1,721,005 research outputs found
Kvastad A4. En tidligmesolittisk lokalitet og en undersøkt kvartsåre
Get PDFLokaliteten Kvastad A4 omfatter to utgravningsfelt – ett vestlig og ett østlig. Det østlige omfatter fem mindre funnkonsentrasjoner datert til slutten av tidligmesolitikum, ca. 8500–8300 f.Kr. Det vestlige omfatter en kvartsåre som ble undersøkt for å avgjøre om det kunne dreie seg om et kvartsbrudd med tilknytning til steinalderlokaliteten. Undersøkelsen kunne ikke bekrefte dette. På østre del av lokaliteten ble det funnet 4330 gjenstander fra steinalderen, som var laget av ulike steinråstoff. Det ble blant annet identifisert to likeartede funnkonsentrasjoner som kan stamme fra ulike besøk på stedet, ettersom den ene ligger noe høyere i terrenget enn den andre. Det er imidlertid mulig at den tørre og skjermede flaten lokaliteten lå på, har hatt en attraktiv beliggenhet selv da sjøkanten var rundt 50 meter unna lokaliteten. Dette åpner for at hele boplassområdet rundt den forhistoriske bukten på Kvastad kan ha blitt benyttet som et samlingssted over en lengre tidsperiode. Kvastad A4 kan med det være én av flere samtidige boplasser ved bukten, som har blitt kortvarig besøkt flere ganger. På den østre hoveddelen av lokaliteten ble det også avdekket tre strukturer; to ildsteder og en kokegrop. C14-dateringene fra disse spriker fra slutten av yngre bronsealder til middelalder og kan ikke knyttes til det innsamlede gjenstandsmaterialet av flint og andre steinsorter. Fra kvartsåren og området omkring denne på vestre del av Kvastad A4 ble det samlet inn 8629 gjenstander, hovedsakelig kvarts, hvor bare en liten del viser sikre spor av bearbeiding
Boplassfunn fra tidligneolitikum og eldre bronsealder samt dyrkningsspor fra eldre jernalder. Skarsløkka u. Ve Søndre, 4/15, Sande, Vestfold.
No full textI forbindelse med industriutbygging ved foten av Hanekleiva vest for Sandebukta ønsket entreprenøren Kjeldaas A/S å etablere et massedeponi på Skarsløkka. Undersøkelsen som omtales i denne rapporten omfattet det som var registrert som to ulike lokaliteter sør i tiltaksområdet: Den tidligere kjente ID 79057 (38–39 moh.) og ID 230251 (34–37 moh.) noen titalls meter sør for førstnevnte. Lokalitetene ble antatt å være henholdsvis ca. 500 og 750 m2 store. Videre ble lokalitetene antatt å ha ligget ved sjøkanten da de var i bruk. På bakgrunn av høyden over havet ble den høyestliggende av de to antatt å være fra siste del av seinmesolitikum, mens den laveste kunne være fra tidligneolitikum. Undersøkelsen ble gjennomført i tre trinn: Trinn 1 omfattet rydding av vegetasjon og maskinell avtorving etterfulgt av håndgraving av jevnt spredte prøveruter (0,5 x 0,5 m). Trinn 2 omfattet håndgraving av hele 1 m2-ruter i 10 cm tykke, mekanisk oppdelte lag (tils. 136 m2). Trinn 3 omfattet maskinell flateavdekking. Undersøkelsen frembrakte bl.a. enkelte pilspisser som på typologisk grunnlag kan dateres til overgangen seinmesolitikum–tidligneolitikum, men også en del yngre gjenstander, ikke minst en fragmentert, enkel skafthulløks og det som sannsynligvis er avfall etter flateretusjering. I tillegg ble tre rydningsrøyser avdekket. Funnfrekvensen var jevnt over lav. På bakgrunn av den lave funnfrekvensen, rydningsrøysene, den enkle skafthulløksa og det mulige flateretusjeringsavfallet ble det antatt at en del av funnene stammet fra aktiviteter som ikke kan knyttes til marin fangst og fiske, men som isteden har en jordbruksøkonomisk bakgrunn. Med tillatelse fra Riksantikvaren ble undersøkelsen utvidet til også å omfatte området mellom de to registrerte lokalitetene. Funn og data fra tre forhistoriske perioder foreligger fra undersøkelsen: Først ett eller flere korte, strandbundne opphold knyttet til fangst/fiske i eldste del av tidligneolitikum (ca. 4000–3700 f.Kr.), deretter eldre bronsealder (ca. 1400–1050 f.Kr.) og eldre jernalder (ca. 250–500 e.Kr.). Alle tre periodene reflekteres i C14-resultatene, med to dateringer til hver av de tre fasene. Aktivitetene i de to sistnevnte periodene kan etter alt å dømme knyttes til gårdsbosetting i området, men konkrete spor etter selve gårdsbebyggelsen ble ikke identifisert. Tolv strukturer framkom, hvorav tre rydningsrøyser, de øvrige kokegroper og/eller ildsteder. Samlet ble ca. 1500 gjenstander av ulike steinsorter ble samlet inn, hvorav 97,8 % flint. Redskapsandelen blant flintmaterialet, det vil si stykker med sekundær bearbeiding i form av sliping eller retusj, er 4,6 %. Det antas at en majoritet av det innsamlete funnmaterialet kan knyttes til bruken av stedet i eldre bronsealder. Undernummereringen av funnmaterialet er ment å understreke dette. Alderen på keramikken er uavklart, men trolig kan den knyttes til en av (eller begge) de yngste fasene på stedet.
