Brage INN
Not a member yet
8669 research outputs found
Sort by
Utarbeidelse og anvendelse av individuell opplæringsplan i barneskolen
Get PDFDenne masteroppgaven undersøker hvordan individuelle opplæringsplaner (IOP)
utarbeides og anvendes i praksis av lærere i barneskolen. Med utgangspunkt i
problemstillingen «Hvordan beskriver lærere prosessen med å utarbeide og anvende
individuell opplæringsplan i barneskolen, og hvilke muligheter for optimalisering ligger i
samarbeidet med pedagogisk-psykologisk tjenesten?» belyses temaet fra to ulike
perspektiver. Dette gir et bredere grunnlag for analyse og bidrar til en mer nyansert og
helhetlig forståelse av praksisen rundt IOP-arbeid i skolen.
Denne metodetriangulerte studien bygger på relevante styringsdokumenter, tidligere
forskning og teoretiske perspektiver, blant annet Vygotskijs (1978) sosiokulturelle
læringsteori, Bruners teori om stillasbygging, samt teori knyttet til individuelt tilrettelagt
opplæring (ITO), IOP og laget rundt eleven. Datagrunnlaget er hentet fra to
spørreskjemaer rettet mot henholdsvis lærere på barneskolenivå og ansatte i
pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), med 96 og 55 respondenter – totalt 151 deltakere.
Ved hjelp av deskriptiv analyse er svarene kategorisert i hovedkategorier som danner
grunnlag for sammenligning mellom de to gruppene. Studien ønsker å belyse mulige
årsaker til utfordringer i praksis og foreslår potensielle løsninger. Forskningsprosjektet
har en post-positivistisk og hermeneutisk tilnærming.
En gjennomgående utfordring som fremkommer i studien, er mangel på ressurser – særlig
knyttet til tid og personell – samt at samarbeidet mellom skole og PPT i mange tilfeller
fremstår som utilstrekkelig. Dette ser ut til å hindre at IOP fungerer optimalt i
skolehverdagen. Begge respondentgruppene fremhever medvirkning fra både elev og
foresatte som viktig, men funnene tyder på at det er et klart forbedringspotensial på dette
området. Videre viser resultatene at mange lærere opplever manglende opplæring i
arbeidet med å utarbeide IOP. Samtidig viser funnene at et betydelig flertall av
lærerrespondentene faktisk benytter IOP aktivt som et verktøy i undervisningen, noe som
vitner om engasjement og vilje til tilrettelegging til tross for strukturelle begrensninger.This master's thesis examines the development and implementation of Individual
Education Plans in primary school, focusing on how teachers practice these processes.
Based on the research question, «How do teachers describe the process of developing
and applying Individual Education Plans in primary school, and what opportunities for
optimization lie in collaboration with PPT? » the topic is explored from two perspectives.
This provides a broader foundation for analysis and contributes to a more nuanced and
holistic understanding of school IEP practices.
This methodologically triangulated study is based on relevant policy documents,
previous research, and theoretical perspectives, including Vygotskij’s (1978)
sociocultural learning theory, Bruner’s concept of scaffolding, and theories related to
adapted education, Individual Education Plans, and the professional network
surrounding the pupil. The empirical data were collected through two questionnaires
directed at primary school teachers and employees at PPT. With 96 and 55 respondents,
there were 151 participants in total. Using descriptive analysis, the responses were
categorized into main categories that form the basis for comparison between the two
groups. The study highlights possible causes of practical challenges and proposes
solutions. A post-positivist and hermeneutic approach guide the research project.
A recurring challenge identified in the study is the lack of resources—particularly in terms
of time and personnel—and the fact that collaboration between schools and the
Educational and PPT often appears insufficient. This hinders the optimal use of Individual
Education Plans in everyday school practice. Both respondent groups highlight the
importance of involving pupils and parents, although the findings indicate clear potential
for improvement. Furthermore, the results show that many teachers report a lack of
training related to the development of IEP’s. At the same time, the findings reveal that
most teacher respondents use IEP’s actively as a tool in their teaching, demonstrating
both engagement and a willingness to adapt despite structural limitations
Politikontakt som plaster på såret – en organisasjonsteoretisk studie av politikontaktfunksjonen.
Get PDFI 2015 vedtok Stortinget politireformen hvor hovedmålene handlet om å utvikle et mer tilgjengelig og tilstedeværende politi med god lokal forankring og samhandling, med mer målrettet innsats på forebygging, etterforskning og beredskap.
