Folkehelseinstituttet
Not a member yet
10872 research outputs found
Sort by
Mammographic density by time and breast: a retrospective cohort study from BreastScreen Norway
Get PDFpublishedVersio
Tuberkulose i Norge 2024 – med behandlingsresultater for 2023
No full textI 2024 ble det rapportert 181 pasienter med tuberkulose i Norge. Dette er en liten økning sammenliknet med perioden under og etter pandemien, men likevel betydelig lavere enn årene før 2019. Forekomsten i befolkningen som helhet (insidensrate på 3 per 100 000 innbyggere) og blant norskfødte (insidensrate på 0,3 per 100 000 innbyggere) er en av verdens laveste. De fleste (93 % i 2024) som blir syke av tuberkulose i Norge er utenlandsfødte, og født i land med høy forekomst av sykdommen. Ukraina, Filippinene og Somalia var de tre vanligste fødelandene for pasienter med tuberkulose i Norge i 2024, med henholdsvis 17 %, 12 %, og 10 % av tilfellene. Den høye andelen av ukrainere er knyttet til ankomsten av mange ukrainske flyktninger fra 2022. I 2024 ble det meldt 12 tilfeller av tuberkulosesykdom blant norskfødte. Dette er det laveste antall norskfødte som er meldt siden opprettelsen av et nasjonalt tuberkuloseregister i 1962. Tuberkulosesykdom kan være vanskelig å oppdage, og screening og smittesporing er viktig for tidlig diagnose. I 2024 ble en tredjedel av tuberkulosetilfellene oppdaget gjennom forskjellige rutineundersøkelser, inkludert gjennom rutineundersøkelse av flyktninger og asylsøkere. Genetiske analyser av tuberkulosebakterier og rapporter fra smittesporing rundt tuberkulosepasienter tyder på at veldig få blir syke med tuberkulose som følge av smitte i Norge. De siste årene har det vært en økning i antall og andel tilfeller av multiresistent tuberkulose (MDR-TB). I 2024 ble det rapportert 13 tilfeller av MDR-TB i Norge, hvorav flertallet blant personer fra Ukraina. Forekomsten av MDR-TB blant ukrainere i Norge svarer til forekomsten av MDR-TB i Ukraina. De fleste pasientene med MDR-TB ble oppdaget gjennom rutineundersøkelse kort tid etter ankomst til Norge. De aller fleste som behandles for tuberkulose i Norge, også MDR-TB, blir friske. I 2023 hadde 85 % vellykket resultat av behandlingen, og det ble for første gang ikke meldt om noen dødsfall under behandling. Forebyggende tiltak, inkludert gratis undersøkelse og behandling, samt smittesporing, bidrar til å forebygge tuberkulose i Norge. Bruken av forebyggende behandling har økt siden 2003, og de siste fem årene har antall som mottar forebyggende behandling vært over tre ganger større enn antall som behandles for tuberkulosesykdom. De fleste mottakere av forebyggende behandling er personer mellom 20 og 40 år som er født utenfor Norge.publishedVersio
Cancer in Norway– Special issue 2024– Life after cancer diagnosis, extended version
No full textpublishedVersio
Årsrapport 2024 med resultater og forbedringstiltak fra Nasjonalt kvalitetsregister for tykk- og endetarmskreft
No full textpublishedVersio
The role of social media in mitigating the long‐term impact of social isolation on mental and cognitive health in older adults during the COVID‐19 pandemic : the HUNT study
No full textBackground: The COVID-19 pandemic increased social isolation in older adults, promoting mental and cognitive decline. The impact of social media on these effects remains unclear. Aim: To investigate the long-term association of social isolation with mental and cognitive health in older adults and whether social media use mitigated this association. Method: Data from the Norwegian Trøndelag Health Study before (2017–2019), during (January 2021), and after the pandemic (2021–2023) were analysed (N = 4844, 53% women, mean age 80 years). Multi-adjusted mixed-effects linear regression estimated differences in changes in mental (CONOR-MHI) and cognitive (MoCA) health related to self-reported social isolation and social media use. Beta (β) represents differences in change in z-score of CONOR-MHI or MoCA. Results: Social isolation was associated with a steeper decline in mental health than no social isolation (β = 0.07, 95% CI 0.01, 0.13) but was not associated with change in cognitive health. Daily social media use was not related to change in mental health, whereas it was associated with a less steep cognitive decline than no social media use (< 1 h: β = 0.13, 95% CI 0.05, 0.20; ≥ 1 h: β = 0.10, 95% CI 0.01, 0.15). Stratified by social isolation, daily social media use < 1 h was related to a less steep cognitive decline than no social media use in both isolated (β = 0.15, 95% CI 0.02, 0.28) and non-isolated individuals (β = 0.13, 95% CI 0.03, 0.22). Conclusion: Individuals experiencing social isolation during the pandemic had a steeper decline in mental, but not cognitive health, compared to those not isolated. Social media use did not buffer the decline in mental health but was associated with less steep cognitive decline. The pandemic showed limits of relying solely on digital solutions for social contact.The role of social media in mitigating the long‐term impact of social isolation on mental and cognitive health in older adults during the COVID‐19 pandemic : the HUNT studypublishedVersio
Artificial Intelligence and Machine Learning to Improve Evidence Synthesis Production Efficiency: An Observational Study of Resource Use and Time-to-Completion