Prosjektleder: Per Persson
E18 Tvedestrand-Arendal-prosjektets bakgrunn og organisering.
No full textI forkant av byggingen av ny E18 mellom Tvedestrand og Arendal i Aust-Agder gjennomførte Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo, omfattende arkeologiske utgravninger i årene 2014 til 2016. Innenfor den 23 km lange traséen ble til sammen 34 lokaliteter fra steinalderen undersøkt. I tid spenner lokalitetene fra ca. 9000 til 1700 f.Kr. og dekker med det nesten hele steinalderen fra tidligmesolitikum til og med seinneolitikum. I tillegg ble en lokalitet med gravhauger og hulveier fra jernalderen undersøkt. Resultatene fra undersøkelsene presenteres i denne publikasjonen. Resultatene fra E18 Tvedestrand–Arendal-prosjektet bidrar med ny og viktig kunnskap om steinalderen langs kysten i Aust-Agder, et område hvor steinalderen fram til nå har vært lite undersøkt. I tillegg til å øke kunnskapen om steinalderen i Aust-Agders kystlandskap har dette nylig framgravde, arkeologiske kildematerialet også et stort vitenskapelig potensial i overregionale og internasjonale sammenhenger
Kullgroper. Søndrol, 11/5, 8, Hol kommune, Buskerud.
No full textUndersøkelsen har sin bakgrunn i en reguleringsendring som omfatter et mindre område av en større reguleringsplan fra 1985 for Holsåsen del 1. Innenfor det aktuelle området er det planlagt 36 nye hyttetomter, og endringen erstatter reguleringsplanen av 1985 for det aktuelle området. Denne rapporten omhandler en arkeologisk undersøkelse av seks kullgroper på Holsåsen (ca 950-1000 moh). To av kullgropene ligger innenfor det vestre delområdet kalt H1, mens de resterende fire ligger i det østre området kalt H2. Et større drenert og nydyrket område ligger mellom de to områdene. De seks kullgropene ble dokumentert i plan med fotografi og tegning, og det ble tatt ut kullprøver ved hjelp av prøvestikk. Kullgropene ble ikke gravd ut maskinelt. De seks kullgropene var av ulik størrelse, med diameter på mellom ca 3-4 og 7,5 m og dybde på inntil ca 1 m. Det ble påvist trekull av både bjørk og furu, noe som gir innblikk i vegetasjonen i området den gang kullgopene var i bruk. En av kullgropene hadde to kullag som kan tyde på at den samme gropen har vært brukt til kullframstilling to ganger. Tre av kullgropene er datert. To av dem (R5 og R6, begge bjørk) ble datert til mellom 1220 og 1295, mens den siste (R2, furu) ble datert til 1475-1650, altså overgangen mellom seinmiddelalder og tidlig ny tid. De to eldste passer inn i det generelle bildet av kullproduksjonen ellers i landet, mens den yngste må regnes som relativt sein. Dette viser at kull ble framstilt i kullgroper i Hallingdal etter Svartedauden, da denne fomen for utmarksbruk med kullframstilling var mindre vanlig. Det regnes som sannsynlig at i alle fall de eldste kullgropene på Holsåsen skal knyttes til jemframstilling, selv om det ikke er påvist jemframstillingsanlegg i nærheten. Det kan imidlertid ikke utelukkes at noe av kullproduksjonen har sammenheng med smiing.