Reformen fikk navnet "nærpolitireformen", til tross for at den innebar sterk grad av sentralisering og nedleggelse av et betydelig antall politilokasjoner. Som en del av reformen ble politikontaktordningen innført, hvor hver kommune fikk en dedikert kontaktperson i politiet med fokus på tverretatlig samarbeid og kriminalitetsforebyggende arbeid. Ordningen var ment som et bidrag til å styrke samarbeidet mellom politiet og kommunene, samt å kompensere for lensmannskontorene som ble nedlagt.
I denne oppgaven har jeg valgt å undersøke forhold rundt innføringen av politikontaktordningen og hvordan denne har påvirket politiets kriminalitetsforebyggende arbeid i Innlandet politidistrikt. Problemstillingen er derfor:
Hvordan har innføring av politikontaktordningen påvirket politiets kriminalitetsforebyggende arbeid i Innlandet politidistrikt?
For å belyse problemstillingen har jeg intervjuet respondenter fra politiet og kommuner, og gjort analyser av disse med utgangspunkt i tre organisasjonsteoretiske perspektiver.
Med bakgrunn i dette har jeg blant annet funnet at innføringen av politikontaktordningen har ført til et mer formalisert samarbeid mellom politiet og kommunene. Politikontaktordningen kan likevel oppfattes som et plaster på såret for nedleggelsen av lensmannskontorer i forbindelse med politireformen, samtidig som det har blitt et alibi for å kutte i andre forebyggende ressurser til fordel for operativ kapasitet og etterforskning i politietaten.In 2015, Stortinget adopted the police reform, the main goals of which were to develop a more accessible and present police force with good local roots and cooperation, with more targeted efforts on prevention, investigation and emergency preparedness.
The reform was called the "nærpolitireformen", despite the fact that it involved a strong degree of centralization and the closure of a significant number of police locations. As part of the reform, the community police scheme was introduced, where each municipality was given a dedicated contact person in the police with a focus on interagency cooperation and crime prevention work. The scheme was intended as a contribution to strengthening cooperation between the police and the municipalities, as well as to compensate for the police stations that were closed down.
In this thesis, I have chosen to investigate the circumstances surrounding the introduction of the community police officer and how this has affected the police's crime prevention work in the Innlandet Police District. I present the following issue:
How has the introduction of the community police scheme affected the police's crime prevention work in the Innlandet Police District?
In order to explore the issue, I have interviewed respondents from the police and municipalities and conducted analyses of these based on three organizational theoretical perspectives.
Based on this, I have found, among other things, that the introduction of the community police has led to a more formalized cooperation between the police and the municipalities. The community police scheme can nevertheless be perceived as a compensatory measure following the closure of police stations in the police reform, while at the same time it has become an alibi for cutting other preventive resources in favor of operational capacity and investigation in the police service
Ledelse av fagspesialister i politiet
Get PDFDenne masteroppgaven undersøker hva som kjennetegner ledelse av fagspesialister
i politiet. Fagspesialisering har blitt en stadig viktigere del av politiets organisering, og
med økt spesialisering følger også andre krav til hvordan ledelse bør utøves.
Formålet med studien har vært å bidra til økt forståelse for hvilke faktorer som er
sentrale når ledere skal motivere, støtte og lede fagspesialister.
For å belyse problemstillingen har vi benyttet en kvalitativ metode, basert på
intervjuer med både ledere og fagspesialister i politiet. Vi utviklet to ulike
intervjuguider, tilpasset de to gruppene, og samlet inn data som ble analysert
tematisk. Analysen tok utgangspunkt i teoretiske perspektiver på motivasjon,
autonomi, legitimitet, makt, kommunikasjon og praktiske aspekter ved ledelse. Våre
funn ble drøftet i lys av lederteori og tidligere forskning på kunnskapsarbeidere.
Funnene viser at ledelse av fagspesialister i politiet kjennetegnes av et sterkt fokus
på å støtte indre motivasjon, legge til rette for autonomi og balansere faglig frihet
med organisatoriske rammer. Lederen må være tydelig på hvilke krav og
begrensninger som gjelder, forklare strategiske beslutninger for å oppnå forståelse,
og unngå detaljstyring. Samtidig fremstår fagkompetanse som en viktig kilde til
legitimitet i spesialistmiljøene, selv om det ved høy grad av spesialisering synes å
være tilstrekkelig at lederen har en grunnleggende forståelse for fagfeltet. Oppgaven
kan være et bidrag til lederutvikling og for rekruttering av ledere i fagspesialiserte
miljøer i politiet.This master's thesis examines what characterizes the leadership of specialists in the
Norwegian police. Specialization has become an increasingly important part of the
Norwegian police organization, and with increased specialization come new demands
on how leadership should be exercised. The purpose of the study has been to
contribute to a better understanding of the key factors leaders must consider when
motivating, supporting, and leading specialists.