No full textpublishedVersio
Risikovurdering av fem per- and polyfluoralkyl stoffer (PFAS) som migrerer fra matkontaktmaterialer av papp og papir samlet inn på det norske markedet
No full textpublishedVersio
Trends in incidence rates of acute myocardial infarction and stroke among immigrant groups in Norway, 1999-2019: the NCDNOR project
No full textpublishedVersio
The Norwegian General Practitioner Service 2023–2024: A Research-Based Baseline Measurement of Patient Experiences at the Municipal Level
Get PDFFolkehelseinstituttet har gjennomført en forskningsbasert baselineundersøkelse om pasienterfaringer med fastlegen og fastlegekontoret. Undersøkelsen gir et utgangspunkt for å måle utvikling over tid, med resultater ned på kommunenivå. Resultatene fra undersøkelsen presenteres som indikatorer og enkeltspørsmål. Indikatorene er grupper av spørsmål som måler ulike sider av pasientenes erfaringer med fastlegen og fastlegekontoret. Indikatorene er organisert i fem hovedområder: Fastlegen, Organisering og øvrige ansatte, Tilgjengelighet, Mestring og Koordinering og samhandling. I tillegg er det et enkeltspørsmål som brukes som indikator og som måler Kontinuitet i møtet med legen. Indikatorskårene beregnes som ett gjennomsnitt av spørsmål i indikatoren og presenteres på en skala fra 0 til 100, hvor 100 er best. På nasjonalt nivå viser resultatene at mange pasienter har gode erfaringer med fastlegen og fastlegekontoret. Høyest skår er for indikatorene Organisering og øvrige ansatte (80,2) og Fastlegen (77,7). Deretter følger Koordinering og samhandling med en skår på 72,6, mens Mestring (68,9) og Tilgjengelighet (62,2) har lavest skår. Når det gjelder Kontinuitet, oppgir 78,3 % at de vanligvis møter sin egen lege, mens 18,9 % svarer at de møter forskjellige leger. Pasientene har særlig gode erfaringer med fastlegens evne til å gjøre seg forstått, ta pasienten på alvor og vise faglig dyktighet. Det er forbedringspotensial for informasjon om medisiner, tid til pasienten og forklaringer om helseproblemer og behandling. For Organisering og samhandling oppnår spørsmålet om høflighet og respekt i resepsjonen høyest skår, mens vurderingen av legekontorets organisering er lavest. Indikatoren Tilgjengelighet fikk lavest skår, med ventetid til time og på venterom som største utfordringer. En fjerdedel oppgir at ventetid for vanlig time er uakseptabel. Nesten halvparten (44,5 %) venter to dager eller mer for rask time, og 45,6 % venter over en uke for ikke-akutte timer. Det er også forbedringspotensial for indikatoren Mestring, som fikk nest lavest skår av indikatorene. Innenfor indikatoren fikk spørsmålet om kontakten med fastlegen gjør pasienten bedre i stand til å holde seg frisk den laveste skåren og var den største utfordringen. Andelen pasienter som hadde benyttet videokonsultasjon, tekstkonsultasjon eller telefonkonsultasjon de siste to årene var færre enn andelen som ønsket tilgang til slike tjenester, noe som viser et gap mellom bruk og ønsket tilgang til digitale helsetjenester. Resultatene for kommuner viser en tydelig variasjon mellom kommunene for alle indikatorer. Indikatorene Tilgjengelighet og Kontinuitet skiller seg ut med størst variasjon mellom kommunene, mens andre indikatorer, som Mestring og Koordinering og samhandling, har likere resultater på tvers av kommunene. De mest sentrale kommunene har gjennomgående høyere gjennomsnittsskår og mindre variasjon, noe som tyder på mer ensartede erfaringer i disse områdene. Middels sentrale kommuner viser noe større variasjon, men følger i stor grad et jevnt mønster. Minst sentrale kommuner har derimot både lavere gjennomsnittsskår og større variasjon i gjennomsnittskår. Dette indikerer større forskjeller i pasienterfaringer mellom kommunene i denne gruppen. På fylkesnivå viser resultatene samme mønster på indikatorene, men med litt mindre variasjon enn på kommunenivå. Sammenhengene mellom pasientkarakteristika og de seks indikatorene viser klare mønstre: Lavere skår er knyttet til lengre tid siden siste kontakt med fastlegen og dårligere psykisk og fysisk helse, mens å ha hatt samme fastlege over lengre tid gir høyere skår, med en økning som avhenger av lengden på pasient-lege-forholdet. Pasienter med annet fødeland enn Norge (spesielt fra Afrika, Asia, Sør-Amerika) har lavere skår på flere indikatorer. For lege- og praksiskarakteristika viser resultatene at pasienter med fastleger uten spesialisering i allmennmedisin har en lavere skår, mens pasienter til fastleger med mer erfaring og de som ikke er fastlønnet, gir høyere skår, sammenlignet med referanseverdien. Vi benyttet en maskinlæringsmodell for å analysere fritekstkommentarene. Resultatene viser en tendens som samsvarer med de kvantitative resultatene. Vi anbefaler en ny oppfølgingsmåling i 2025, som i tillegg inkluderer pasientrapportert helse, livskvalitet og helsekompetanse og med særlig vekt på personer med langvarige helseproblemer. Etter 2025 anbefaler vi kontinuerlige målinger integrert i Kommunalt Pasient- og Brukerregister (KPR). Dette vil gi forskningsbaserte data som kan benyttes for videre helsetjenesteforskning, monitorering, kvalitetsutvikling, og evaluering og måling av tiltak.publishedVersio