Prosjektleder: Lil Gustafson
Bosetningsspor (kokegroper og del av langhus) fra eldre jernalder på Foss Nordre (121/1), Sørum kommune, Akershus
No full textI forbindelse med oppføring av ny driftsbygning på Foss Nordre gjennomførte KHM utgraving 10.-13. november 2009, etter at Akershus fylkeskommune (AFK) hadde påvist automatisk freda kulturminner i det berørte området. Kostnadene blei dekka av offentlige midler fra Riksantikvaren, da tiltaket er et såkalt ”mindre, privat tiltak”. Det berørte området er ca 250 m2 stort, ogvar i sin helhet avdekka i forbindelse med AFKs registrering. KHMs undersøkelse begrensa seg derfor til undersøkelse og dokumentasjon av de enkelte påviste anlegga. Det blei imidlertid også påvist tre nye stolpehull som ikke var identifisert av AFK. Totalt blei fem sikre kokegroper, tre mulige bunner av kokegroper (usikre) og fire sikre stolpehull undersøkt og dokumentert. Kokegropene er konsentrerte til et lite område. Trolig er de undersøkte kokegropene en liten del av et opprinnelig større kokegropfelt. Trekullprøvene fra disse inneholdt både bjørk og furu. Det blei funnet til sammen ti skår av keramikk, trolig fra tre eller fire ulike kar i kokegropene, til tross for at fyllmassene ikke blei sålda med tanke på eventuelle funn. Skåra er trolig blitt deponert med hensikt som nettopp skår, ikke som hele kar. Karene har trolig vært såkalte bordkar, ut fra dekor, magring, gods og randskår å dømme. Keramikken kan typologisk dateres til yngre romertid-folkevandringstid. Kokegropene og stolpehulla skal trolig ses i relasjon, basert på deres romlige nærhet, og det blei også funnet brent leire (leirklining fra yttervegg på en bygning?) i to kokegroper. De fire stolpehulla danner sannsynligvis to par etter to takbærende grinder, og utgjør trolig nordenden av en treskipa bygning. Sannsynligvis blei ikke hele bygningen avdekka, og trolig har den strukket seg mot sør, utenfor det undersøkte feltet. Avstanden (fagdybden) mellom de to para av stolpehull etter takbærende stolper var ca 4 m. Midtskipbredden var ca 2,7-3 m. Det var ikke spor etter ytterveggene, men bredden på bygningen kan anslås til 5,5-6 m. Trolig har bygningen vært bygd med yttervegger av leirklint flettverk. Det fantes ikke noe ildsted i den påviste delen av bygningen. Et eller flere eventuelle ildsteder kan ha ligget utenfor det undersøkte feltet, i bygningens søndre del. Fem dateringer fra stolpehull og kokegroper har gitt om lag samtidige resultater til yngre romertid-folkevandringstid. Dette stemmer godt overens med den typologiske dateringa av keramikkskåra fra kokegropene, og bekrefter den antatte relasjonen mellom kokegropene (og funna i dem) og stolpehulla/huset.
Prosjektleder: Ole Christian Lønaa
E18 Tvedestrand-Arendal. Delrapport Hesthag C3 og C6, blandet boplass med funn fra mellommesolitikum og seinneolitikum. Hesthag, 42/7, Arendal, Aust-Agder.