To address the research question, we employed a qualitative method based on
interviews with both leaders and specialists within the police. We developed two
different interview guides, tailored to the two groups, and collected data that was
analyzed thematically. The analysis was based on theoretical perspectives on
motivation, autonomy, legitimacy, power, communication, and practical aspects of
leadership. Our findings were discussed in light of leadership theory and previous
research on knowledge workers.
The findings show that leadership of specialists in the police is characterized by a
strong focus on supporting intrinsic motivation, facilitating autonomy, and balancing
professional freedom with organizational frameworks. Leaders must be clear about
the requirements and limitations in place, explain strategic decisions to achieve
understanding, and avoid micromanagement. At the same time, professional
competence appears as an important source of legitimacy in specialist environments,
although when specialization is high, it is often sufficient for the leader to have a
basic understanding of the field. This thesis may serve as a contribution to leadership
development and to improving the recruitment of leaders in specialized police
environments
Assassin’s Creed i klasserommet: En kvalitativ undersøkelse av elevers opplevelser av Discovery Tour i undervisningen om demokrati
Get PDFTemaet for denne oppgaven er relevant for å prøve å finne svar på alternative undervisningsformer i samfunnsfag hvor elevene selv er engasjerte. Spill brukes mer i skolen enn noen gang tidligere, og med spill som Assassin’s Creed Odyssey og dens Discovery Tour er det enklere og mer engasjerende enn noen gang før å lære om demokratiet, eller er det det? Jeg har hatt intervjuer med til sammen seks elever for å finne ut av hva de tenker om bruken av spill til å lære om demokratiet. Problemstillingen lyder «Hvordan opplever elever bruken av Assassin’s Creed Odyssey: Discovery Tour i undervisningen om demokrati?». Min metode for å finne svar på dette var å bruke kvalitative semistrukturerte intervjuer, med tre intervjuer på to og to elever om gangen. Intervjuene fant sted før og etter spillingen, samt rundt en måned etter spillingen. Resultatet var at elevene har blandede følelser for bruken av spill, hvor noen var veldig fornøyd og kunne trekke frem mye av det de hadde lært, mens andre ikke hadde like gode svar. Hvor godt kjent de var med spill fra før av hadde mye å si på hvordan læringen gikk. De som allerede var godt inne i spillmiljøet lærte mer enn de som ikke var godt kjent med spill. Konklusjonen er at elevers læring varierer fra godt til mindre godt, men de trenger mer tid på å sette seg inn i hvordan man bruker spillet. Klarer man å sette av mer enn en klokketime vil flere elever lære om demokratiet.This thesis is relevant for trying to figure out alternative forms of teaching in social studies where the students themselves are engaged. Video games are used more than ever before in schools, and I wanted to see if Assassin’s Creed Odyssey: Discovery Tour is useful in engaging students in learning about democracy. I had a total of six students to interview in groups of two and two, and three interviews with each group to answer my research question «How do students experience the use of Assassin’s Creed Odyssey: Discovery Tour in teaching about democracy? ». My method for finding answers was to use qualitative semi-structured interviews. The interviews took place before and after the gaming session, as well as about one month after the gaming session. The results were that students had mixed feelings about the usage of video games, and while some were learning a lot, others not as much. How familiar they were with games on beforehand had a lot to say about how well their learning went. Those who are well into the gaming environment learned more than those who weren’t well into the gaming environment. The conclusion is that students’ learning varies based on their previous encounters with video games, however they all agree they needed more time to familiarize themself with how to utilize the game. If you have more than one hour to try out video games, more students will be able to learn about democracy
Kjærlighet i forvaltningen av barndommen: En diskursanalyse av verdigrunnlaget i barnevernsloven og opplæringsloven
Get PDFDenne masteroppgaven undersøker hva kjærlighet betyr i profesjonell kontekst og hvilket verdigrunnlag som kommer frem i henholdsvis barnevernsloven og opplæringsloven. Oppgaven har som mål å besvare problemstillingen «hvilken kjærlighetsdiskurs kommer til uttrykk i forvaltningen av barndommen, og hvordan kommer denne til uttrykk i lovtekstene?». Faglitteratur om kjærlighet og Foucaults diskursteori legges til grunn for en diskursanalyse av barnevernsloven og opplæringsloven. Diskursanalysen tar for seg verdigrunnlaget i de respektive lovene.
Kjærlighetsbegrepets inntreden i norsk lovtekst gjennom barnevernsloven i 2018 satte kjærlighet i en profesjonell kontekst og skapte med dette en helt ny kjærlighetsdiskurs. Dette skapte et behov for en ny forståelse av kjærlighet som begrep, da det som allment er kjent som et privat og intimt begrep, nå skulle krysse grensene over i en profesjonell kontekst.
