske prins Carl til å bli 
Norges konge.
Fra 1906–08 var Nansen Norges første 
sendemann til Storbritannia. Den viktigste 
diplomatiske oppgaven under dette opp-
holdet var framforhandlingen av 
Integritetstraktaten av 1907, der stormak-
tene garanterte for sin støtte til Norge mot 
angrep som kunne true norsk selvstendig-
het. 
Vitenskapsmannen
Etter Framferden ble Nansen utnevnt til 
professor i zoologi ved universitetet. Forsk-
ningsinteressen gikk mer og mer i retning 
av havforskning og i 1908 ble stillingen 
omgjort til et professorat i oseanografi. Her 
gjorde han sine viktigste vitenskapelige 
arbeider, og Nansen blir regnet som en av 
pionerene innen moderne fysisk oseano-
grafi, ikke minst på grunn av verket The 
Norwegian Sea som han ga ut sammen med 
Bjørn Helland-Hansen i 1909. 
Nansen arbeidet også innen andre viten-
skapsfelt, blant annet historie og kultur-
forskning. I 1911 ga han ut det kultur-
historiske verket Nord i Tåkeheimen, om 
reiser og oppdagelser i Arktis fram til 
1500-tallet. Nansen skrev også en rekke 
bøker og artikler om politiske forhold i 
inn- og utland.
Humanisten
Fra 1920 og fram til han døde, var Nansen 
medlem av den norske delegasjonen til 
Folkeforbundet. Forbundet henvendte seg 
til Nansen i april 1920 for å få han til å lede 
arbeidet med å sende hjem det store antall-
et krigsfanger etter første verdenskrig. 
Nansen ledet utvekslingen av 400 000 krigs-
fanger mellom Russland, Tyskland og det 
tidligere Østerrike-Ungarn. I 1922 ble 
Nansen Folkeforbundets første høykommis-
sær for flyktninger. 
Nansen engasjerte seg også aktivt i hjelpe-
arbeid i Sovjetunionen da det brøt ut 
hungersnød i 1921, en innsats han i 1922 
fikk Nobels fredspris for. Folkeforbundet 
opprettet “Nansenpass” i 1922 slik at 
statløse flyktninger kunne krysse grenser. 
Nansen satte dype spor etter seg både i 
Norge og i mange andre land. Han døde 
13. mai 1930, og han ble – symbolsk nok – 
gravlagt 17. mai.
Vi er alle oppdagelsesreisende i livet, hvilken vei 
vi så enn følger. Den viktigste livsvisdom må vi 
oppdage med våre egne øyne
Design: J. Roald. Foto: Nasjonalbiblioteket og Norsk Polarinstitutt. Gjengitt etter www.polarhistorie.no etter avtale. Utgitt av Norsk Polarinstitutt i forbindelse med Nansen-Amundsen året 2011. 