No full textDenne rapporten omhandler to lokaliteter, Hesthag C3 (35–40 moh.) og Hesthag C6 (38–41 moh.). De to har separate ID-nummer (hhv. ID 170177 og ID 170178), og funnene er katalogisert under hvert sitt Cnummer, hhv. C59684 og C59687. På bakgrunn av de to lokalitetenes romlige nærhet og høyde over havet er det nærliggende å se funnene fra de to i sammenheng. De derfor behandlet sammen i denne rapporten. På Hesthag C3 ble det samlet inn totalt 105 funn, hvorav om lag halvparten av flint, halvparten av kvarts, fordelt på til sammen 16 m2 manuelt utgravd areal. Funnene er i all hovedsak udiagnostiske, og denne rapporten handler i første rekke om Hesthag C6 og funnene derfra. På Hesthag C6 ble det til sammenligning gravd 102,5 m2, og totalt 1820 funn ble samlet inn. Enkelte funn, deriblant mikroflekker, en mulig mikrostikkel og en mulig nakke av en kjerneøks, kan typologisk dateres til den eldste delen av mellommesolitikum. Dette stemmer godt over ens med strandlinjedateringen av Hesthag C6, dvs. omkring 8000 f.Kr. Ikke alle funnene passer med strandlinjedateringen. En A-pil av en regelmessig smalflekke, kanskje også enkelte midtfragmenter av brede, regelmessige flekker, er yngre, troligst fra første halvdel av neolitikum. En enda seinere fase er tydeligere representert gjennom funn av en skjeformet skraper, to hjerteformete pilspisser av flint og en av kvarts. Disse kan typologisk dateres til seinneolitikum eller eldre bronsealder En del av produksjonsavfallet er tolket som mulige spor etter flateretusjering, og skal i så fall ses i sammenheng med disse redskapene. Videre ble det funnet over 330 skår keramikk. Skårene lå jevnt spredt over hele lokaliteten, og ikke i konsentrasjoner eller i nedgravde strukturer. Det ble likevel antatt at også keramikken kunne ses i sammenheng med redskapene fra SN/EBA. Antakelsen ble bekreftet gjennom C14-datering av sot ekstrahert fra godset i to skår (de to eneste C14-resultatene fra lokaliteten, og det ble ikke påvist noen strukturer), med resultater innenfor ca. 2150–1750 f.Kr. I denne perioden har lokaliteten ikke vært strandbundet. Trolig skal de seinneolittiske funnene ses i sammenheng med en ikke identifisert SN-gård i nærheten. Blant annet ble det ved fylkeskommunens registrering identifisert et fossilt dyrkningslag bare noen titalls meter nord for Hesthag C6. Det ble ikke påvist spor etter dyrkning i noen periode på lokaliteten. Likevel kan det ikke utelukkes at SN-funnene kan tolkes som boplassavfall bevisst spredt utover på stedet som en tidlig form for gjødsling. Se for øvrig artikkel om bl.a. Hesthag C6 i publikasjonen av E18-prosjektets resultater.
Prosjektleder: Lars Sundström
Lundevågenprosjektet. Delrapport 4: Kjelsvika IV: Boplassfunn fra eldre bronsealder, yngre steinalder og eldre jernalder, samt dyrkningslag fra eldre bronsealder. Skjolnes, 7/23, Farsund kommune, Vest-Agder.
No full textLokaliteten Kjeldsvika IV ligger innerst i Kjeldsvika, på ei nord-nordvestvendt, slakt hellende slette sørøst for sørenden av Kjeldsvika. Denne inntil 20 m brede sletta avgrenses av bekken og en bratt skråning i vest, mot vika i nord. Sør for sletta stiger terrenget bratt opp mot en delvis fint oppmurt kjerrevei som her går i bue rundt Kjeldsvika. Det er ca 60 m fra sjøkanten til den avgrensende stigninga i terrenget i sør. De undersøkte delene av lokaliteten ligger ca 4-5,5 m o.h. Til sammen 1053 enkeltfunn blei gjort, og det foreligger totalt 11 14C-dateringer fra lokaliteten. Lokaliteten ligger i dyrka mark. Undersøkelsen blei gjennomført ved hjelp av en kombinasjon av prøverutegraving, etterfulgt av maskinell flateavdekking og konvensjonell graving i ruter og lag. Til sammen 11 prøveruter blei gravd i det moderne matjordlaget. Ca 230 m² blei avtorva, og 38 m² gravd for hånd i ruter. Det typologisk eldste funnet herfra er ei bergartsøks fra seinmesolittisk tid. Imidlertid gir funnstedets høyde over havet en bakre dateringsgrense til MNa. Øksa er trolig deponert på stedet på et seinere tidspunkt, kanskje i eldre bronsealder. En annen bergartsøks, tre A-piler, to tverrpiler, flekkekniver, flekker og flekkekjerner antas å være samtidige. Disse funna skal tolkes som rester etter et eller noen få opphold som kan dateres til MNa. Trolig er spredningsmønsteret blant de neolittiske funna resultat av seinere forstyrrelser på lokaliteten. Det foreligger ingen 14C- dateringer fra mellomneolittisk tid fra Kjeldsvika IV. Tidlig i eldre bronsealder er vegetasjonen på stedet blitt svidd ned, trolig for rydding med tanke på dyrking, eventuelt også beiting. Et sterkt trekullholdig, fossilt dyrkningslag blei påvist i et område på ca 150 m² under den moderne matjorda, men dette laget blei ikke avdekka i sin fulle utstrekning. Laget er datert til bronsealder periode I. Fem kokegroper er blitt skåret ned i dette dyrkningslaget. Disse er datert til eldre bronsealder ned mot overgangen til yngre bronsealder. Dateringene fra eldre bronsealder stemmer godt overens med deler av gjenstandsmaterialet, bl.a. fem hjerteforma pilspisser, skrapere, bor og annet som er tildanna ved hjelp av flateretusjeringsteknikk. Yngre bronsealder er ikke representert i de daterte trekullprøvene, og heller ikke noe funnmateriale kan plasseres sikkert i denne perioden. Derimot er enkelte kokegroper og mulige ildsteder datert til førromersk jernalder og tidlig romertid. Drøyt 200 keramikkskår kan knyttes til aktiviteter på Kjeldsvika IV i denne perioden. Det blei ikke gjort funn som kan tolkes som sikre spor etter bygninger på lokaliteten, men trolig har det stått bygninger på boplassen, som kan knyttes til gjenstander og nedgravde strukturer på stedet. Bygningene har i så fall trolig stått utenfor det undersøkte området på Kjeldsvika IV. Lokaliteten blei ikke fullstendig undersøkt. Dens totale omfang anslås å være inntil ca 300-500 m² stort.