Teorien henter fram agape, moderne kjent som nestekjærlighet, som et utgangspunkt for å forstå kjærlighetsbegrepet i en profesjonell kontekst. Nestekjærlighet, til tross for sine religiøse assosiasjoner, har røtter i antikken og bygger på Platons tanker om en kjærlighet som baserer seg på et etisk ansvar for å ta vare på medmennesker, og et dypt ønske om å vise medfølelse og godhet, uten å kreve noe tilbake.
Med teoretisk forankring i Foucaults diskursteori og diskursanalyse som kvalitativ tilnærming til metode, tar oppgaven for seg en analyse av verdigrunnlaget i barnevernsloven og opplæringsloven. Funnene viser at begge lovene konstruerer barn som sårbare og hjelpetrengende, med behov for beskyttelse, men samtidig som autonome og verdifulle medlemmer av samfunnet. Barnevernsloven konstruerer et klart og tydelig verdigrunnlag gjennom å ta i bruk ordene «trygghet, kjærlighet og forståelse» i formålsparagrafen, og skaper med dette en forståelsesramme for resten av lovteksten, samt en tydelig representasjon av barnevernets profesjonsutøvere og hva deres profesjonsutøvelse burde preges av.
Opplæringsloven sper på med et mangfold av verdier, som tilgivelse, respekt for menneskeverdet, åndsfrihet, solidaritet og nestekjærlighet, men lovteksten forankrer aldri verdiene i konkrete, eksplisitte retningslinjer eller handlingskrav som kan veilede profesjonsutøverne i praksis. Dette fører til en mer diffus verdidiskurs som er åpen for bred tolkning, og som står i fare for å forsvinne blant skolehverdagens mange krav og høye hastighet.
Oppgaven konkluderer med at barnevernsloven og opplæringsloven representerer to ulike tilnærminger til kjærlighetsdiskursen, den ene tydelig forankret og konkret, og den andre mer diffus og åpen for personlig og lokal tolkning. Der barnevernloven formålsparagraf gir profesjonsutøverne en tydelig forståelsesramme og et krav til å handle med trygghet, kjærlighet og forståelse, mangler opplæringsloven tilsvarende forankring i hvordan nestekjærlighet og de tilhørende verdiene skal utøves i praksis.
På bakgrunn av dette argumenterer oppgaven for at opplæringsloven bør utformes med flere eksplisitte benevnelser og tydelige forankringer i praksis. En slik endring i loven vil kunne sikre at skolen bedre ivaretar de sårbare barna og styrker skolen som en trygg og god arena for læring. Dette vil også kunne gi de ansatte i skolen et tydeligere handlingsrom for relasjonsbygging i opplæringen. Kjærlighetsdiskursen fremstår dermed som et viktig grunnlag for videre utvikling av både lovtekster og praksis innen barnevernet og skolen.This master thesis researches what love means in a professional context and which foundational values appear through the Child Welfare Act and the Education Act. The thesis aims to answer the research question «Which discourse on love appears in the governance of childhood, and how is it reflected in legislation?». Relevant literature on love and Foucault’s discourse theory serves as a basis for a discourse analysis of the Child Welfare Act and the Education Act. The discourse analysis examines the foundational values in each law respectively.
The introduction of the term “love” in Norwegian legislative texts through the Child Welfare Act in 2018 placed love in a professional context and thereby created an entirely new discourse on love. This development called for a new understanding of love as a concept, as something that traditionally has been regarded as private and intimate was now being applied in a professional setting.
The theoretical framework draws on agape – modernly known as “neighbourly love” – as a starting point for understanding love in a professional context. Despite its religious connotations, agape has roots in antiquity and builds on Plato’s ideas of a love grounded in an ethical responsibility to care for others, characterized by a profound desire to show compassion and kindness without expecting anything in return.
Anchored in Foucault’s discourse theory and applying discourse analysis as a qualitative method, the thesis analyses the foundational values of both the Child Welfare Act and the Education Act. The findings show that both laws construct children as vulnerable and in need of protection, while also portraying them as autonomous and valuable members of society. The Child Welfare Act establishes clear foundational values by using the words “security, love and understanding” in its purpose clause, thereby creating a framework for understanding the rest of the text and a clear representation of how welfare professionals should conduct their work.
The Education Act compounds a multitude of values – such as forgiveness, respect for human dignity, freedom of thought, solidarity, and neighbourly love – though never anchoring these values in concrete, explicit guidelines or actions to guide practitioners. This results in a more diffuse discourse on values that is open to wide interpretation and risks being overshadowed by the many demands and fast pace of everyday school life.