Fridtjof Nansen : 1861-1930

«Fram» 1898–1902
Kilder:
Vidar Bjørnsen: Fram II 1898-1902 (Sverdrup), www.polarhistorie.no Frammuseet: www.frammuseum.no
Hestmark, Geir: ”Kartleggerne”, i Drivenes, Einar-Arne og Harald Dag Jølle: Norsk polarhistorie, bind 2, Oslo 2004.
Næss, Atle: ”De tre store”, i Drivenes, Einar-Arne og Harald Dag Jølle: Norsk polarhistorie, bind I, Oslo 2004. 
Foto: Nasjonalbiblioteket og Norsk Polarinstitutt. Grafisk formgiver: Dan Bjørklund, Norsk Polarinstitutt.
DRAMATISK OVERVINTRING 
1899–1900
Planen var at ekspedisjonen skulle vare i 
tre år, men de ble borte i fire. Frams andre 
vinterhavn var i Jones Sund, i fjorden 
de kalte Havnefjord. Her fortsatte de 
kartleggingstoktene og de vitenskapelige 
undersøkelsene. Tiden ble også brukt til 
jakt, som var en viktig beskjeftigelse under 
hele ekspedisjonen. Det ble en dyster vinter. 
Det andre dødsfallet på tre måneder skapte 
både sorg og frykt. Det første dødsfallet 
var legen Johan Svendsens selvmord. 
Altmuligmann Ove Braskerud døde av 
lungebetennelse i oktober 1899. Flere var 
syke denne vinteren. Og våren kom med mer 
problemer. Det oppstod brann på dekk, der 
mange parafininnsatte kajakker brant opp. 
Situasjonen var kritisk da man i siste liten rakk 
å fjerne kruttbeholdningen før det smalt. Med 
bøttevis av smeltevann fra store dammer på 
isen ble brannen slukket før en stor tank med 
sprit på dekk tok fyr. Kun tilfeldigheter gjorde 
at skuta og mannskapet berget livet.  
VITENSKAPELIGE 
RESULTATER
Raskt og effektivt ble lange 
sledeferder gjennomført over store 
geografiske områder i løpet av de 
fire årene ekspedisjonen varte. Totalt 
ble 200 000 km² kartlagt- et område 
på størrelse med sør-Norge. Mange 
steder fikk norske stedsnavn som 
senere ble offisielle navn. Landet ble 
annektert av Sverdup i Kong Haakons 
navn, men den norske regjeringen 
fulgte ikke opp. De vitenskapelige 
resultatene var formidable. 
Den andre Framekspedisjonen 1898–1902 ble ledet 
av Otto Sverdrup. Etter Frams første vellykkede 
ferd over Polhavet i 1893–1896 ble det besluttet at 
skuta Fram skulle benyttes i en ny vitenskapelig 
ekspedisjon, finansiert av bryggeribrødrene Amund 
og Ellef Ringnes samt Axel Heiberg. De uutforskede 
områdene nordvest på Grønland var målet denne 
gangen, men vanskelige isforhold sendte de over til 
de arktiske øyene nord for Canadas fastland
EKSPEDISJONENS 
FØRSTE ÅR
På vei mot Grønland i 
1898 ble kryssingen av 
Atlanterhavet preget 
av sjøsyke - Fram var 
ikke konstruert for 
lange turer i åpent hav. 
Etter å ha tatt om bord 
hunder i Diskobukta på 
Grønland la Fram ut 
i Baffinbukta med 
kurs for Smith Sound 
og Kane Basin. Isen 
blokkerte veien 
videre nordover og 
ekspedisjonen måtte 
ta første overvintring 
i Smith Sound i en bukt de kalte Framhavn. En stor del 
av Ellesmere Land ble da utforsket med hundesleder. På 
en av sledeekspedisjonene møtte Sverdrup tilfeldigvis 
den kjente polarforskeren Robert Peary, som også skulle 
utforske det nordlige Grønland. Sverdrup ønsket ikke 
noen form for rivalisering og la om kursen. Fram siktet 
så mot vestkysten av Ellesmere Land og områdene 
lengre vest. Igjen ved Framhavn sto et minnekors for 
legen, Johan Svendsen, som hadde begått selvmord.
En stor mengde forskningsmateriale ble samlet inn. 
Prøver av planter, virvelløse dyr, plankton, stein og 
fossiler ble tatt med hjem. Videre ble det samlet data 
om is, temperatur, jordmagnetisme og andre fenomener 
som det skulle ta mange år å analysere. Til sammen 34 
forskere : -norske, svenske, danske, russiske, engelske 
og tyske forskere stod bak bearbeidingen. Resultatene 
ble publisert i 39 avhandlinger fra 1904 til 1926 i 
den nyopprettede skriftserien ”Report of the Second 
Norwegian Arctic Expedition in the ’Fram’ 1898–1902”.
1900–1902
Den påfølgende vinteren frøs Fram fast i isen i 
Gåsefjorden sørvest på Ellesmere Land, ekspedisjonens 
tredje overvintring. Dette skulle være siste overvintring, 
så stemningen var god. Livet fortsatte som før. De 
opplevde temperaturer helt ned i underkant av 50 
kuldegrader. Dette skapte frykt for at skuta ikke 
ville komme løs fra den tjukke isen til sommeren. 
Iskoss, skrugarder, nysnø, fokk og tåke gjorde i tillegg 
sledeekspedisjonene svært utfordrende. Sommeren 1901 
skjedde det som ikke skulle skje – Fram kom ikke ut av 
den metertykke isen. Mannskapet forsøkte å sprenge en 
vei ut fra isen, men uten hell. I slutten av august var alt 
håp om å komme løs, ute. Ekspedisjonen måtte belage 
seg på nok en overvintring. Sommeren etter lyktes de 
med å komme seg løs, og 18. september 1902 ankom 
Fram Norge. 


"Fram" 1898-1902

Selbekk, Rune S.