Prosjektleder: Inger Marie Berg-Hansen
Lokaliteter fra eldre steinalder. Thomas Jensens vei 39–43 under Hofstad, 26/31, Asker k., Akershus.
No full textI Thomas Jensens vei i Asker ble det høsten 2015 avdekket en liten lokalitet fra eldre steinalder. Innenfor to delvis overlappende konsentrasjoner på til sammen ca. 25 m2 med håndgravde ruter i inntil tre mekaniske oppdelte lag ble snaut 300 funn ble samlet inn. Lokaliteten ble tilnærmet totalgravd. Det littiske funnmaterialet består av flint (268 stk.), bergkrystall (8 stk.) og kvarts (1 stk.), samt 2 mulig bearbeidede bergartsstykker. Hele 93 % av flintfunnene er synlig varmepåvirket, men det ble ikke avdekket ildsteder eller andre strukturer som kan forklare den høye frekvensen av brent flint. Funnmaterialet framstår som enhetlig og viser at det har foregått en produksjon av flekker, smalflekker og mikroflekker fra koniske kjerner på lokaliteten. Dette, sammen med en klar overvekt av midtfragmenter i flekkematerialet og en mulig mikrostikkel, peker mot en datering av funnmaterialet til mellommesolitikum. Lokaliteten antas å ha vært strandbundet, og beliggenheten 82–83 m over dagens havnivå snevrer inn dateringshorisonten til omkring 7500-7000 f.Kr. To prøver av brente hasselnøttskall fra funnførende ruter ble C14-datert til nyere tid og kan ikke settes i sammenheng med aktiviteter på stedet i eldre steinalder. Så mye som 10 % av flintfunnene har spor etter sekundærbearbeiding med retusj. Funnsammensetningen tyder på at aktivitetene på lokaliteten særlig har omfattet tilvirkning, vedlikehold og omskjefting av sammensatte piler med spisser av bein eller tre og innsatte egger av flint langs sidene. Både mengden funn, spredningen av dem og funnkategoriene kan tolkes som spor etter et svært kortvarig opphold, kanskje knyttet til jakt. Lokaliteten skal etter alt å dømme ses som en liten del av et mobilt levesett tilknyttet kystens eller kystnære ressurser.
Prosjektleder: Axel Mjærum
Steinalderlokalitet. «Solbakken»/Løkkeveien 25 under Labu søndre, 135/11, Vestby kommune, Akershus.