The thesis concludes that the Child Welfare Act and the Education Act represent two different approaches to the discourse of love, one clearly anchored and concrete, the other more diffuse and open to personal and local interpretation. While the purpose clause of the Child Welfare Act provides professionals with a clear framework of understanding and a mandate to act with security, love and understanding, the Education Act lacks equivalent grounding in how neighbourly love and its associated values should be practiced.
On this basis, this thesis argues that the Education Act should be revised to include more explicit references and clear practice-based anchoring. Such amendments would help ensure that schools better meet the needs of vulnerable children and reinforce the school as a safe and supportive learning environment. This would also give school staff more room for building good teacher-student relationships. Thus, the discourse of love emerges as an essential foundation for the continued development of both legislation and practice within child welfare and education
Musikk som spesialpedagogisk bro i språkutvikling for barn med språkvansker i andrespråklæring. Gjennom en kvalitativ autoetnografisk narrativ studie i forskning, fortelling og menneske i utvikling
Get PDFSammendrag
Språklige utfordringer i møte et nytt andrespråk kan være dyptgripende for barn i skolen, spesielt når språkutviklingen hemmes av manglende forståelse, støtte og tilrettelegging. I denne masteroppgaven tar jeg utgangpunkt i mine egne erfaringer som minirotets språklige elev, og undersøker hvordan musikk kan fungere som et kraftfullt hjelpemiddel i utviklingen av andrespråklige ferdigheter. Som følger er problemstillingen utfoldet slik:
Hvordan kan musikk bidra til å overkomme språklige utfordringer og fremme utviklingen av språklige ferdigheter i andrespråk hos barn i skolen?
Jeg har vagt en metodisk tilnærming basert på narrativ autoetnografi. Gjennom en personlig, refleksiv og systematisk fremstilling belyser jeg hvordan møter med lærere, pedagogiske metoder og samarbeids framgangsmåter som påvirket min språklige og sosiale utvikling.
Drøftingen er forankret i andrespråklæring, betydningen av trygghet i læring, og musikkens rolle som hjelpemiddel språkutvikling. Men sentrale teori som vektlegger betydningen av læring, sosial samhandling og kulturell tilhørighet., dannet det analytiske bakteppet for refleksjonene.
Gjennom drøftingen belyser også fordeler ved å bruke musikk som læringsmiddel, med eksempler på hvordan kreative bruk av rytme, sanger og dans fremmet min motivasjon, hukommelse og grammatiskforståelse. Samtidig diskuteres utfordringene som oppstår når skolesystemet eller lærere mangler kunnskap om andrespråkundervisning, eller når kreative metoder møtes med skepsis.
Særling fremheves funn av den tospråklige spesialpedagogiske læreren, som så meg som subjekt og skapte rom for utvikling gjennom musikken, og hvordan denne relasjonen ble en bro bygger mellom meg og det norske språket, samt mellom meg og resten av klassen. Til slutt rettes oppmerksomheten mot nødvendige endringer og tidlige tiltak som kan styrke språkutviklingen for barn med et annet morsmål, men også verdien av tverrfaglig samarbeid, kulturell annerkjennelse, foreldre og helhetlige læringsmiljøer.Linguistic challenges encountered when learing a new second languange can be proforund for children in school, particularly when language development is hindered by lack of understanding, support, and facilitation. In this masters thesis, i take my own experiences as a powerfull toll in development of second language skills. The research qusiton is as follows: How can music help overcome language challenges and promote the development of second language skills in children and in school? i have chosen i methodological approach in narrative autoethnography. Through a personal, refeltive, and systematic presentation. I highlight how interrations with teachers, pedagoical methods, and collabrative practices influenced my lingustistic and social development through music
Fra elev til aktiv borger. Hvordan kan demokratiopplæringen bidra til å skape engasjement og kompetanse? En kvalitativ studie av læreres og elevers erfaringer i ungdomsskolen
Get PDFDenne masteroppgaven er en kvalitativ studie av hvordan skolen kan fremme elevenes engasjement for demokratiet og utvikle deres kompetanse for demokratisk deltakelse. For å belyse dette fra både læreres og elevers perspektiver, er problemstillingen delt inn i to delproblemstillinger: 1) Hvordan arbeider lærere i grunnskolen for å fremme elevenes engasjement og kompetanse for demokratisk deltakelse? 2) Hvilke undervisningsmetoder opplever elever som nyttige for å fremme engasjement og kompetanse i demokratiopplæringen? Datamaterialet er innhentet fra elevtekster fra et undervisningsopplegg jeg selv har gjennomført, observasjoner fra undervisningen og intervjuer med samfunnsfagslærere.