Elvevold, Synnøve

Migmatite and granite magma formation during anatexis of granitic gneisses and metasedimentary rocks in Nordaustlandet, NE Svalbard

Erlid, Terje

Trollposten 2011 nr.3

Bjørge, Arne

Lydersen, Christian

Skern-Mauritzen, Mette

Wiig, Øystein

Marine mammals

Øseth, Ellen

Climate change in the Norwegian Arctic : consequences for life in the north

Roald Amundsen ble født i Borge ved 
Sarpsborg. Han begynte å studere medisin, 
men avbrøt studiene i 1893 og mønstret på 
ishavsskuta Magdalena våren 1894. Hans 
første store polarferd var som styrmann på 
Adrien de Gerlache’s belgiske Antarktis-
ekspedisjon i 1897–99.
Nordvestpassasjen
Sommeren 1903 seilte Amundsen vestover 
med Gjøa. Målet var å bli det første 
skipet gjennom Nordvestpassasjen, den 
sagnomsuste nordlige sjøruten som hadde 
vært et mål for sjøfartsnasjoner i 400 år. 
Amundsen hadde også et vitenskapelig 
program. Han ville utforske og lokalisere 
den magnetiske nordpol. Ekspedisjonen 
hadde et 23-måneders opphold i Gjøahavn 
på King William Island i Canada. Her 
studerte Amundsen inuittenes levesett, og 
samlet inn et stort etnografisk materiale. 
Våren 1905 dro Gjøa videre og kom 
gjennom passasjen i august 1906.
Nordpolekspedisjon blir 
sørpolekspedisjon
Amundsens neste stor mål var en 
vitenskapelig utforskning av Polhavet med 
polarskuta Fram, men da både Frederick 
A. Cook og Robert E. Peary hevdet å ha 
nådd polpunktet i henholdsvis 1908 og 
1909, endret Amundsen i all hemmelighet 
sine planer. På Madeira røpte han at 
nordpolekspedisjonen først skulle via 
Sørpolen. Det ble et kappløp med Robert F. 
Scott om hvem som skulle bli første mann 
på verdens sørligste punkt. Amundsen 
nådde Sørpolen 14. des. 1911, fem uker før 
Scott, som omkom på returen. 
Maudekspedisjonen og 
vitenskapelig arbeid
I 1918 satte Amundsen endelig kurs 
for Nordpolen med polarskuta Maud. 
Ekspedisjonen ble utrustet med apparater 
for oseanografisk, meteorologisk og 
jordmagnetisk forskning og var den 
største og best utrustede geofysiske 
polarekspedisjon til da. Ekspedisjonen 
nådde ikke sitt geografiske mål, Nordpolen, 
men de geofysiske data som ble samlet og 
bearbeidet, først og fremst av Harald U. 
Sverdrup, gjorde Maud-ekspedisjonen til 
en av de viktigste forskningsferder i Arktis 
gjennom tidene.
Roald Amundsen
 
 1872–1928
Luftpionér
Amundsen mente framtida til utforskning 
av det ukjente Arktis lå i lufta. 21.mai 1925 
fløy han og den amerikanske millionær-
sønnen Lincoln Ellsworth nordover fra 
Ny-Ålesund på Svalbard med to Dornier 
Wal flybåter, N 24 og N 25. De landet i ei 
råk på 87˚44’ N. Ett av flyene ble skadet og 
isen lukket igjen råken. De brukte tre uker 
på å lage en 500 meter lang rullebane for å 
kunne lette og fly tilbake til Svalbard.
I mai 1926 fløy Amundsen, sammen med 
Umberto Nobile og Ellsworth, luftskipet 
Norge  fra Svalbard til Alaska. Luftskipet 
var konstruert av Nobile, som var ingeniør 
i det italienske flyvåpen. Ekspedisjonen 
nådde Nordpolen etter 16 timer og landet 
ved Teller i Alaska 14. mai, etter 72 timer i 
lufta. Ekspedisjonen kunne slå fast at det 
ikke fantes land i det til da ukjente området 
av Polhavet. Den siste store uoppdagede 
området på verdenskartet var kartlagt.
Kritikk og ulykke
I Amundsens siste år fikk han, tross 
triumfene, kritikk som falt ham tungt 
for brystet. Han var i store finansielle 
vanskeligheter etter å ha satset alt han 
eide på ekspedisjonene. Da Nobiles 
luftskipsekspedisjon med Italia forulykket 
nord for Svalbard, meldte Amundsen seg 
straks til å delta i søk. 18. juni 1928 dro han 
med det franske sjøflyet Latham fra Tromsø. 
Tre timer senere hørtes de siste signaler fra 
flyet. Alle seks om bord omkom.
Etter sin død ble Amundsen hyllet som en 
helt, og den 14. desember 1928 kl 12.00, 
samme dato som han hadde nådde Sørpolen 
i 1911, ble Amundsen hedret med to 
minutters stillhet mens kirkeklokkene ringte 
over hele landet. 
Roald Amundsens ekspedisjoner har hatt 
stor betydning for den vitenskapelige 
utforskning av polarområdene. Amundsen 
var i sin samtid både beundret og omstridt. 
Også etter sin død har den suksessfulle 
polfareren ofte vært gjenstand for diskusjon, 
men han har utvilsomt spilt en viktig rolle i 
norsk selvforståelse og identitetsbygging. 
Design: J. Roald. Foto: Nasjonalbiblioteket og Norsk Polarinstitutt. Gjengitt etter www.polarhistorie.no etter avtale. Utgitt av Norsk Polarinstitutt i forbindelse med Nansen-Amundsen året 2011. 
Seier venter den, som har alt i orden – held kalder 
man det. Nederlag er en absolutt følge for den, som 
har forsømt at ta de nødvendige forholdsregler i 
tide – uheld kaldes det.