No full textI anledning planene om oppføring av enebolig og garasje på en fraskilt tomt tilhørende eiendommen «Solbakken»/Løkkeveien 25 i Son, Vestby kommune ble det i løpet av fire uker på høsten 2015 undersøkt en steinalderlokalitet. Byggeplanene var definert som et mindre privat tiltak. Utgiftene til den arkeologiske utgravningen ble derfor dekket av midler fra Riksantikvarens. Undersøkelsesområdet lå i vestvendt helling 25–30 m høyde over havet i en opparbeidet hage, tidligere dyrket mark. Det undersøkte området (400 m2 flateavdekket) utgjør etter alt å dømme bare deler av en opprinnelig langt større, til dels svært funnrik lokalitet. Da lokaliteten lå i dyrket mark, og de funnførende horisontene var forstyrret, var innsamling av et representativt og typologisk daterbart materiale en sentral målsetning for undersøkelsen. Gjennom en kombinasjon av maskinell og manuell sålding av omfattende mengder matjord og en konvensjonell utgravning av ruter i undergrunnen (45 m2) ble totalt ca. 4200 funn samlet inn. Av funnene av flint og stein utgjør flintfunn ca. 99 %. Funnmaterialet omfatter en mengde diagnostiske funn, deriblant fragmenter og mindre stykker av slipte flintøkser, et stort antall pilspisser av flint og skifer samt et omfattende flekke- og kjernemateriale. Pilspissmaterialet er sterkt fragmentert, men består utelukkende av tangepiler, hovedsakelig av type A, men også enkelte av mulig B-type. Funnene peker entydig mot en datering til mellomneolittisk tid. Trolig er både MNa- og MNb-elementer representert, men med et klart tyngdepunkt i MNa. En slik typologisk datering stemmer godt over ens med en strandlinjedatering til mellomneolitikum noe etter 3000 f.Kr. og et havnivå omkring 25 m over dagens. Den gang har lokaliteten ligget på/ved stranden inntil en bukt nær utløpet av en fjordarm. To kullholdige nedgravninger ble påvist i det mest funnrike området øst i undersøkelsesområdet. C14-dateringer av kullprøver fra begge disse ga resultater til yngre bronsealder innenfor ca. 800–400 f.Kr., og viser at nedgravningene ikke kan settes i sammenheng med flintfunnene. Til tross for manglende C14-resultater til å tidfeste steinalderens opphold på stedet viser undersøkelsen at også lokaliteter i dyrket mark kan ha et betydelig vitenskapelig potensial (jf. Østmo og Skogstrand 2006; Sarnäs 2008; Berg-Hansen 2009:66–71; Mjærum 2012; Melvold et al. 2014:66 med henvisninger; Reitan 2014b).
Prosjektleder: Grethe B. Bukkemoen
Løsfunn fra eldre jernalder og mulig boplassfunn fra tidlig eldre steinalder. Robsrud-prosjektet, Delrapport: ID 91749, 9175,2 Robsrud (Rufsrud),105/1, Lørenskog kommune, Akershus.
No full textDenne rapporten omfatter to (ID91749 og ID91752) av totalt åtte ulike lokaliteter på Robsrud i Lørenskog. Begge lokalitetene i denne rapporten lå i dyrka mark, og de blei begge undersøkt ved hjelp av flateavdekkende metode. På førstnevnte lokalitet var det under Akershus fylkeskommunes registrering blitt påvist flere kullholdige nedgravninger fra førreformatorisk tid. Ingen sikre slike blei imidlertid påvist under fullstendig avdekking. Ved bruk av metallsøker blei det funnet en del avfall fra nyere tid, men også ei spenne av bronsebelagt jern og et fragment til ukjent bruk av samme materiale. Spenna blei funnet i ei moderne dreneringsgrøft. Spenner av lignende typer er vanlige i gravfunn fra eldre jernalder, og gjenstanden fra Robsrud kan trolig dateres til romertidfolkevandringstid. Det kan ikke utelukkes at gjenstanden opprinnelig stammer fra ei ødelagt grav, men spor etter dette blei ikke påvist. På ID91752 var det registrert en mulig gravhaug som er blitt forstyrra av en potetkjeller i nyere tid, samt kullholdige nedgravninger i nærheten av haugen. Flere nedgravninger blei påvist, dokumentert og undersøkt, i tillegg til at trekullprøver blei samla inn for 14C-datering. Ingen av nedgravningene kunne imidlertid funksjonsbestemmes, og det var usikkerhet omkring deres tolkning som automatisk freda kulturminner. Av seks 14C-dateringer er en fra tida omkring Reformasjonen og fire fra nyere tid. Disse strukturene skal trolig forstås som spor etter gårdsdrift på Robsrud i moderne tid. I lys av 14C-dateringer og stratigrafiske forhold kan ingen av de påviste strukturene som omtales her, defineres som kokegroper. Den siste dateringa er fra en nedgravning (S52-15), og har gitt dateringsresultat til tidlig nøstvetfase seint i eldre steinalder. Fire enkeltfunn av flint på lokaliteten kan tolkes som spor etter perifer aktivitet i tilknytning til den nærliggende lokaliteten ID91751, som ga funn av bosetningsspor fra tidlig eldre steinalder. Denne steinalderboplassen har vært strandbundet. Det foreligger ikke andre gjenstandsfunn fra lokaliteten ID91752. Den registrerte gravhaugen viste seg å være en naturlig forhøyning av morenemasser. Det var ikke spor etter noen grav i haugen.
Prosjektleder: Wenche Helliksen
- …