Teorien som ligger til grunnlag for empirien i undersøkelsen bygger på demokratididaktikk, med særlig vekt på en tredelt demokratiopplæring, didaktikk som fremmer kompetanse og mestring og bruken av autentiske og kontroversielle spørsmål i undervisningen. I tillegg belyses tidligere forskning knyttet til effekten av ulike undervisningsmetoder og hvilke faktorer som styrker elevenes demokratiske deltagelse.
Resultatene fra undersøkelsen viser at lærerne vektlegger ulike aspekter ved demokratiopplæringen, men at de samlet sett vektlegger en opplæring for demokrati mest, med fokus på å utvikle elevens ferdigheter innenfor kritisk tenking, argumentasjon og perspektivtaking. Elevene på sin side, verdsetter en opplæring gjennom demokrati, med debatt og samarbeid som de mest lærerike og engasjerende metodene. Resultatene viser at elevene verdsetter interaktive og samarbeidsbaserte metoder, men at rammefaktorer, metodiske tilnærminger og elevenes mestringstro i stor grad påvirker effekten av metodene. Videre trekkes bruken av autentiske og kontroversielle tema frem som effektive for engasjement, deltagelse og kompetanse, men valg av tema og lærernes kompetanse spiller en betydelig rolle.This master's thesis is a qualitative study of how schools can promote students' engagement with democracy and develop their competence for democratic participation. To illuminate this from both teachers' and students' perspectives, the research question is divided into two sub-questions: 1) How do primary school teachers work to promote students' engagement and competence for democratic participation? 2) Which teaching methods do students find useful for promoting engagement and competence in democratic education? The data material is collected from student texts from a teaching program I have conducted, observations from the teaching, and interviews with social studies teachers.
The theory underlying the empirical data in the study is based on democracy didactics, with particular emphasis on a three-part democratic education, didactics that promote competence and mastery, and the use of authentic and controversial questions in teaching. In addition, previous research related to the effect of various teaching methods and factors that strengthen students' democratic participation is highlighted.
The results of the study show that teachers emphasize different aspects of democratic education, but overall they emphasize education for democracy the most, focusing on developing students' skills in critical thinking, argumentation, and perspective-taking. Students, on the other hand, value education through democracy, with debate and collaboration being the most educational and engaging methods. The results show that students value interactive and collaborative methods, but that framework factors, methodological approaches, and students' self-efficacy greatly influence the effectiveness of the methods. Furthermore, the use of authentic and controversial topics is highlighted as effective for engagement, participation, and competence, but the choice of topics and teachers' competence play a significant role
Lek som inngang til læring og inkludering
Get PDFDenne studien undersøker hvordan lek kan fremme både læring og inkludering i matematikkundervisningen i begynneropplæringen. Studien tar utgangspunkt i fire forskningsspørsmål som belyser hvilke lekbaserte aktiviteter som støtter matematisk forståelse, hvordan slike aktiviteter påvirker elevenes motivasjon og engasjement, hvilke utfordringer lærere møter, og om det finnes en grense for hvor mye lek det bør være i undervisningen.
Gjennomkvalitative intervju med tre lærere belyses hvordan konkrete og fysiske aktiviteter, samarbeid og bevegelse kan styrke elevenes forståelse av sentrale matematiske begreper. Informantene beskriver at lekbaserte tilnærminger gjør matematikken mer tilgjengelig og motiverende, særlig for elever som strever i tradisjonell undervisning. Studien viser også at lek kan bidra til å bygge fellesskap i klassen, fremme sosial læring og forebygge utenforskap.
Samtidig påpekes viktigheten av bevisst planlegging, tydelige faglige mål og fleksibilitet i møte med elevers ulike behov. Lekbasert undervisning krever at læreren balanserer mellom frihet og struktur, og at aktivitetene tilpasses elevgruppen både faglig og sosialt. Informantene fremhever at selv om lek ofte forbindes med noe fritt og lystbetont, må den i skolen kobles til læringsmål for å gi ønsket utbytte. Når dette lykkes, kan leken være både morsom og målrettet på samme tid.
Studien belyser et viktig spesialpedagogisk perspektiv, ved å vise hvordan tidlig innsats gjennom lek kan redusere behovet for senere spesialundervisning, og støtte skolens inkluderingsoppdrag. Særlig trekkes det frem at elever som vanligvis faller utenfor i mer tradisjonell undervisning, i større grad deltar aktivt når undervisningen er preget av lek, bevegelse og praktisk arbeid. Informantene opplever at slike aktiviteter senker terskelen for deltakelse og øker følelsen av mestring.