Roald Amundsen : 1872-1928

«Örnen» 1897
I 1897 var fortsatt ikke Nordpolen erobret. Den 
svenske ingeniøren Salomon August Andrée 
ville nå Nordpolen med luftballong. Startstedet 
for ekspedisjonen var Virgohamna  nordvest på 
Svalbard. 
Salomon August  Andrée (1854 - 1897)
Nils Strindberg (1872 - 1897)
Knut H.F. Frænkel (1870 - 1897)
Vilhelm Swedenborg  (trakk seg før avgang)
ISVANDRING
Nå startet en tre måneder lang vandring 
til fots i isen. De hadde to alternativer, 
enten å gå mot Sjuøyane utenfor 
nordkysten av Spitsbergen, eller til 
Frans Josefs land, hvor det var lagt ut 
nøddepoter. Avstanden til depotene var 
omlag 300 kilometer uansett hvilken vei 
de valgte. 
”ÖRNENS” FLUKT 
Om ettermiddagen den 11. juli tok «Örnen» av fra 
Virgohamna. Ekspedisjonen hadde med seg 345 kilo 
ballast i form av sand. Resten av ballasten besto av 
ammunisjon og instrumenter, samt proviant beregnet for 
omlag 6 måneder ved avreise.
Allerede under oppstigningen røk deler av slepelinen, 
og det ble vanskelig å styre ballongen. For å kunne holde 
rimelig høyde var ballongen avhengig av klarvær. Men 
første natta støtte ekspedisjonen på tåke og kraftig 
skydannelse, slik at ballongen ble avkjølt, fuktig 
og tung, og dermed mistet høyde. Mye ballast 
ble lempet over bord, for at ballongen 
skulle holde seg i lufta. Det dårlige været 
fortsatte, og etter 65 timer landet 
«Örnen» på isen, 480 kilometer fra 
startpunktet.
KVITØYA
I 33 år var «Örnens» skjebne 
ukjent. Men i 1930 gikk en norsk 
ekspedisjon ledet av Gunnar Horn i 
land på Kvitøya. Der fant de rester 
etter leiren til Andrée. De fant 
Strindberg gravlagt i en grav, mens 
likene etter Andrée og Frænkel ble 
funnet i restene av teltet.
Det ble også funnet dagboksnotater etter Andrée. 
Andrées notater er svært sparsommelige etter 
ilandstigningen på Kvitøya. Teksten omfatter bare 
4½ sider og ser ut til å ha blitt avsluttet kort tid etter 
ankomst. Disse notatene var i svært dårlig forfatning 
da de ble funnet. De forteller om rekognosering og 
flytting, om dårlig vær, og om at det ble lagt planer om 
å bygge en hytte, en plan som aldri ble gjennomført. Det 
aller siste livstegnet fra Andrée-ekspedisjonen er fra 17. 
oktober 1897, da Strindberg i sin almanakk karakteriserte 
situasjonen som spennende.
Det har vært spekulert i hva de døde av, og den mest 
utbredte teorien er trikinforgiftning fra isbjørnkjøtt. Det 
ble funnet eksponert film blant utstyret i leiren. Filmene 
ble fremkalt og inneholdt bilder fra ferden. I Norsk 
Polarinstitutts bildearkiv finnes både bilder fra Andrées 
ballongferd og fra funnene som ble gjort i 1930.
Valget falt på Frans Josefs land, og den 22. juli begynte 
isvandringen. Havaristene holdt først kurs mot Frans 
Josefs land før de innså at strømmen og isen førte dem 
i feil retning. Ferden begynte å ta på. De var utslitte 
og plaget av sykdom og skader. De bestemte seg for å 
overvintre på isen, og håpet at strømmene til slutt vil 
føre dem tilbake til Spitsbergen. Men isen brøt opp, og 
5.oktober reddet ekspedisjonen seg i land på Kvitøya 
etter å ha lagt bak seg 400 km.
Kilder: Lundström, Sven: Andrées Polarexepedition, Höganäs 1988
Med Ørnen mot Polen: Andrées polarekspedisjon 1897, Oslo 1930. 
Foto: Norsk Polarinstitutt. Grafisk formgiver: Dan Bjørklund, Norsk Polarinstitutt


"Örnen" 1897

Not a member yet