Funnene peker på at lekbasert undervisning, når den brukes målrettet og tilpasset, kan være en effektiv vei til både faglig utvikling og sosial inkludering i matematikkfaget.This study explores how play can support both learning and inclusion in early mathematics education. The study is based on four research questions that examine which play-based activities support mathematical understanding, how such activities influence pupils’ motivation and engagement, what challenges teachers face, and whether there is a limit to how much play there should be in the classroom.
Through qualitative interviews with three primary school teachers, the study shows how hand-on activities, movement, and collaboration can strengthen pupils’ understanding of key mathematical concepts. The participants describe how play-based approaches make math more accessible and motivating, especially for pupils who struggle with more traditional teaching methods. The study also highlights how play can help build a sense of community in the classroom, support social learning, and prevent exclusion.
At the same time, the importance of careful planning, clear learning goals, and flexibility in meeting different pupil needs is emphasized. Play-based teaching requires the teacher to balance freedom and structure, and to adapt activities both academically and socially to the group. The participants stress that even though play is often associated with fun and spontaneity, it must be connected to learning objectives in school in order to be effective. When this is done well, play can be both enjoyable and purposeful.
The study also brings forward an important special education perspective, showing how early support through play can reduce the need for later special education, and contribute to the school’s goal of inclusion. Pupils who are often left out in more traditional settings are more likely to practical tasks. The teachers experience that such activities lower the threshold for participation and increase the sense of mastery.
The findings suggest that when play-based teaching is used in a goal-oriented and flexible way, it can be an effective method for promoting both academic development and social inclusion in mathematics education
Elucidating the knowledge, attitude, and stigma associated with tuberculosis: a community based descriptive study in Wau and Jur River, South Sudan
Get PDFBackground
Tuberculosis (TB) is a major public health problem in South Sudan. Inadequate knowledge, negative attitudes and perceived stigma may complicate the prevention efforts. This study describes knowledge, attitude, and stigma associated with TB among communities in Wau and Jur River, South Sudan.
Methods
From March to May 2023, a cross-sectional study was conducted among 352 community members randomly selected from residential blocks. A validated structured questionnaire was used to collect the required data. Descriptive, bivariate and multivariate analyses were performed.
Results
Out of 352 respondents, 51% (n = 180) were males and 49% (n = 172) were females. Majority 227 (64.5%) had poor knowledge about TB, meanwhile hearing about TB, age and level of education were associated factors. Fear of having TB was the major negative attitude (57.1%; n = 218), and most of the respondents (n = 327; 92.9%) had a perceived stigma towards TB, voicing that they disliked drinking or eating with people with TB and/or felt uncomfortable and kept their distance from people with TB.
Conclusions
Communities have little knowledge, negative attitude and perceived stigma towards people with TB. Hence, tailored health messages using local languages, training of community volunteers to reach villages without accessibility and communication network are essential to improve TB prevention and control in South Sudan.publishedVersio
"Den sorgen kommer aldri til å forsvinne" En kvalitativ studie av unge menns opplevelser av å miste en nær venn i selvmord
Get PDFFormålet med denne masteroppgaven var å undersøke hvordan unge menn mellom 20-30 år opplever å miste en nær venn i selvmord, og hvilke behov for hjelp og støtte de har etter tapet. Hvert år resulterer selvmordsstatistikken i Norge i tusentalls nye etterlatte hvert år. Dette inkluderer mange unge menn som har mistet sine nære venner, og som står i fare for å utvikle fysiske og psykiske plager som følge av tapet. Forskning på etterlatte utgjør likevel bare en liten del av selvmordsforskningen, og det er betydelig mindre forskningsbasert kunnskap om etterlatte venner enn etterlatt familie. Det er spesielt behov for ytterligere forskningsbasert kunnskap om unge menn som har mistet nære venner i selvmord.
Masterprosjektet har hatt følgende problemstilling: Hvordan opplever unge menn å miste en nær venn i selvmord, og hvilken oppfølging har de behov for etter tapet?
Fire følgende forskningsspørsmål har bidratt til å styre forskningen, og tydeliggjøre problemstillingen: 1. Hvordan beskriver unge menn sine opplevelser og følelser etter å ha mistet en nær venn i selvmord? 2. Hvilke utfordringer opplever unge etterlatte menn etter tap av en nær venn i selvmord? 3. Hvilke former for hjelp og støtte har unge menn som har mistet en nær venn i selvmord behov for? 4. Hvordan forstår unge etterlatte menn årsakene til at deres nære venner valgte å ta sitt eget liv?
For å besvare problemstillingen har jeg benyttet kvalitative intervju som metode. Fire unge menn mellom 20-30 år ble intervjuet om sine opplevelser av tapet av én eller flere nære venner i selvmord. Datamaterialet ble analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering (Systematic Text Condensation – STC). I analysen av datamaterialet ble fem hovedtemaer identifisert: «Sorgopplevelsen», «Utfordringer», «Nye perspektiver», «Strategier for å håndtere egen sorg», og «Behov for ivaretagelse og oppfølging etter tapet».
Undersøkelsen sine funn viser at det har vært vondt og vanskelig for informantene å miste sine nære venner i selvmord. Tapet har medført ulike sorgreaksjoner og utfordringer, og for flere av dem i stor grad. Gjennom meningsskapingsprosesser som følge av tapet, har informantene hatt en personlig vekst. Relasjonen til den avdøde, selvmord som dødsårsak, kultur og kjønnsspesifikke forventinger, og manglende anerkjennelse som etterlatte, er forhold som har påvirket informantene sine sorgprosesser. Funnene viser at gruppen har behov for å bli sett og hørt som etterlatte, og de har behov for hjelp og støtte fra eget nettverk og fra hjelpetjenester. Funnene indikerer at oppfølgingen må tilpasses spesifikt denne gruppen, og samsvare med den enkelte sine behov.
Funnene har blitt sammenlignet med tidligere studier av etterlatte til selvmord. Denne undersøkelsen skiller seg fra tidligere studier ved at den i større grad belyser det særskilte ved å være ung mann og etterlatt venn, og hvordan dette påvirker sorgprosessen, og behovet for oppfølging etter tapet. Informantene sine sorgopplevelser- og prosesser har blitt drøftet i lys av faglige og teoretiske perspektiver på sorg, og med særlig vekt på ulike forhold som påvirker sorgprosessen hos etterlatte, George Bonanno (2004) sine fire ulike sorgbaner, To-sporsmodellen, og andre mestringsteorier. Unge menn sine behov for hjelp og støtte etter tap av en nær venn i selvmord inngår i drøftingen. Masteroppgaven belyser avslutningsvis hvordan gruppen bør følges opp, og hvordan dette kan gjøres i praksis.This master’s thesis explores how young men aged 20 to 30 experience the loss of a close friend to suicide, and what kinds of support and help they need following the loss.
Each year, suicide statistics in Norway results in thousands of new bereaved. Among them are many young men who have lost their close friends, and face an increased risk of physical and psychological health problems as a consequence of the loss. Despite this, research on those bereaved by suicide makes up only a small portion of suicide-related studies, and there is significantly less research-based knowledge about bereaved friends compared to bereaved family members. There is a particular need for research-based knowledge about young men who have lost close friends to suicide.
This thesis addresses the following research question: How do young men experience the loss of a close friend to suicide, and what kind of follow-up support do they need after the loss?
To further guide and clarify the research, four research sub-questions were developed: 1. How do young men describe their experiences and emotions after losing a close friend to suicide? 2. What challenges do young bereaved men face following the loss of a close friend to suicide? 3. What forms of help and support do young men who have lost a close friend to suicide need? 4. How do young bereaved men understand the reasons why their close friends chose to end their lives?
To investigate this, I employed qualitative interviews as the research method. Four young men between the ages of 20 and 30 were interviewed about their experiences of losing one or more close friends to suicide. The data were analyzed using Systematic Text Condensation (STC). Through the analysis, five main themes were identified: "The Grief Experience," "Challenges," "New Perspectives," "Coping Strategies," and "Need for Care and Follow-up After the Loss."
The findings of the study show that losing close friends to suicide has been painful and difficult for the participants. The loss triggered various grief reactions and challenges, often to a significant degree. Nevertheless, the participants also experienced personal growth through processes of meaning-making following the loss. Factors such as the relationship to the deceased, suicide as a cause of death, cultural and gender-specific expectations, and a lack of recognition as bereaved individuals influenced their grieving processes. The findings show that this group has a need to be acknowledged as bereaved, and they require both social support and assistance from mental health services. The findings indicate that follow-up support should be specifically adapted to this group and responsive to the unique needs of each individual.
The findings have been compared with previous studies on suicide bereavement. This study stands out by placing greater emphasis on the unique experience of being a young man and bereaved friend, and how this affects the grief process and the need for follow-up support. The participants' grief experiences and processes are discussed in light of academic and theoretical perspectives on grief, with particular emphasis on various influencing factors, George Bonanno’s (2004) four grief trajectories, the Dual Process Model, and other coping theories. The support needs of young men who have lost close friends to suicide are included in the discussion. Finally, the thesis highlights how this group should be followed up and offers practical recommendations for how such follow-up can be implemented in practice